Caravaggio
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Krittegning av Ottavio Leoni (omkring 1621)
Caravaggio, egentlig Michelangelo Merisi da Caravaggio (født 28. september 1573 i Caravaggio nær Bergamo, død 18. juli 1610 i Porto Ercole) var en italiensk maler, og den kanskje største kunstneren fra den tidlige europeiske barokken. Han er kjent for sine spektakulære religiøse malerier, som er preget av en banebrytende realisme i avbildningen og en effektfull bruk av dramatiske kontraster mellom bildenes lys- og skyggepartier (såkalt chiaroscuro-teknikk).
Innhold |
[rediger] Til Roma
Caravaggio gikk fra 1584 til 1588 i lære hos Simone Peterzano i Milano og arbeidet deretter i sin hjemby Caravaggio frem til sin mors død og oppdelingen av arven i 1592. Deretter flyttet Caravaggio til Roma og fikk i begynnelsen en strøjobb. Hans første år i byen var kaotiske og er ikke særlig veldkomenterte; det var under denne tiden han fikk rykte på seg å være en voldsom mann, som ofte havnet i slagsmål og dueller og derigjennom fikk problemer med rettsvesenet. Det er kjent at han først levde ytterst fattig. Han arbeidet for blant annet Cavalier d'Arpino, hvor han i tjenesten fremstilte flere ungdomsverk, for eksempel Ung mann med fruktkurv og Den unge Bacchus. Flere historikere har snakket om en mulig reise til Venezia, hvilket skulle forklare visse venetianske drag i hans verker (i særdeleshet Hvile under flukten til Egypt), men reisen har aldri kunnet bevises.
I 1595 begynte han å selge sine verker gjennom mester Valentino, en kunsthandler, og i 1596 vendte lykken, da den innflytelsesrike kardinalen Francesco del Monte kjøpte noen av hans malerier gjennom mester Valentino. Kardinalen bestilte også en serie malerier til Contarelli-kapellet i kirken San Luigi dei Francesi. Caravaggio utførte tre arbeider med motiv fra apostelen og evangelisten Matteus liv: Matteus kallelse, Matteus og engelen samt Matteus martyrium. Maleriene vakte stor oppmerksomhet på grunn av sin naturalisme, og Matteus og angelen måtte males om ettersom presteskapet anså den å være for vulgær. I selve verket reagert kirkens menn, liksom mange andre, på den erotiske ladningen i mange av hans verker. Det finnes ingen klare bevis for at Caravaggio skulle ha vært homoseksuell eller interessert i unge gutter, men visse av hans arbeider gjør at antagelsen ikke helt kan avvises. På denne tiden var sådane tendenser helt uakseptable og straffbare.
Tiden Caravaggio tilbringte under kardinalens beskyttelse i Roma var ikke uten problemer. Kunstneren var uregjerlig og havnet flere ganger både på sykehus og i fengsel som følge av sine seksuelle skandaler. Samtidig malte han arbeider som ble viden kjent og gjorde ham til en etterspurt kunstner med stadige bestillinger. Til slutt gjorde Caravaggio noe som fikk følger - bråk etter en tennismatch i mai 1606 med en viss Ranuccio Tommasoni ledet til at han slo ihjel sin motstander. Caravaggio ble dømt til døden og flyktet fra Roma, dit han gjerne ville vende tilbake, men uten å lykkes; han tilbringte resten av sitt liv på reisefot mellom ulike byer i Italia. Han begav seg først til Napoli og deretter til Malta, der han slo seg ned sommeren 1607. Han ble der presentert som en berømt kunstner for Malteserridernes stormester, Alof de Wignacourt, hvor han malte portretter av ham to ganger. Ordenen tok ham under sin beskyttelse og det følgende året kunne han tre inn i riddernes selskap. En skandale var årsaken til at han ble utestengt bare et år senere. På Malta malte han Johannes døperens halshugging og andre verker som ble bestilt av presteskapet på øyen.
Caravaggios kunst under denne tiden viser en psykologisk innsikt. Med hjelp av ulike beskyttere og en mindre provoserende produksjon forsøkte han å bli benådet av paven og dermed få lov til å vende tilbake til Roma. Tilbake i Napoli i 1609 havnet han imidlertid i et slagsmål som nesten kostet ham livet - ryktet ble spredt i Roma at han var død. Han malte etter sin konvalesens flere betydelige arbeider, enda en Johannes døperen, en veldig dyster David og Goliat og Sankt Ursulas martyrium. Den sistnevnte er uten tvil hans siste verk. Det var først i 1610 at han fikk nyheten at paven hadde benådet ham. Han tok sjøveien til Roma. Når båten stanset ved Porto Ercole oppstod imidlertid en misforståelse og Caravaggio ble kastet i fengsel, der han ble syk. Båten ventet ikke på ham, og når han etter to dager ble sluppet fri - svak av feber - gikk han langs med stranden i det sterke solskinnet. Noen dager senere, den 18. juli 1610, døde han under uklare omstendigheter, formodentlig av lungeproblemer. Han fikk aldri vite at paven Paulus V til slutt hadde benådet ham; budet nådde frem tre dager etter hans død.
