De stridende staters tid
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
 |
||||||
| Sanhuangwudi-perioden (mytologisk) | ||||||
Xià-dynastiet |
||||||
| Shāng-dynastiet |
||||||
| Zhōu |
||||||
| Vår- og høstannalenes tid | Det østlige Zhōu | |||||
| De stridende staters tid | ||||||
| Qín-dynastiet | ||||||
| Vestlige Hàn-dynasti | ||||||
| Xīn | ||||||
|
Det østlige Hàn-dynasti
|
||||||
|
De tre rikers tid
|
||||||
|
16-
kongerikene |
Østlige Jìn
|
|||||
|
Nord- og Sør-dynastienes tid
|
||||||
|
Vest Xià
|
||||||
|
Republikken Kina
|
||||||
|
Folkerepublikken Kina
1949-1976 1976-1989 1989-2002 2002- |
Republikken Kina (Táiwān) |
|||||
|
||||||
- artikkelen er ikke ført frem til 221 ennå
De stridende staters tid (kinesisk: Zhànguó Shídài, 戰國時代, (forenklet:) 战国时代) er den del av Kinas historie som strekker seg fra en gang på 400-tallet f.Kr. til 221 f.Kr., da Kina ble samlet til ett keiserdømme. Den større sammenheng er Zhou-dynastiet, nærmere bestemt den siste del av Det østlige Zhou-dynasti. På denne tiden var Zhou-kongenes reelle makt svunnen; de var redusert til rene gallionsfigurer.
Dateringen av begynnelsen Det stridende staters tid er noe omstridt. Tradisjonelt nevnes 475 f.Kr., som markerer sluttpunktet på Vår- og høstannalenes tid. Men 403 f.Kr. er en annen mulighet, dvs. det år da staten Jin ble delt i tre.
Navnet stridende staters tid er avledet av navnet på et viktig historieverk om denne perioden, "De stridende staters strategier" (Zhànguócè), kompilert i den senere del av det vestlige Han-dynasti.
De stridende staters tid var preget av de større og mektigere staters stadige erobringer og annekteringer av sine svakere naboer, og konsoliderte grepet om sine voksende maktområder. Men til slutt falt også de mektigere stater for den aller sterkeste, staten Qin.
Prosessen begynte under Vår- og høst-tiden, og på 300-tallet hadde det utkrystallisert seg syv mektigere stater. De syv, som kineserne kaller "De syv stormakter" (Zhànguó Qīxióng), var Qi, Chu, Yan, Han, Zhao, Wei og Qin. Et annet tegn på det historiske omslaget var at herskerne tok nye titler: Lenge betraktet herskerne seg som gōng (hertuger) under Zhou-dynastiets konge, men nå begynte de å kalle seg wáng, konger, det vil si de så seg selv som jevnbyrdige med Zhou-kongen.
Under denne epoken fortrengte våpen av jern de tidligere bronsevåpen. Områder som Shu (omtrent det moderne Sichuan) og Yue (moderne Zhejiang) ble også inkludert i den kinesiske kultursfære på denne tiden. Flere av statene bygde lange murer for å beskytte seg mot de nomadiske stammer i nord, eller fra nabostater. Forskjellige filosofiske retninger utviklet seg til de hundre tenkningers skoleretninger; blant dem var konfucianismen (videreutviklet av Mencius), taoismen (videreutviklet av Zhuang Zi), legalismen (utviklet av Han Feizi) og mohismen (utviklet av Mo Zi). Handel ble viktigere, og noen handelsmenn fikk stor politisk innflytelse. Den militære taktikk endret seg også. Mens krigføringen under Vår- og høstannalenes tid fremdeles foretrakk kombinerte infanteri- og kavalleriangrep (med hestetrukne vogner), forsvant i stor grad bruken av stridsvogner.
Innhold |
[rediger] Staten Jins tredeling
I Vår- og høstannalenes tid, var staten Jin etter alt å dømme Kinas mektigste stat. Men mot slutten av perioden ble herskerfamilien svekket, og staten kom gradvis under seks store og mektige familiers kontroll. Ved begynnelsen av De stridende parters tid og etter mange stridigheter var det fire familier igjen: Zhi-familien, Wei-familen, Zhao-familien og Han-familien. Den mektigste av de fire var Zhi.
Zhi Yao, det siste overhode for Zhi-familien, forsøkte å alliere seg med Wei-familien for å knuse Zhao. Men Zhi Yao var en arrogant mann, så Wei- og Han-familiene inngikk et hemmelig forbund med Zhao-familien. De tre familiene rettet et overraskelsesangrep mot Zhi-familen, og utslettet den.
