Yom Kippur-krigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Yom Kippur-krigen (Oktoberkrigen) utspant seg i 1973 mellom Israel på den ene siden, og Egypt og Syria på den andre. Krigen fikk sitt navn fordi den startet på Yom Kippur den 6. oktober. Det israelske forsvaret var uforberedt på angrepet, men reiste seg raskt og var i ferd med å påføre Egypt og Syria nye knusende nederlag da en våpenhvile ble etablert under FNs beskyttelse den 24. oktober. Krigen førte til stopp i oljeleveransene fra araberlandene, mangedobling av oljeprisene og økonomisk tilbakegang i mange land.

Innhold 1 Bakgrunn 1.1 Sett fra arabisk side 1.2 Sett fra israelsk side 2 Egypt og Syria angriper

[rediger] Bakgrunn

[rediger] Sett fra arabisk side

Egypt led et knusende nederlag i Seksdagerskrigen i 1967. Egypts ydmykelse innevarslet slutten på landets ledende posisjon i den arabiske verden. Likevel holdt Gamal Abdel Nasser fast sin uforsonlige linje overfor Israel. Han ønsket verken forhandlinger eller fred - ikke engang annerkjennelsen av staten Israel ville han diskutere. I stedet startet Nasser i 1968 den såkalte utmattelseskrigen, som utspilte seg i form av egyptiske bombardementer av de israelske stillingene på Suezkanalens vestbredd. Hovedmålsettingen var å forstyrre Israels ro ved dets forsvarslinje ved Suezkanalen, Bar-Lev-linjen, og signalisere at de ikke hadde gitt opp Sinaihalvøya. Utmattelseskrigen ble offisielt avsluttet etter amerikansk mekling den 8 august 1970 og resulterte i en situasjon med verken krig eller fred. Etter Nassers død i 28. september 1970 overtok Anwar Sadat som president. Sadat signaliserte at han var villig til å forhandle med Israel for å få tilbake Sinaihalvøya, men fant snart at hans utspill var forgjeves.

«Verden mistet allerede tillit til oss,» skrev Sadat i 1974, «og vi begynte å miste den selv. . . situasjonen med verken krig eller fred ble forlenget og vi befant oss under forhold som lignet på 1948 da vårt samtykke innebar stabiliseringen av Israels grenser. Israel og verden ble overbevist om at araberne ikke ville kjempe og at det derfor var ingen grunner for Israel til å trekke seg ut av sine nye erobringer.» En gang i løpet av 1971 tok egypterne beslutningen om å gå til krig mot Israel. Sadats lille gruppe av militærrådgivere tok ansvaret med å oversette Sadats politiske mål til en detaljert militær plan. Gruppen ble ledet av Egypts krigsminister, general Ahmed Sidki Ismail, og innbefattet general Abdal-Ghani al-Gamasi (operasjonssjef), general Muhammed Ali Fahmi (sjef for luftforsvaret) og general Saad al-Din al-Shazli (stabssjef), som alle var profesjonelle yrkesmilitære.

Militærets oppdrag var relativt enkelt: «Hærens oppdrag», skrev Sadat, «var å ødelegge så mye som mulig av Israels væpnede styrker, siden Israel rettmessig eller urettmessig var overbevist om at dets væpnede styrke ville avskrekke araberne. Bare en massiv og ødeleggende operasjon er nødvendig for å destabilisere denne doktrinen.» Sadat og general Ismail diskuterte den israelske militærdoktrinen med sine høyere offiserer. Etter deres syn var den israelske militærdoktrinen bygget rundt følgende elementer:

(1) Avgjørende militær og teknologisk overlegenhet; (2) Splittelsen av arabernes militære potensial gjennom hurtige styrkebevegelser fra et frontavsnitt til et annet; (3) Rask overføring av krigen til motstanderens territorium; (4) Et raskt lynkrigsinspirert felttog; (5) Maksimering av motstanderens tap.

For å møte denne strategien kom egypterne opp med følgende operasjonsplan:

(1) Få Israel til å kjempe på to fronter; (2) Påføre det israelske forsvaret store menneskelige og materielle tap; (3) Skape grunnlag for en langvarig krig som ville kreve en full israelsk mobilisering, som over tid ville bli økonomisk og sosialt uholdbar; (4) Mobilisere full arabisk solidaritet for på den måten å benytte de mest effektive og økonomiske midlene til deres disposisjon.

