Xia-dynastiet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
 |
||||||
| Sanhuangwudi-perioden (mytologisk) | ||||||
Xià-dynastiet |
||||||
| Shāng-dynastiet |
||||||
| Zhōu |
||||||
| Vår- og høstannalenes tid | Det østlige Zhōu | |||||
| De stridende staters tid | ||||||
| Qín-dynastiet | ||||||
| Vestlige Hàn-dynasti | ||||||
| Xīn | ||||||
|
Det østlige Hàn-dynasti
|
||||||
|
De tre rikers tid
|
||||||
|
16-
kongerikene |
Østlige Jìn
|
|||||
|
Nord- og Sør-dynastienes tid
|
||||||
|
Vest Xià
|
||||||
|
Republikken Kina
|
||||||
|
Folkerepublikken Kina
1949-1976 1976-1989 1989-2002 2002- |
Republikken Kina (Táiwān) |
|||||
|
||||||
Xia-dynastiet (ca. 2033–1562 f.Kr.) er det første dynasti beskrevet i kinesiske historieskrifter, som gir fortegnelser over 17 konger gjennom 14 generasjoner. Den epoke som beskrives i Sanhuangwudi-legendene går forut for Xia-dynastiet, og den epoke som følger etter Xia-dynastiet kalles Shang-dynastiet.
Innhold |
[rediger] Andre tidsavgrensninger
Andre forskerretninger foretrekker andre avgrensninger, som 2205–1766 f.Kr.; 2183–1751 f.Kr.; eller 1994–1524 f.Kr.
[rediger] Yinxi-utgravningenes betydning
Før utgravningene av de tidlige bronsealderfeltene ved Yinxi "(Yin-gravene)" nær Anyang i Henan-provinsen mellom 1928 og 1937, var det vanskelig å skifte mellom myte og realitet hva angikk Xia-dynastiets historiske eksistens. Men etter disse utgravningene ble historisiteten bestyrket. Fornyede utgravninger i samme område på 1960- og 1970-tallet avdekket mer: bosettinger, bronseredskaper og gravkamre som ytterligere bekreftet at det hadde eksistert en sivilisasjon på de steder som de gamle kinesiske tekstene hadde avgitt. Det minste man kan si er at Xia-periodene markerer en overgangssivilisasjon mellom de sen-neolittiske kulturer og de typiske kinesiske bysivilisasjoner som kjennes fra Shang-dynastiets tid.
[rediger] Territorium
Følger man beskrivelsene fra gamle tekster, utstrakk Xia-området seg i øst omtrent til der de tre moderne provinsene Henan, Hebei og Shandong møtes, i sør ned til Hubei, i vest til den sørlige delen av Henan og i nord til Hebei. Det var konsentert om Huang He-flodens midtre løp, og strakk seg tidevis helt sør til Yangtze. Hovedsetet skiftet stadig, men utgravningsfeltet Yangxi ved Anyang må ha vært av særlig betydning.
[rediger] Teknologi
På Xia-tiden ble det allerede drevet et intensivt landbruk. Ifølge sagnene ble det allerede brygget alkoholholdige drikker. For å øke produktiviteten i landsbruket ble de første kalendrene utviklet. Man drev også med kvegdrift, og skal ha lagt særlig vekt på oppdrett av hester. Det var antagelig allerede en differensiering av håndverksyrkene med tanke på leire- og bronsebearbeidelse.
[rediger] Samfunn
Antagelig dreide det seg om felleskap av forskjellige stammer under ledelse av et kongehus.
[rediger] Historie
Xia-dynastiet ble et arvekongedømme, som ble sagt å nedstamme fra den legendariske gule keisers tid. Deretter dominerte en familie eller klan den tidlige sivilisasjonen. Det ble utviklet et regjeringsapparat og et rettsvesen. De første kinesiske rettsregler oppstod. I den marxistiske historieskrivning som fremdeles dominerer i Folkerepublikken Kina betraktes Xia-dynastiet som et slavesamfunn.
Dokumenter fra yngre tid gir et riss av Xia-tidens begivenheter som nok blander historisitet med sagn. Ifølge disse tekstene ble Xia-dynastiet grunnlagt av kong Yu den Store. Før hans tid ble ikke kongeverdigheten overlevert dynastisk. Den nye konge ble nominert av den gamle, og deretter approbert av stammefolkene. Yu hadde vunnet den gamle kong Shuns og stammenes gunst ved sin innsats mot elven Huang Hes oversvømmelser. Men etter Yus død lot imidlertid hans sønn Qi seg utrope til konge, og tilsidesatte dermed det gamle anbefalelsessystemet. Dette ble møtt med motstand fra stammene, men Qǐ slo den ned med militærmakt. Deretter sammenkalte han sammehøvdingene for å få dem til å bekrefte hans nye dynastiske system.
Etter Qis død ble hans sønn Tài Kāng konge. Men ettersom Tài Kāng levde et utsvevende liv og forsømte statens anliggender, gjorde hans fem brødre ham rangen stridig. Tilslutt klarte broren Zhòng Kāng vinne kongstittelen for seg. (Noen kilder vil at Zhòng Kāng var en av Tài Kāngs sønner.) Men broderfeiden hadde svekket huset Xia, slik at en opprører kunne tilrive seg makten fra Zhòng Kāngs sønn Xiāng. Det var først Xiāngs sønn Shǎo Kāng som klarte å slå ned opprøret og gjenopprette dynastiet. Shǎo Kāngs sønn Zhù klarte å styrke dynastiet.
Mot slutten, fra kong Kǒng Jiǎs dager, ble dynastiet igjen svekket som følge av indre splid. Den siste Xia-kongen, Jié, beskrives som særlig brutal og korrupt. Men dermed tapte han også folkets og stammenes lojalitet, slik at Tāng, høvdingen for Shang-stammen i øst, klarte å gjennomføre et opprør som tok slutt på Xia-dynastiet. Ennå i dag forbinder kineserne navnet Jié med maktmisbruk og tyranni.
