Drikkekultur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Det følgende er et forslag til disposisjon, der det er fritt fram for innspill.Innspill av radikal art kan du helst ta først på Diskusjon:DrikkekulturTyrkleifer kan forekomme, og bør fjernes etterhvert som de sees. Vil du være med på å lage en god artikkel, og spare masse arbeide for andre, legg dem på siden som er et mellomlager:Drikkekultur/Bidrag til drikkekultur. De vil bli redigert inn slik det passer etterhvert.

Når det snakkes om drikkekultur menes det alltid noe om inntak av alkoholholdig væske. Drikkekulturen har alltid vært tilstede siden mennesket oppdaget gjærede frukter. I perioder har der vært mye seremoniell i tilknytning - andre perioder mindre så. I perioder har en forsøkt å begrense drikkingen til bare utvalgte individer, oftest noen- eller alle- voksne menn - i andre tider har det betydd mindre. Historieutviklingen synes å svinge i pendelbevegelser. Noen kulturer har i perioder vært preget av det vi vel best kan kalle Drukkenskapskultur. Vi er i dag igjen på vei mot stadig nye høyder i rusforbruk. Reaksjonen synes å melde seg: Firmaer med aktiviteter der alkoholkonsum er en del av arbeidet for de ansatte, er begynd å lage kjøreregler. Dette er også en del av drikkekulturen: når, hvor og hvordan man drikker.

[rediger] Historisk - utland.

Nyere forskning utført av blant andre etnobotanikere og mytologer peker på alkohols inntreden i samfunnet som et tegn på overgangen fra nomade- til agrarkultur. Se Fra fluesopp til vindruer.

Drueranken var kjent rundt hele midtøsten og rundt middelhavskystene. Fra Bibelen fortelles det at Noa dyrket druer etter syndfloden, og visste for lite om gjærsoppens virkninger. Senere referanser til vin (Salomos Ordsprog og Bryllupet i Kanaan) viser at man etterhvert utviklet en drikkekultur, med vin kun til fest, og i så store mengder at smaken ble sløvet. I hverdagen ble vin av dårlig bonitet og eddik fra mislykket vingjæring brukt som smakstilsetning i vannet, som ofte hadde dårlig smak pga. mineraler i grunnvannet. Både vin, øl og olje ble oppbevart på krukker, inntil tønnemakerkunsten ble så utviklet at de ikke sprang lekk under transport eller lagring. For å tette krukkene ble det brukt voks, inntil det ble utviklet korker av bly.

Det er uklart hvor øl har sitt historiske opphav, men det har vært kjent og brukt i noen årtusener. Det bygger på at stivelsen i korn lar seg bryte ned til sukker, som så lar seg gjære. Det første ølet har trolig vært tynt og ikke særlig sterkt. Etterhvert som man fant ut av å brygge sterkere øl, ble det skille mellom hverdags- og festølet.

Hellenerne feiret sine guder, hvor vinguden hadde sin fest både ved innhøsting av druer og når vinen var klar. Så hadde man fruktbarhetsritualer om våren.

Romerne hadde sine guder og feiringer, men overtok og utvidet dem samtidig med at de importerte gresk kultur i stor stil. Folkelige Baccanalia som nå er blitt det kristne Carne Val (karneval) er kjent også i det høye nord. I tillegg var der feiringer ved årstidevervene som falt sammen med midtvinter, såing, midtsommer og innhøsting.

Keiserhoff og adel ble etterhvert preget av en økende tilgang på nye mat- og drikkesorter. Drikkevannskvaliteten ble bedret ved at man bygde akvadukter fra fjerne og høyereliggende kilder. For å hindre svinn, ble vannledningen foret med bly. Bly er et metall som er lite oppløselig i vann, men langtidsvirkningen av blytilsetning i vann og vin ga trolig utslag i form av lettere blyforgiftning. Dette kom i tillegg til nerveskadene som uunngåelig inntreffer ved lang tids høydosering av alkohol. Kvaliteten i arbeid og beslutninger utført av øvre lag av det romerske embedsverket ble trolig preget av dette. De ekstreme orgiene omkring keiser Neros tid, er vel kjent og beskrevet. Det ble servert et utall retter med tilsvarende mengde viner, og gjestene måtte spise av alt. Når man ble for overfylt, kunne man gå en tur og tømme seg for så å fortsette. Brekkmidler fantes.

