Domenico Scarlatti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Domenico Giuseppe Scarlatti (født 26. oktober 1685, død 23. juli 1757) var en italiensk komponist fra den barokke perioden.

Overraskende lite er kjent om hans liv utenom små historier og anekdoter.

Scarlatti ble født i Napoli, og det er sannsynlig at Scarlatti først studerte under sin far, Alessandro Scarlatti, før han ble elev av Gaetano Greco.

I 1704 skrev han om Pollarolis Irene for framføring i Napoli. Snart etter at hans far sendte ham til Venezia, hvor han studerte under Gasparini, og møtte Thomas Roseingrave, som senere skulle stå i spissen for den entusiastiske mottakelsen komponistens sonater fikk i London. Domenico var allerede en eminent cembalist, og det sies at han ble utropt som en bedre cembalist enn Georg Friedrich Händel etter en «duell» på kardinal Ottobonis palass i Roma. Han var dog Handel underlegen ved orgelet.

I 1709 trådte Domenico inn i dronning Marie Casimire av Polens tjeneste mens han bodde i Roma, og skrev flere operaer for hennes private teater. Han var kapellmester i Peterskirken fra 1715 til 1719, og dro senere i denne tiden til London for å instruere oppsetningen av sin egen opera Narciso ved King's Theater.

I 1720 eller 1721 dro han til Lisboa, hvor han underviste prinsesse Maria Magdalena Barbara i musikk. Han var i Napoli igjen i 1725, men i 1729 dro han til Madrid som musikkmester for prinsessen, som hadde giftet seg inn i det spanske kongehuset. Han ble i Spania i rundt 25 år, og Maria Barbara ble dronning av Spania. I denne perioden komponerte han over 500 sonater for klaver. Det er disse verkene han er husket best for i dag.

Bare en brøkdel av hans verker ble utgitt i komponistens levetid. Scarlatti selv ser ut til å ha oversett publiseringen av hans mest berømte samling i 1738, en bok med 30 «Essercizi». De er nokså konservative sammenlignet med hans klaverkomposisjoner sett under ett, men ble likevel svært godt mottatt gjennom Europa; de ser ut til å ha influert Johann Sebastian Bachs Goldbergvariasjoner, og ble skamrost av dr. Charles Burney, en av det 18. århundrets fremste engelske musikkskribenter.

Scarlattis virkning på det sene 18. århundrets stil var derfor trolig av betydning, selv om han alltid har hatt en tendens til å bli skrevet inn i musikkhistorien som en «outsider». En grunn til dette kan være generaliseringen av epoker (barokk/klassisisme), eller kanskje kommer det av nasjonalistiske spenninger: Spania anses ikke som et viktig land musikkhistorisk, mens Italia blir sett på som operaens land. Uheldigvis for Scarlatti blir instrumentalmusikk ofte sett på som den russiske pianisten Anton Rubinstein sa det, «som en tysk kunst».

Scarlatti har likevel tiltrukket seg betydningsfylle beundrere, blant dem Chopin, Brahms, Heinrich Schenker og Vladimir Horowitz. Den russiske skolen har alltid ytt sonatene rettferdighet.

Sonatenes tekniske vanskelighetsgrad har fått flere til å se på dem som studier i virtuositet, og moderne pianoteknikk skylder nok sonatenes innflytelse mye. De viser en frisk og uredd bruk av harmonier og modulasjoner, men kanskje framfor alt Scarlattis følelse for det musikalske «mot juste».

[rediger] Litteratur

• Ralph Kirkpatrick, Domenico Scarlatti. Princeton University Press, 1953. ISBN 0691027080

[rediger] Innspillinger av Scarlatti-sonater

• Scott Ross, cembalo (komplett, 34 CDer)
• Ralph Kirkpatrick, cembalo
• Gustav Leonhardt, cembalo
• Vladimir Horowitz, piano
• Mikhail Pletnev, piano, 2 CDer
• Ivo Pogorelich, piano
• Szokolay Balazs, piano