Palestina/temp

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Under utvikling: Formålet er å fjerne objektivitetsmerkingen. Redigeringer er fritt for alle med kjennskap til de historiske forhold. Det er fritt frem for bidrag og rettelser til artikkelen, men vær forberedt på at større forandringer kan finne sted. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Redigeringer som mangler referanser og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

Nøyaktighet: Denne artikkelens faglige presisjon er omstridt, og den kan inneholde faktafeil. Se diskusjonssiden for detaljer.

Palestina (Hebraisk: פלשתינה Palestina, arabisk: فلسطين Filastīn eller Falastīn, se også Kanaan, Israel) er et av mange historiske navn på landområdet mellom Middelhavet og Jordanelven, og diverse tilsluttende landområder øst- og sørover. Grensene til landområdet var definert forskjellig gjennom siste tre årtusener.

[rediger] Historie

Helt siden Jerusalems ødeleggelse i år 70 og det endelige nederlaget med Bar Kochba-opprøret i år 135, har jødene levd spredt over hele verden. Jøder fortsatte å leve sammenhengende i Palestina også etter Bar Kochba (for eksempel ble den palestinske talmud nedskrevet i århundrene etter opprøret), men det foregikk over flere århundrer en gradvis nedgang i tallet på palestinske jøder. Denne nedgangen kan knyttes til Hadrians knusing av Bar Kochba-opprøret, den arabiske erobringen av Palestina på 600-tallet, korsfarernes krigføring på 1100-tallet og de vanskelige forholdene under det ottomanske riket på 1500-tallet. Under det ottomanske riket hadde landjorden blitt lite fruktbar og økonomien var på frysepunktet.

På 1800-tallet vokste den moderne nasjonalismen fram i Europa, og hos jødene fikk dette sitt motstykke i sionismen. I 1896 gav ungarsk-jødiske Theodor Herzl ut boken Der Judenstaat, og året etter ble verdens første sionistkongress arrangert. Opprettelsen av en egen jødisk stat i Palestina ble det sentrale målet for den sionistiske bevegelsen.

I første del av 1900-tallet så man en økende jødisk utvandring til Palestina, som ennå var en del av det ottomanske riket. Store landområder ble kjøpt opp av jøder og egne jødiske jordbrukssamfunn, kalt kibbutzer, ble etablert på disse.

Blant sionismens pionerer var blant annet russiskfødte Eliezer Ben Jehuda som allerede i 1881 flyttet til Jerusalem for å gjenreise Israels språk, hebraisk. De fleste europeiske jøder talte på denne tiden jiddisk, men Eliezer Ben Jehuda og tilhengerne hans arbeidet for å fremme en modernisert form for bibelhebraisk. På tross av Theodore Herzls forsøk på å gjøre tysk til sionistbevegelsens offisielle språk, ble hebraisk adoptert som offisielt språk hos sionistbevegelsen, og mange jøder tok også nye hebraiske navn. Takket være Eliezer Ben Jehudas arbeid, hadde den kommende jødiske staten allerede fått sitt eget nasjonalspråk da Balfour-deklarasjonen av 1917 så dagens lys.

[rediger] Mandatperioden

Palestina ble etter første verdenskrig et britisk mandat, opprettet av Folkeforbundet med det formål å gi jødene et «nasjonalt hjem» i Palestina.

På 1920-tallet flyttet 100.000 jøder til Palestina, det samme gjorde 6000 ikke-jøder. Den første hebraisktalende byen, Tel Aviv, vokste nå fram. Til å begynne med møtte immigrasjonen lite motstand fra de palestinske araberne, men etter hvert som antallet immigranter økte, ble araberne stadig mer misfornøyde.

Palestinske muslimske ledere oppfordret til voldsbruk mot den jødiske befolkningen, og økende motsetninger mellom jøder og arabere førte på 20- og 30-tallet til en rekke arabiske angrep på sivile jøder. Den mest kjente arabiske pogromen er trolig progromen i Hebron i 1929 der 67 jødiske menn, kvinner og barn ble massakrert av araberne. Det jødiske samfunnet i Hebron hadde holdt til i byen i århundrer.

I 1920 opprettet jødene den paramilitære organisasjonen Haganah. I 1936 grunnla utbrytere fra Haganah den jødiske jødiske terrorgruppen Irgun som stod bak en rekke aksjoner både mot britiske og arabiske sivile mål. Jewish Agency tok avstand fra Irguns strategi, likevel samarbeidet Haganah med Irgun ved en rekke anledninger. En annen jødisk gruppe, Lehi (av britene kalt Stern-gjengen), ble opprettet i 1940 etter en splittelse innad i Irgun. Lehi var i mandatperioden kjent for å utelukkende angripe britiske mål. Både Irgun og Lehi ble av britene erklært for å være terrororganisasjoner.