[rediger] Caravaggios naturalisme
Årene omkring sekelskiftet 1600 kom Caravaggio og Annibale Carracci til å ugjøre hovedskikkelsene innenfor det romerske barokkmaleriet. Til tross for at de senere skulle komme til å betraktes som grunnleggerne av to uforsonlig divergerende tendenser innenfor maleriet, naturalisme og idealisme, var de begge på sin tid like beundret, ofte av samme mennesker. I 1600 bestilte faktisk en kirkejurist for sitt gravkapell (Capella Cerasi) i kirken Santa Maria del Popolo en altertavle av Carracci og to malerier for sideveggene av Caravaggio.
I den ene av Caravaggios malerier, Paulus omvendelse, har naturalismen helt erstattet den vanlige symbolikken i de religiøse maleriene.
Paulus fremstilles som en ung soldat med grove ansiktsdrag og en antydning til skjeggvekst, hans hest er kraftig bygget, og holdes av en gammel mann med rynket panne og begynnende flintskallethet - en av de bønder hvis forgrunnsposisjon i senere malerier av Caravaggio vekket anstøt hos en del av hans samtidige. De grove strukturene er gjengitt med en skikkelig illusjonisme. Dette er imidlertid ikke naturalisme for naturalismens egen skyld. Maleriet illustrerer effektivt mysteriet i Paulus omvendelse, akkurat som bestillerkontrakten angav at den skulle gjøre. Paulus armer og hender er utstrakte for å ta imot det guddommelige lyset, som blender ham og trenger inn i hans hjerte.
[rediger] Caravaggios betydning
Gjennom å male blant annet hellige personer med modeller fra gaten som forbilde brøt Caravaggio totalt med tradisjonen. Han ville innføre realisme i maleriet. Berømt har han også blitt for å anvende seg av et utstudert og kunstlet lys for å oppnå et dramatisk virkemiddel, såkalt clair-obscur (italiensk chiaroscuro), lysdunkeltmaleri, eller kjellerlysmaleri. Gjennom sterkte kontraster mellom lys og skygge skapes største mulige dramatiske uttrykk. De fleste av Caravaggios malerier preges av denne teknikken, der hovedpersonene befinner seg i et dunkelt, mørkt rom, et nattlandskap eller helt enkelt mot en svart bakgrunn. Et sterkt og iblant hardt lys faller inn som en stråle på den sentrale scenen med samme effekt som en strålekaster på en teaterscene, og resultatet er en dramatisk og ofte mystisk atmosfære.
Caravaggios kunstneriske verker har vakt forakt og avsky hos mange, tross den høye tekniske kvaliteten, og det var ikke før på 1900-tallet at han fikk sin plass blant mesterne. Ikke desto mindre har mange av de store kunstnere fra hans egen tid eller de følgende århundrene blitt sterkt inspirert av Caravaggio. Poussin, Velázquez, Rubens og Rembrandt lot seg påvirkes av hans kunst. Kirken har lenge vært ambivalent i forhold til Caravaggios malerier. De fleste av kunstnerens motiver var religiøse, og det var i en viss grad i den katolske motreformasjonens interesse å med dramatiske og talende bilder kunne vise en kontrast mot den strenge protestantismen som, i det minste i dens kalvinistiske form, ikke aksepterte noen bilder i det hele tatt. På den andre siden ble det ikke betraktet som særlig positivt at bibelske personer og helgener ble avbildet med hjelp av modeller fra slumkvarterene.
Menneskekroppen utøvde åpenbart en stor fascinasjon på Caravaggio, men han malte så vidt man vet aldri noen nakenstudier av kvinner: Alle hans skikkelser er menn. Kunstneren og kritikeren Giovanni Baglione, som beundret Caravaggios teknikk og lærte seg den, var også en personlig fiende som i 1602 ble inspirert av arbeidet Den seierrike kjærligheten (av Caravaggio), og malte flere versjoner av et arbeide han kalte Den guddommelige kjærligheten og den profane kjærligheten. I arbeidet ser man satyrens ansikt, og det er en karikatur av Caravaggio.
På slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet ble flere store kirker og palasser oppført i Roma, og det var et stort behov for malerier til utsmykking av disse byggene. Den romersk-katolske kirken var opptatt med mot-reformasjonen og behøvde en autentisk religiøs kunst for å møte trusselen fra protestantismen. Caravaggios malerier var vel egnet for dette formålet, med sin radikale naturalisme som kombinerte nær fysisk observasjon med en dramatisk, nærmest teatralsk fremstilling av motivenes lys- og skyggepartier. I Caravaggios hender ble denne nye stilen et virkemiddel for fremstilling av autensitet og åndelighet.
Caravaggios bilder påvirket senere barokkmalere som Rembrandt og Velázquez.
Caravaggio skal ha vært både fascinerende og farlig. I 1607 drepte han en ung mann, Ranuccio Tomassoni, i en sverdkamp, og han måtte flykte fra Roma med en pris på sitt hode. På Malta i 1608 var han involvert i en annen slåsskamp, og en i Napoli i 1609. Året etter, etter en kort karriere, døde Caravaggio.
[rediger] Eksterne lenker