Vinranken ble innført i Frankrike av herskerne i romertiden. Jordsmonnet var mange steder egnet, og vinproduksjon ble vanlig.I vindistriktene ble den trolig drukket uten vann,slik det var vanlig i Hellas og italia. De med dårligere råd spedde den ut til hverdags. Dyrkingen spredte seg etterhvert så langt nord som det var mulig å få druene til å gi sukkerinnhold nok til a gi smakelig vin. Her syntes enkelte hvite druer å være best egnet. Disse er siden blitt foredlet til de mange druesorter vi kjenner i dag.

Etterhvert som brennevinsdestillering ble vanlig, fant man snart at smaken måtte forbedres. Man lagret sprit på tønner, man tilsatte urter og lot produktet siles etter en tid og man laget blandinger av disse. Dermed oppsto etterhvert Cognac, Whisky, likører, bittere og andre varianter.

Glassproduksjonen ble tilsvarende utvidet: Man fikk glass som i form og størrelse skulle passe til bruken. Festbordet fikk ett stort glass til vin og et mindre til brennevin. Etterhvert ble glassassortementet utvidet med hvitvins- og rødvinsglass. Almuen måtte nøye seg med sekunda vare. Der fikk man bruke leirkrus, til nød tinn. Tinnbegre gikk ikke så lett i stykker, og om de så gjorde, kunne de støpes opp igjen.

Også flaskene ble etterhvert bedre. Man fikk korker av barken fra korkeik og korketrekkeren ble vanlig. Siden lagringsvin måtte sikres mot luftgjennomgang fikk man kork og flaskehals kledd med tynn blyfolie. Dette er nå erstattet med aluminium eller plast, slik at blyforgiftningsrisikoen nå er eliminert.

[rediger] Historisk Norge,

Fra sagatiden vet vi at det ble brygget mjød, dvs. gjæret honningvann. Denne kunne av naturlige grunner ikke bli særlig sterk. Det er uvisst når man begynte å brygge øl, men det refereres til bl.a i Håvamål som stammer fra førkristen tid. Bryggig av øl har trolig fulgt med dyrking av korn. Vannkvaliteten i Norge har alltid vært bedre enn i landene syd for oss. Tyntøl var derfor ikke noen nødvendig smaksforbedrer. Øl har vært selskapsdrikk.

Snorre refererer i kongesagaene til noen episoder som tyder på at Håvamåls råd vedrørende ovdrikk med øl ikke alltid ble fulgt. Episodene har ikke hørt til de vanligste hendinger i norsk dagligliv, men det ligger under i mangt at der har vært drukket tett i mange sammenhenger. På tingene var drukkenhet godtatt som unnskyldning også for drap, når slekta gikk god for erstatningen.

Bryggerhuset var en av bygningene på gårdene, ofte i tilknytning til eldhuset for å utnytte varmen. Brygging og juleøl var påbudt i Gulatingsloven.

I tilknytning til innføring av potet som matplante, ble det fra København utstedt forordning om at det skulle brennes brennevin på potetbasis, med mengder tilpasset gårdsstørrelsen. Dette satte varige spor i folks forhold til alkohol, og ga i sin tid opphav til totalavholdsbevegelsen. Etterhvert ble det vanlig å legge urter på sprit for å bedre på smaken. Akevittene er fortsatt basert på potetsprit.

[rediger] Borgerlig nyere tid.

Selskapelighet med fint dekkede bord med hvite damaskduker, fint porselen og glass var kjennemerker på dannelse og velstand. Import ble etterhvert avløst av egenproduksjon. Varemerker som Hadeland Glasverk, Nøstetangen Glasverk, Porsgrund Porselen og andre vitner om vilje og evne til å frembringe varer som i kvalitet og utforming ikke sto tilbake for resten av Europa.

Slik selskapelighet var ikke dagligdags. Man feiret høytider, ga et selskap eller to, gjerne i forbindelse med at man fikk besøk langveisfra og deltok i andres selskaper.