I 1936 hadde den jødiske befolkningen vokst til nesten 400.000. I perioden 1936-1937 opplevde mandatområdet et sterkt oppsving i militant arabisk nasjonalisme. Opprøret ble utløst som følge av økt jødisk immigrasjon, primært jøder som flyktet fra naziregimet i Tyskland og fra økende antisemittisme i Europa. Opprøret ble ledet av stormuftien av Jerusalem, Haj Amin Al-Husseini. Araberne følte de ble marginalisert i sitt eget land, og tydde til både fredelige og voldelige protester.

Som et svar på den økende arabiske misnøyen, vedtok britene å sette restriksjoner på jødisk innvandring. Jøder som var på flukt fra forfølgelsene i Europa ble dermed nektet å komme inn i Palestina. Jøder som forsøkte å ta seg inn i landet ble internert og deportert til steder som Mauritius.

Forbitrelsen blant jødene var stor, og i 1939 begynte sionistene å organisere illegal immigrasjon til Palestina. De smuglet jødene inn med båter og reddet på denne måten tusenvis av mennesker fra nazismen. Det siste skipet som forsøkte å nå Palestina under krigen var båten "Struma", som ble torpedert i Svartehavet av en sovjetisk ubåt.

Etter krigen fortsatte den illegale immigrasjonen. På denne tida var 250.000 jødiske flyktninger plasserte i ulike leire i Europa. På tross av sterke oppfordringer fra USAs president Harry S. Truman, nektet de britiske myndighetene å oppheve immigrasjonsforbudet og slippe 100.000 flyktninger inn i Palestina. De jødiske undergrunnsgruppene gikk derfor sammen om en rekke angrep mot britiske mål. I 1946 ble King David Hotel i Jerusalem sprengt i lufta og 92 mennesker drept.

Etter hvert innså britene at situasjonen hadde kommet ut av kontroll, og de kunngjorde at de ville terminere Palestina-mandatet og trekke seg ut i mai 1948.

[rediger] Etablering av staten Israel (1948)

I 1947 gikk britene med på å trekke seg tilbake fra mandatet Palestina, og FNs delingsplan av samme år delte landet inn i en jødisk og en arabisk del. Trygve Lie, daværende generalsekretær i FN, var mer på sympati med jødene og holdt hemmelige møter med Jewish Agency ^[1]. Jødene, som da utgjorde ca. 40 % av befolkningen i området og eide en enda mindre del av landeiendommene, fikk 53 % av arealet. Omkring 60% av den jødiske staten besto av Negevørkenen. Begge land fikk kyststripe mot Middelhavet. Araberne avviste denne planen mens jødene aksepterte den (Helt fram til 1988 var de palestinske arabernes posisjon at de ikke kunne godta en slik delingsplan. Araberne kunne forhandle om våpenhvileavtaler, men ikke om noen varig fred med Israel. I artikkel 2 i PLOs charter fra 1968 ble fastslått at " Palestine, with the boundaries it had during the British Mandate, is an indivisible territorial unit").

Staten Israel ble proklamert den 14. mai 1948 på området tildelt etter delingsplanen. Dette førte til opprør blant araberne, og fire arabiske stater intervenerte til støtte for araberne. Israel forsvarte seg med våpen som de hovedsakelig hadde fått fra Tsjekkoslovakia og Frankrike, men de fikk også støtte av andre europeiske land. Krigen endte med at Israel annekterte ytterligere 26 % av det palestinske mandatområdet fra 1922. 600.000-900.000 arabere flyktet og endte opp i flyktningeleire i arabiske naboland (Estimatene varierer fra 600.000 til 900.000 mens det offisielle FN-estimatet teller 711.000. I dag utgjør de opprinnelige palestinske flyktningene og deres etterkommere 4-5 millioner mennesker [2]). Det er også dokumentert en rekke mer eller mindre store massakrer fra israelsk side. Benny Morris mener å ha dokumentert 24 israelske massakrer på palestinske arabere bare i 1948 [3]. 7. desember 1949 vedtok FNs hovedforsamling resolusjon 194 som slo fast at de palestinske flyktningene som ønsket å vende tilbake til sine hjem og leve i fred med sine naboer skulle få lov til å gjøre det snarest mulig. UNRWA (the United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East) ble opprettet av FN for å ta av seg de palestinske flyktningene.