Om egypterne hadde lært en ting av Seksdagerskrigen var det at den israelske militærmakten befant seg i en annen klasse enn den egyptiske. Følgelig var det et avgjørende moment i angrepsplanen at den skulle gjennomføres av et Egypt som kjente sine begrensninger: Dets hær ville ikke klare å gjennomføre større offensive operasjoner stilt overfor israelsk motstand.

Planen var at egypterne skulle krysse Suezkanalen, men i stedet for å rykke inn i Sinai, skulle den egyptiske hæren i løpet av 48 timer sette seg fast på kanalsonens østside. Her ville egypterne befinne seg innenfor rekkevidden til luftvernrakettbatteriene av typen SAM, som effektivt skulle beskytte dem mot israelske luftangrep, noe rakettene hadde vist seg i stand til under Utmattelseskrigen. Fra stillingene i kanalsonen skulle Egypt slå tilbake de israelske bakkeangrepene inntil supermaktene grep inn for å tvinge partene til forhandlingsbordet. Håpet var at dette skulle bli starten på en politisk prossess som ville få et gunstig utfall Egypt.

Planleggingen av militæroperasjonene bar preg av forandringene som hadde funnet sted i Egypts væpnede styrker etter Seksdagerskrigen. Avskjedigelsen av feltmarskalk Abd al-Hakim Amer som forsvarssjef i 1967 og Nasssers påfølgende utrenskninger av offiserskorpset markerte slutten på en tid der politiske forbindelser fikk større uttelling enn profesjonell dyktighet. Ytterligere omorganiseringer etter 1970 tok sikte på å bedre den faglige kompetansen. Hæren var ikke lenger privilegert, slik den hadde vært før 1952, eller sterkt politisk avhengig, slik den hadde vært under Nasser.

Sovjetiske militærrådgivere hadde den største innflytelsen på Egypts væpnede styrker. Disse rådgiverne lærte opp egypterne og tilførte dem et hittil ukjent nivå av profesjonalitet og disiplin. Egypts hær gjennomgikk tallrike øvelser, inntil soldatene behersket sine ansvarsområder. Den egyptiske planen forutsatte at det israelske forsvarets slagkraft kunne motstås, samtidig som det kunne dras fortrinn av israelernes naturlige sårbarheter: Dersom det israelske infanteriet skulle tre i bakgrunnen for israelernes panserkorps og flyvåpen, ville Egypt kaste inn en hær som var massivt rettet mot infanteriet. Dersom Israel skulle få et overtak i panserkrigføringen, skulle egypterne ta i bruk de 50 000 sovjetiskproduserte bærbare panservernvåpnene RPG, som hadde ankommet Egypt rett før krigsutbruddet. Dersom Israelerne dominerte i luften, skulle Egypt sette inn de sovjetisk-bemannede luftvernrakettbatteriene. Sent i september 1973 flyttet sovjeterne sine rakettbatterier til en avstand innenfor 30 km fra kanalen, til tross for USAs og Israels protester.

Vurderingene og prinsippene til den egyptiske planen lå tett opptil landets politisk-psykologiske doktrine: Å påføre det israelske forsvarets personell, som var dets mest verdifulle ressurs, store skader. For Israel var ikke rustet til å tåle verken store tap eller en langvarig krig. Men nøkkelelementet i den egyptiske planen var det strategiske overraskelsesmomentet - hvilket innebar å bryte igjennom Bar-Lev-linjen og krysse kanalen på bred front, slik at egypternes tallmessige overlegenhet virkelig skulle gjøre seg gjeldende overfor de relativt små israelske styrkene langs Bar-Lev-linjen.

På operativt nivå ble et overraskelsesangrep på to fronter sett på som en forutsetning, foruten umiddelbare landevinninger som kunne maksimere effekten til den store egyptiske hæren. Et omfattende nettverk av luftvernbatterier skulle nøytralisere det israelske flyvåpenet under etableringen av brohodet på kanalens østside. Dette ville også legge bånd på det israelske forsvarets offensive kraft. For å oppnå en fullstendig overrumpling var det nødvendig for den egyptiske overkommandoen å slå tilbake de israelske panserdivisjonenes angrep før det israelske forsvaret var fullstendig mobilisert, noe som ville skje innen 24-48 timer.

