Ølagent

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Ølagenten var vanligvis lager- og salgsrepresentant for ett av de større bryggeriene og førte brus og leskedrikker i tillegg.

Etter at forbudstiden ble slutt i 1927/28 ble styring av alkoholomsetning for øl overlatt den enkelte kommune med edruskapsnemnda som kontrollorgan. Kommunestyrene kunne vedta totalforbud, mens avstemningsflertall i en folkeavstemning kunne løfte dette.

Utover landet ble etterhvert mange ordninger innført. Mange kommuner var tørrlagt til opp mot 1990- tallet. Noen lot en agent ha eneretten til ølsalg. Noen steder ble agenturet plassert usentralt for ikke å friste til impulskjøp. Mange innførte bestillingsplikt, hvor bestillingslistene skulle være tilgjengelige for edruskapsnemnda og levering først skulle skje etter en bestemt tid. Kassesalg var vanlig.

For de unge var det om å gjøre å sikre seg øl og å unngå å få navnet på bestillingslista. Det var vanlig at noen hadde «fast bestilling». Når de ikke tok ut sin faste kasse, var det lett å avtale at en hentet for «Hr.NN.». Dette ble et vanlig innslag i drikkekulturen i mange miljøer. Kjøpet ble så fordelt på de som var med på spleisen og flaskene gjerne drukket som medbragt.

Omsetning av vin og brennevin (salg og/ eller skjenking) er ikke omhandlet i denne artikkelen.