I 1945 var det rundt 870.000 jøder i ulike arabiske land. Allerede før FNs delingsplan ble vedtatt, kom FN-delegater fra Eygpt og Irak med advarsler om at opprettelsen av Israel ville få konsekvenser for deres egne jøder. I årene som fulgte tiltok jødeforfølgelsene i de arabiske landene. Omfanget av dette er omdiskutert, men det er ikke tvil om jødene ikke følte seg hjemme i arabiske land etter den første krigen mellom Israel og araberlandene. Det var antijødiske opptøyer i Aden, Egypt, Libya, Syria og Irak. Dette førte til at de fleste jødene i perioden frem til 1970-tallet enten flyttet eller ble forvist fra arabiske land, og av disse reiste ca 600.000 til Israel [4]. De jødiske flyktningene ble etter hvert integrert i det israelske samfunnet, mens det palestinske flyktningeproblemet i arabiske land har vedvart.

[rediger] Overgrep mot sivile i 1948

Under den første krigen mellom Israel og araberlandene ble det utført flere massakrer, særlig fra jødisk, men også fra arabisk side. Historikeren Benny Morris, en av "de nye historikerne" i Israel, mener å ha dokumentert at israelere stod bak minst 24 massakrer i 1948. Tabellen nedenfor viser en liste over kjente massakrer. Av disse stod israelere bak 19 og arabere bak 7.

[rediger] Konfrontasjoner på Vestbredden

Etter den første krigen mellom Israel og arabiske naboland ble det stadig foretatt palestinske infiltrasjoner inn i Israel fra baser på Vestbredden. Dette var bl.a. et resultat av palestinernes ønske om å ta hevn over alle israleske massakrer og israels annektering av enda mer palestinsk jord under krigen i 1948. De palestinske infiltrørene stod bak en rekke drap på israelske sivile. I 1951 ble 137 israelere, de fleste sivile, drept av slike infiltrører. Året etter var dødstallet 162. I 1953 ble 160 israelere drept. Som et svar på disse aksjonene ble Spesialkommandoen "101" stiftet i 1953, ledet av unge Ariel Sharon. 14. oktober samme år gikk spesialkommandoen inn i landsbyen Qibya. 45 hus ble sprengt i luften, og i disse husene befant det seg også kvinner og barn. Totalt ble 69 palestinske sivile drept under denne aksjonen. Det var også andre aksjoner fra både israels og arabernes side.

[rediger] PLO (1964- )

I 1964 opprettet arabiske stater organisasjonen PLO. I PLO-charteret fra 1968 slår organisasjonen fast at deres mål er utslettelse av staten Israel og opprettelse av en arabisk stat i hele det tidligere mandatområdet. Først mot slutten av 1980-tallet begynte PLO å bevege seg i retning av anerkjennelse av Israel. I 1988 gikk PLO med på å legge FN-resolusjon 181 (delingsplanen fra 1947) til grunn for en eventuell fredsavtale med Israel. I 1996 vedtok de å erklære de mest kontroversielle seksjonene i Charteret ugyldige, dette er også redegjort for i brevs form fra Arafat til tidligere president Bill Clinton. I vedtaket het det at "[t]he Palestinian National Charter is hereby amended by canceling the articles that are contrary to the letters exchanged the P.L.O. and the Government of Israel 9-10 September 1993." Det ble samtidig vedtatt å oppnevne en komite som skulle gjøre de nødvendige endringene og presentere utkast til nytt PLO-charter. Arbeidet i komiteen stoppet imidlertid opp, og det ble aldri produsert noen ny tekst. Dette er bakgrunnen for den fortsatte kontroversen kring charteret.

PLO og beslektede organisasjoner som PFLP og PFLP-GC stod på 70-tallet bak en rekke internasjonale terroraksjoner og flykapringer for å rette oppmerksomheten mot det palestinske problemet.

[rediger] Okkupasjonen av Vestbredden (1967- ) og Gaza (1967-2005)

I 1967 okkuperte Israel Øst-Jerusalem, Vestbredden, Gaza og Golanhøydene. 12 000 palestinske flyktninger ble igjen fordrevet fra sine hjem. Øst-Jerusalem og Golanhøydene ble siden annektert av Israel, men anneksjonene har blitt fordømt av det internasjonale samfunn og blitt erklært ugyldige av FNs sikkerhetsråd. I 1988 brøt den første palestinske intifadaen ut på Vestbredden og Gaza. Etter at Jordan hadde sagt fra seg alle territorielle krav på Vestbredden, utropte PLO den 15. november 1988 en palestinsk stat på Vestbredden og Gazastripen, med Jerusalem som sin hovedstad. Siden PLO ikke kontrollerte disse områdene, var erklæringen rent symbolsk.