I 403 f.Kr., delte så de tre familiene staten Jin mellom seg, med Zhou-kongens velsignelse. Slik oppstod statene Han, Zhao og Wei. De tre familieoverhodene fikk opprinnelig tittelen markgrever, og fordi de tre statene alle var utgått fra Jin ble de til å begynne med kalt "de tre jin'er". Staten Jin fortsatte med et ganske lite eget restterritorium frem til 376 f.Kr. da også det ble fordelt mellom de tre.
[rediger] Regjeringsskifte i Qi
I 389 f.Kr. grep Tian-familien makten over staten Qi, og herskeren fikk tittelen hertug. Den gamle Jiang-familiens Qi-stat fortsatte, men med et svært lite territorium, i ti år. Men i 379 f.Kr. ble også det oppslukt av Tien-familiens nye Qi-stat.
[rediger] Splid blant de tre Jin'er, Qi og Qin
I 371 f.Kr. døde markgreve Wu av Wei uten å ha utpekt noen etterfølger, noe som utløste arvefølgekrig i staten Wei. Etter tre års borgerkrig så nabostatene Zhao og Han sitt snitt til å invadere Wei. Men rett før de hadde halt seieren i land begynte Zhao- og Han-herskerne å strides om Weis fremtid, og begge invasjonshærene trakk seg plutselig ut. Dermed klarte likevel Hui å gripe makten i Wei.
I 354 f.Kr. innledet kong Hui av Wei et storstilt angrep på Zhao. Noen historikere formoder at dette var en hevn for at Zhao nesten hadde knust Wei tyve år tidligere. Det gikk dårlig for Zhao, og en av statens større byer, Handan (som senere ble statens hovedstad), ble beleiret (353. Da bestemte nabostaten Qi seg for å komme Zhao til unnsetning. Den strategien Qi valgte, var foreslått av den berømte taktiker Sun Bin som da var rådgiver for Qis hær. Man rettet angrepet mot Weis territorium mens storparten av Weis hær lå og beleiret Handan. Strategien virket: Wei-hæren trakk seg raskt tilbake for å forsvare hjemlandet, og støtte sammen med Qi-hæren omtrent halvveis. Der, under slaget ved Guiling (pinyin: Guì Líng), led Wei et sviende nederlag. Hendelsen gav opphav til det kinesiske uttrykket "angripe Wei for å frelse Zhao".
I 341 f.Kr. angrep Wei staten Han, og atter en gang blandet Qi seg inn. De to generaler fra slaget ved Guiling møttes på nytt, og takket være Sun Buns glimrende strategi ble Wei på nytt ettertrykkelig beseiret, under slaget ved Maling.
Situasjonen forverret seg ytterligere for Wei da staten Qin gikk til angrep i 340 f.Kr., under veiledning av den store Qin-reformatoren Shang Yang. Wei led et kraftig nederlag og ble tvunget til å avstå et stort landområde. Det gjorde hovedstaden Anyi så utsatt at Wei også måtte flytte hovedstaden til Daliang.
Disse hendelsene hadde svekket Wei betraktelig, og nå seilte Qi og Qin opp som Kinas to dominerende stater.
[rediger] Shang Yang reformerer Qin
Omkring 359 f.Kr. innledet Shang Yang en rekke reformer i Qin som forvandlet staten fra en av de mer tilbakestående til den som overgikk alle de øvrige seks statene.
[rediger] Kongedømmene vokser frem
I 334 ble herskerne av Wei og Qi enige om å anerkjenne hverandre som konger, og dermed formaliserte de sin uavhengighet og samtidig Zhou-tronens maktesløshet. Kongene av Wei og Qi var ikke de første; helt siden Vår- og høstannalenes tid hadde også herskerne av Chu kalt seg konger.
Og flere stater skulle følge etter:
I 325 utropte herskeren av Qin seg som konge.
I 323 utropte herskerne av Han og av Yan seg som konger.
I 318 utropte herskeren av Song seg som konge.
Herskeren av Zhao ble den siste; han ventet helt til 299.
[rediger] Chus ekspansjon og undergang
Tidlig i De stridende rikers tid var staten Chu en av Kinas mektigste. Den tok et nytt sprang fremover da kongen omkring 389 utnevnte reformatoren Wu Qi til statsminister.
Chu nådde sitt makthøydepunkt i 334 da det vant store nye landområder. De begivenhetene som ledet frem til dette, begynte da Yue forberedte seg på å angripe staten Qi. Kongen av Qi sendte da en emissær som fikk overbevist kongen av Yue til å angripe Chu istedenfor. Yue gikk til angrep, men led et tilintetgjørende nederlag da Chu gikk til motangrep. Chu erobret deretter Yue. -- (uferdig)
- artikkelen er ikke ført frem til 221 ennå
