Tegnspråk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Denne artikkelen omhandler tegnspråk generelt. For å lese om tegnspråk benyttet av døve i Norge, se Norsk tegnspråk.

Tegnspråk er språk som er basert på visuell kommunikasjon og det finnes mange forksjellige tegnspråk i verden. Dette fordi ingen har oppfunnet tegnspråkene, de har i mange tilfeller utviklet seg akkurat like naturlig som talespråkene. Tegnspråkene er ikke talespråk med tegn heller, de har en egen grammatikk. Grammatikken i tegnspråk er like komplekse som i talespråk og baseres på å kombinere håndformer, plasseringen og bevegelsen til hendene, armene eller kroppen og ansiktsuttrykk.

Tegnspråket i Norge heter norsk tegnspråk og er førstespråket eller morsmålet til mange døve, tunghørte og en del hørende i Norge. For å styrke døves rettigheter og ikke minst øke det norske tegnspråkets status som et minoritetsspråk i Norge, kjempes det for at norsk tegnspråk skal bli et offisielt språk i Norge. Dette er også Norges Døveforbunds viktigste kampsak for tiden. Også Forening for norsk tegnspråk arbeider for økt status av og mer viten om norsk tegnspråk i Norge.

Tegnspråk blir brukt av hørselshemmede, døve og hørende og man kan grovt si at hvert enkelt land har sitt eget tegnspråk (bl.a. USA har ASL - American Sign Language), men i noen land finnes det flere tegnspråk (Belgia for eksempel). Vi har dessverre ingen klare tall for hvor mange som finnes i verden per i dag. Når mennesker som bruker ulike tegnspråk møter hverandre, oppstår det ofte mindre kommunikasjonsproblemer enn når mennesker som snakker ulike talespråk møtes, selv om tegnspråkene kan være svært forskjellige. Dette skyldes blant annet ett spesiel trekk ved tegnspråkgrammatikk, nemlig den utstrakte bruken av ikonisitet. Dette sett i betraktning, får tegnspråkbrukere tilgang til et internasjonalt nettverk bestående av døve, hørselshemmede og hørende mennesker med tegnspråkkompetanse.

Der det eksisterer tegnspråk-nettverk, er det tegnspråk - men det finnes også systemer hvor talespråklige trekk og tegnspråklige trekk har blitt blandet sammen, som for eksempel systemer som er basert på talespråkets grammatik men bruker tegn i tillegg (tegn-til-tale). Ved tegn-til-tale ledsager enkeltstående tegn, gjerne hentet fra tegnspråk, sentrale ord i talespråket. Til forskjell fra tegnspråk, knyttes dermed de manuelle tegnene ved tegn-til-tale nært til det aktuelle landets talespråk. Tegn-til-tale benyttes også i mange tilfeller sammen med grafiske symbolsystemer som pictogrammer eller bliss.

[rediger] Bruk av tegnspråk blant ikke-hørselshemmede

Det er også mange ikke-hørselshemmede som benytter tegnspråk. Ved siden av for eksempel hørende barn av døve foreldre finnes det en annen gruppe: Personer med svært ulike typer og grader av psykisk utviklingshemming (f.eks. Downs syndrom eller autisme), vil ofte ha stor nytte av at den verbale kommunikasjonen støttes av manuelle tegn ved å utnytte både auditive og visuelle evner i kommunikasjonen. Men i slike sammenhenger er det ennå vanligere å benytte tegnstøttet tale eller tegn-til-tale enn tegnspråk.

Frem til 1980-tallet ble også tegn-til-tale ofte kalt tegnspråk. Men i dag er det allment akseptert at dette er to grunnleggende forskjellige kommunikasjonsformer. Mens norsk tegnspråk er et eget, fullstendig språk er tegn til tale et blandingssystem mellom to ulike språksystemer som ikke har eget språkstatus. Det er også viktig å være klar over at to tegnbrukere kan uttrykke et bestemt begrepsinnhold på helt ulike måter akkurat som talespråkbrukere på sitt talespråk. Det finnes også dialekter på norsk tegnspråk, "ungdomsspråk" og andre varianter som skyldes kjønn eller andre sosiale faktorer.

Bruk av manuelle tegn og gester er også i andre sammenhenger naturlig knyttet til det verbale språk, som for eksempel i situasjoner der det ikke er lov å bruke stemmen: i religiøse sammenhenger, dykking, TV-studioer, bråkete arbeidsplasser, på jakt (buskmenn i Kalahari, f.eks.) og i naturlige talespråklige samtaler. Tegnspråk derimot er mye mer avansert enn gester som ledsager talespråklige ytringer.

I enkelte tilfeller har tegnspråk blitt et «uoffisielt» språk, i situasjoner der det er en stor prosentandel hørselshemmede i samfunnet - dvs. nesten alle i lokalsamfunnet - uavhengig av hørselsstatus - har lært seg tegnspråk for å ikke holde tegnspråkbrukerne utenfor i samtaler. Berømte eksempler på dette inkluderer Martha's Vineyard i USA, Kata Kolok i Bali og Yucatec i Mexico. Det er interessant å merke seg at døve mennesker i slike samfunn ikke er sosialt handikappet.

[rediger] Tegnspråkets forbindelse med talespråk

En vanlig misforståelse er at tegnspråk er avhengig av verbale språk. Faktum er at det orale språket blir brukt når man staver, og disse språkene som er ‘avhengig’ av vanlig tale ble ofte oppfunnet av hørende folk. Hørende lærere på døveskoler, som for eksempel Thomas Hopkins Gallaudet blir ofte feilaktig referert som tegnspråk-oppfinnere. Norges første døveskole ble startet av Andreas Christian Møller.

Staving (fingerstaving) blir brukt i tegnspråk, oftest når man skal stave navn. Bruken av fingerstaving var en gang et slags ‘bevis’ på at tegnspråket var forsimplede versjoner av talespråk. Fingerstaving er faktisk et verktøy som blir hyppig brukt blant mange, og kan av og til være kilden til nye tegn.

Stort sett, er tegnspråk over hele verden uavhengig av det talte språk og har sin egen grammatikk og tegnforråd. For eksempel er BSL (British Sign Language) og ASL (American Sign Language) ganske forskjellige, selv om de hørende folkene i Storbritannia og Amerikas Forente Stater deler det samme språket. Årsaken til dette er historiske hendelser som ledet til at Amerikansk tegnspråk er i slekt med fransk tegnspråk og ikke britisk tegnspråk.