Til festen hørte det taler. Disse kunne rettes til verten, til damene, til verten eller om dagsaktuelle temaer. Til talene ble det utbragt en «skål», Innimellom kunne det utbringes skåler for kongen, dronningen, fedrelandet osv. Det var tjenerskapets jobb å påse at glassene stadig var velfylt. Stemningen kunne etterhvert bli ganske høy, men det var et krav at man skulle holde sin rus og ikke skjemme seg ut med å bli synlig drukken.

Først opp mot vår tid ble det vanlig å velge vin fra bestemte vindistrikter. Bestillinger gikk helst ut på: - - «av beste bonitet», enten det gjalt vin eller brennevin.

[rediger] Fra Fanitullen via bygdekjempene til-

Utover landet var man mere opptatt av å livberge seg. Drikking var ikke noe man bedrev til hverdags. Enkelte dager i året var unntak. Da kunne det til gjengjeld gå hardt for seg.

[rediger] Studenter fra Det Norske Selskab til studentersamfunn

Da København fikk universitet varte det ikke lenge før der kom nordmenn til studiene der. Disse pleide å møtes for å dele nyheter og et godt glass. En god pipe tobakk hørte også med. Noen av disse studentene stiftet Det Norske Selskab i København. Dette var spiren til det første norske studentersamfunnet. Verset:« Dog vaagner Vi vel op en Gang, og bryde Lenker Baand oc Tvang» viser at nasjonaltanken var levende. Ludvig Holbergs komedie Jeppe på bjerget fra noe tidligere tid tyder på at måtehold mest var et spørsmål om økonomi.

[rediger] Drikkeviser

Enormt tilfang - kan bli egen artikkel - eller er den her allerede?

[rediger] Vorspiel- og nachspielkulturen - eller er det studentene igjen?

Vorspiel var ikke vanlig blandt unge i småby og på landet før mange år etter krigen. Det man der diskuterte var hvordan man kunne ordne en kasse øl (12 flasker) og hvor mange hver enkelt hadde råd til/ behov for. Omsetningen av øl var styrt av edruskapsnemnda, og minste leveringskvantum fra ølagenten var - en kasse. De færreste syntes 5 flasker var for lite, 6 ble i overkant, men så var det å finne avtakere til resten av kassen. Å bli «litt pussa» var jo hensikten med kjøpet.

Å drikke var ofte en utendørs sak. Det var ikke lov å nyte medbragt på kafeer eller møtelokaler. Så lenge man bodde hjemme, var hjemme- alenefester en mulighet.

[rediger] Ola Nordmann til og fra utlandet.

Drikkekulturer integreres - forbruket går opp. Flyplass- og ferjesprit. Smugling og tresprit.

[rediger] Ikke bare sunt

Edruskapsarbeide fra totalavholds til litt vin - pytt pytt

Allerede i Håvamål, kommer advarsler om «ovdrykk» som lite tiltalende. Jeppe på Bjerget antyder at tidens forbruk kanskje var noe høyt. Norge mot slutten av 1800-tallet var ikke bedre. Tanken om totalavhold ble fremmet med styrke. Bevegelsen grep om seg. Mange så det gode i tanken - spesielt for andre.

I 1920- årene fikk Norge strengere linjer for tilvirkning og salg av alkohol, inntil totalforbud ble innført. Bare leger fikk anledning til å skrive ut alkohol som medisin, slik at det meste ble omsatt på apotek. På grunn av varebytte i tørrfiskhandelen måtte en gjøre unntak for portvin, siden Portugal ikke kunne levere særlig mye annet som var nyttig i Norge.

Forbudet resulterte i at hjemmebrenning og smugling tok seg opp. Tilsvarende forhold i USA resulterte i at Mafiaen ble sterkere. Forfatteren Arthur Omre la ikke skjul på sin fortid, som resulterte i romanen Smuglere. For å få situasjonen under kontroll, ble forbudet opphevd. Der ble opprettet brennevinssalg i de større byene, og kommunene fikk styre med omsetning av øl på lokalplan.