Egypterne trakk etter hvert Syria inn i krigsplanene. Syrias president Hafiz al-Assad stilte seg positiv til å angripe Israel, og regnet med at hans gjenoppbygde hærstyrker ville slå israelerne tilbake og gjenerobre Golanhøydene. Det ble avtalt at de to landene skulle foreta et samordnet angrep, for på den måten å tvinge Israel til å spre sine forsvarsstyrker på to fronter.

Syria var imidlertid klar over at landet bare kunne lyktes med sin plan dersom egypterne trakk til seg hovedtyngden av Israels styrker. Derfor var Syria bare interessert i å gå inn i krigen dersom Egypt hadde til hensikt å forsøke å gjenerobre Sinaihalvøya. For å sikre syrernes krigsdeltakelse lurte egypterne dem til å tro at den egyptiske hæren planla større offensive operasjoner etter kryssingen av Suezkanalen.

Også Jordan ble bedt om å delta i operasjonene, men klok av skade etter Seksdagerskrigen valgte landet å holde seg utenfor den forestående krigen. Libanon ble holdt utenfor krigsforberedelsene, ettersom dets militærstyrker ble ansett for å være for små.

Egypterne ønsket å angripe på en dato da natten varte lenge (planen om å angripe om natten ble riktignok oppgitt senere) og tidevannsforholdene var gunstige. Yom Kippur, jødenes helligste dag, var en av dagene i dette gunstige tidsrommet. Yom Kippur ble regnet som et svært beleilig tidspunkt å starte krigen på, for egypterne visste at israelske reservister ble mobilisert gjennom kodeord under readiosendingene, og på denne helligdagen var det ingen sendinger på radio og TV i Israel.

Hva egypterne derimot ikke tenkte over, var at Israel også kunne formidle mobiliseringsordrer ved hjelp av kurérer, noe som skulle vise seg svært effektivt på Yom Kippur, da nærmest hver eneste reservist var å finne enten hjemme eller i synagogen. Den lave trafikken på veiene gjorde det lettere for både kurérer og reservistene å komme frem til sine bestemmelsessteder.

Fem egyptiske divisjoner, bestående av 100 000 soldater, 1350 stridsvogner og 2000 kanoner og tunge bombekastere, beveget seg mot Suezkanalen. Hemmeligholdet rundt det som skulle skje, ble likevel forsøkt bevart så lenge som mulig: Divisjonssjefene og brigadesjefene ble informert om krigsplanen henholdsvis tre og to dager før selve angrepet, mens bataljons- og kompanisjefene ble orientert så sent som en dag i forveien.

[rediger] Sett fra israelsk side

Etter 1967 måtte Israel konstatere at landets storslåtte triumf under Seksdagerskrigen likevel ikke ble kronet med fredsavtale eller nabostatenes annerkjennelse av jødenes stat; det var ingen fred i sikte. Men dette så ut til å bekymre israelerne mindre, for det bredte seg en oppfatning på politisk hold om at deres arabiske naboer ikke lenger utgjorde noen farlig trussel. Israels forsvar ble modernisert og forsterket ytterligere: personellstyrken nådde 350 000 soldater, mens antallet stridsvogner passerte 2000. Sistnevnte innebar at de første israelske panserdivisjonene kunne opprettes, der hvor panserbrigader tidligere hadde vært forsvarets største stridsvognenheter.

Det oppgraderte israelske forsvaret skapte bare en styrket tro på at et land som Egypt ville forbli en lett match for Israel. Det ble ansett som sannsynlig at egypterne i fremtiden ville forsøke å ta seg over Suezkanalen, men israelerne mente at de ville få varsling om et slikt angrep senest 24-48 timer på forhånd. I dette scenarioet ville Israel rekke å mobilisere forsvaret, som deretter kom til å beseire Egypts invasjonsstyrker allerede ved kanalen. I det neste skrittet skulle israelerne i så fall krysse kanalen og rykke inn i selve Egypt, i henhold til en utarbeidet plan.

Israels problem var ikke mangel på etteretningsdata: Faktisk kom det mange forvarsler om et egyptisk angrep, men informasjonen ble ikke tolket i riktig retning.

