Sigurd Lodvesson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Sigurd Lodvesson (ca 960 – 1014), norrønt Sigurður Hlöðvisson, også kalt for Sigurd Digre, sønn av Lodve Torfinnsson, og etterfulgte sin far som jarl over Orknøyene og styrte mellom 991 – 1014. Han var en betydelig maktfaktor nord for Skottland, noe som vises ved at han ble gift med Plantula, datter av den skotske kongen Malcolm II. De fikk sønnen Torfinn Sigurdsson Rike som også ble jarl av Orknøyene.

Sigurd jarl nevnes i Orknøyingenes saga og i Snorre Sturlassons Heimskringla foruten andre skrifter fra middelalderen. I henhold til blant annet Njåls saga så overtalte Gormflaith sin sønn Sigtrygg Silkeskjegg til å be Sigurd jarl kom fra Orknøyene og til Irland for å slåss mot hennes tidligere ektemann, Irlands overkonge Brian Ború:

«...hun sendte ham til Sigurd jarl for å spørre om støtte... Sigtrygg seilte tilbake til Irland og fortalte sin mor at jarlen var sammen med ham.»

I henhold til irsk kilde fra 1100-tallet, Cogadh Gaedhil re Gallaibh, om det som skjedde i slaget ved Clontarf utenfor Dublin i 1014. De «fremmede og menn fra Leinster» ble ledet av Brodir fra Man og Sigurd, og at kampen varte hele dagen. Selv om kong Brian ble drept i slutten av slaget ble de norrøne krigerne jaget på flukt og de dro sjøvegen. Sigurd jarl var blant de som falt ved Clontarf.

Heimskringla forteller at kong Harald Hårfagre bøtela Einar jarl og alle orknøyingene med seksti mark gull. Bøndene på Orknøyene synes det var en tung bør, og da tilbød jarlen å betale boten for dem på betingelsen at all odel på øyene ble hans eiendom. Slik var det at jarlen på Orknøyene eide all odel inntil jarl Sigurd Lodvesson ga odelen tilbake til bøndene (side 69).

Den islandske skalden Gunnlaug Ormstunge nevnes i sin saga med samme navn at han reiste fra Irland til Orknøyene hvor han blir en tid hos Sigurd jarl om vinteren før han drar videre til Skara i Vestre Gøtaland i Svitjod (Sverige) hvor Olof Skötkonung er konge.

Sigurd jarl blir tvangsdøpt til kristendommen av den harde misjonskongen Olav Tryggvason. Snorre forteller i Olav Tryggvasons saga (side 159) at Olav Tryggvason seilte med fem skip ut mot øyene og tilkalte jarlen for en samtale:

«Jarlen kom og talte med kongen, og de hadde ikke talt lenge, før kongen sa at jarlen og hele folket hans skulle la seg døpe, og ville han ikke det, skulle han dø på flekken; kongen sa han ville gå med ild og brann over øyene og legge hele landet øde, om ikke folket ble kristent. Slik som jarlen da var kommet opp i det, valgte han heller å ta imot dåpen.»

Sigurd jarl ble tvunget til å ta imot kristen dåp som en markering på at han underkastet seg kongen samtidig som han selv og mennene måtte sverge troskapsed til kong Olav. Misjonskongen var ikke tilfreds med dette og tok med seg til Norge sønnen til Sigurd jarl som gissel. Denne episoden kommer Snorre tilbake til i Olav den helliges saga (side 298) hvor han gir noen utdypende opplysninger. Olav Tryggvason truer med drepe Sigurd jarl om han at han tar imot dåpen. Sønnen Valp eller Hunde blir med til Norge som gissel og faren så ham aldri igjen da han dør noen år senere i Norge, «og siden viste ikke Sigurd jarl noen lydighet mot kong Olav.»

Snorre nevner at Sigurd jarl hadde noen eldre sønner med andre kvinner enn datteren til skottekongen: Sumarlide, Bruse og Einar Vrangmunn. Etter at Sigurd jarl faller i «Brianslaget», som Snorre kaller slaget ved Clontarf, ble de tre sønnene tatt som jarler av Orknøyene, og de delte øyene i tre deler mellom seg. Torfinn Sigurdsson var da fem år gammel da faren døde, og da kong Malcolm II av Skottland hørte dette, i henhold til Snorre, ga han områdene Katanes (Caithness) og Suderland (Sunderland) i nordlige Skottland «til Torfinn, frenden sin, og gav ham jarls navn og satte menn til å styre riket for ham.»