Det ble funnet stadig flere fotspor i sanden på østsiden av Suezkanalen. Sporene gikk innover i Sinai, men nesten aldri ut igjen. Dette var sikre tegn på at egypterne drev med rekognosering og etteretningsinnsamling på israelsk side av demarkasjonslinjen; de utplasserte dessuten skjulte observasjonsposter som skulle dirigere egypternes forestående artilleriild. Store egyptiske troppeforflytninger mot Suezkanalen ble registrert av israelerne mot slutten av september. Egypternes mange forberedelser på angrep over kanalen foregikk helt åpenlyst for israelerne som stod på vakt på kanalens østbredd. Blant annet så de at egyptiske bulldozere brøytet vei gjennom sandvollene som var satt opp som forsvar mot et eventuelt israelsk angrep; senere ble det også observert at egypterne begynte å bygge pongtongbroer på andre siden av kanalen. Israelerne registrerte dessuten at egyptiske militærkurs og offiserseksamener ble avlyst.

I lys av disse åpenbare tegnene på at egypterne og syrerne forberedte krig, foreslo Israels generalstabssjef David Elazar tidlig om morgenen den 6. oktober å gjennomføre et forebyggende angrep, men dette ble avvist av de politiske myndigheter. Helt til det siste hadde regjeringen liten tro på at araberstatene ville angripe Israel.

[rediger] Egypt og Syria angriper

Kl. 14.05, lørdag den 6. oktober 1973 innledet Egypt angrepet, som hadde kodenavnet Operasjon Badr. 4000 kanoner, rakettkastere og bombekastere ble avfyrt langs den egyptiske fronten, mens ytterligere 1500 kanoner spilte opp langs den syriske fronten. Med støtte fra en konstant sperreild fra det egyptiske artilleriet, krysset de første 8000 troppene kanalen ved hjelp av 1000 gummibåter. Til sammenligning hadde Israel bare rundt 450 soldater på vakt langs hele Suezkanalen, som foruten de 290 stridsvognene i hele Sinai selvsagt var håpløst utilstrekkelig til å demme opp angrepet. Enheter fra Egypts 2. armé erobret de første fortene i Bar-Lev-linjen etter bare en time. Kort tid etter falt enda flere fort. Kl. 17.30 hadde 32 000 egyptiske soldater tatt seg over kanalen. Innen kl. 19.30 var avdelinger fra to egyptiske arméer etablert seg på østbredden. Da hadde omtrent 80 000 soldater fordelt på tolv bølger trengt et stykke inn i Sinai og gravd seg ned langs kanalen.

Samtidig gikk Syria til angrep ved Golan, hvor situasjonen raskt ble desperat for Israel. 1460 syriske stridsvogner rykket frem mot de 177 israelske på Golan-fronten; 11 israelske kanoner viste seg også forsvinnende lite sammenlignet med de 115 syriske. Syria brøt gjennom i den sørlige delen og klarte nesten å krysse hele Golan og komme inn i Galilea. Etter hvert som reservesoldatene nådde fram til fronten, ble situasjonen stabilisert.

Under Seksdagerskrigen hadde Israelerne med letthet knust de arabiske hærene. Men denne gangen ble de arabiske soldatene undervurdert. Israelerne måtte kjempe hardt for å vinne terreng. Som følge av de egyptiske soldatenes bærbare panservernraketter måtte israelerne legge om taktikken og bruke mindre stridsvogner og mer artilleri. Egypts nettverk av luftvernmissiler virket effektivt og førte til at det israelske flyvåpenet innledningsvis led store tap. Men også her tilpasset israelerne seg situasjonen og begynte å fly utenom denne linjen når Egyptiske mål skulle angripes. Egypterne fikk enda større problemer da deres styrker fortsatte fremrykkingen til et område som lå utenfor rakettbatterienes rekkevidde. Styrkene ble da lette mål for det israelske flyvåpenet.

Den militære stillingen endret seg langsomt. Israelerne hadde fått mobilisert hele hæren, og var ikke lenger så underlegen i antall soldater. Under harde slag klarte israelske styrker å ta seg fram til Suezkanalen og krysse den. Egypterne, som hadde størstedelen av hæren på østsiden, fikk dermed problemer. Dette førte til at store deler av den egyptiske hæren ble omringet. For de de israelske soldatene lå veien til Kairo åpen.