Høsten 2005 trekte Israel seg fullstendig ut av Gaza etter mye protester og kritikk fra verdenssamfunnet. Både militære installasjoner og sivile bosetninger ble evakuert. Mye av den israelske infrastrukturen, som for eksempel høyteknologiske drivhus, ble etterlatt til bruk for palestinerne. Israel anser i dag okkupasjonen av Gaza for avsluttet, mens palestinernes posisjon er at de fortsatt regner seg som okkupert så lenge Israel opprettholder den militære kontrollen med farvannene utenfor Gazas middelhavskyst. Israel kontrollerer eksport og import av varer inn og utland av Gaza,og kan når som helst stoppe importen/eksporten og ramme palestinsk økonomi.

[rediger] Felttoget i Libanon og massakrene i Sabra og Shatilla

På 1970-tallet hadde PLO i Libanon utviklet seg til å bli "en stat i staten". Fra baser i Sør-Libanon gjennomførte de stadige angrep inn i Israel. I 1982 iverksatte Israel Operasjon Fred i Gallilea der de invaderte landet for å drive ut PLO. Her allierte Israel seg med den libanesiske falangistmilitsen i kampen mot palestinerne.

I september 1982, under Israels felttog i Libanon, gikk libanesisk falangist-milits gikk inn i flyktningeleirene Sabra og Shatilla og massakrerte sivile. Militsen stod under direkte kommando under Elie Hobeika, som seinere ble libanesisk parlamentsmedlem og i 1990 også statsråd. Antallet drepte er omdiskutert, og anslagene varierer helt fra 700 til 3500. BBC hevdet at minst 800 mennesker var blitt drept. Palestinsk Røde Halvmåne hevder at over 2000 mennesker var blitt drept. Le Monde-journalisten Amnon Kapeliouk hevdet at så mange som 3500 mennesker kunne vært drept. Det vanlige er å oppgi tallet til minst 800.

Den israelske Kahan-kommisjonen slo fast at ingen israelsk soldat hadde vært involvert i massakren. Likevel ble Ariel Sharon holdt indirekte ansvarlig for denne massakren, fordi området var under israelsk kontroll, og fordi Israel ikke grep inn for å hjelpe palestinere verken før eller etter at angrepene hadde startet. Derfor blir Israel av mange ansett som medskyldig i massakren.[5].

[rediger] Intifadaen (1987-1993)

Den første intifadaen startet 8 desember 1987. Den 8. desember 1987 skjedde en trafikulykke i Gaza. En israelsk bil kjørte inn i en annen bil med med palestinske arbeidere. Fire ble drept, og andre ble alvorlig skadet. I radioen ble ulykken omtalt som en vanlig ulykke, men raskt spredte det seg et rykte om at det var en hevnakt utført av en israeler som hadde opplevd å få en slektning stukket ned på markedsplassen i Gaza. Samme kveld ble det spredt løpesedler om de fire forulykkede palestinerne, og protestdemonstrasjoner og uroligheter spredte seg over hele Gaza. Bare etter få dager kunne hele verden se TV-opptak av store barn og unge som kastet stein mot israelske soldater, som ofte svarte med å skyte tilbake.

Intifadaen bestod av protester, demonstrasjoner og sivil ulydighet fra palestinsk side, men Israels brutale håndtering av protestene førte til at landet tiltrakk verdens kritikk mot seg igjen. I løpet av intifadaens to første år ble 500 palestinere drept, av disse mange barn, og 8500 ble såret [6]. Ifølge Btselem ble totalt 1378 palestinere drept av israelske styrker i perioden fra desember 1987 til september 2000. Btselem hevder videre at 281 av disse var under 17 år [[7]].

[rediger] Oslo-avtalen (1993)

Etter Oslo-avtalen fra 1993 har palestinerne formelt hatt selvstyre på Vestbredden og Gaza. Oslo-avtalen slo fast at spørsmålet om en palestinsk stat og grenser for denne skulle avgjøres i de fremtidige sluttstatusforhandlingene. I 1994 fikk Yassir Arafat Nobels fredspris sammen med de israelske lederne Shimon Peres og Yitzhak Rabin for inngåelsen av Oslo-avtalen.

I 1994 ble Hebron igjen vitne til en ny massakre, denne gangen fra jødisk side. Den delte synagogen/moskeen over Abrahams, som er hellig både for muslimer og jøder, grav var åstedet for en større massakre da den jødiske nybyggeren Baruch Goldstein skjøt ned og drepte 29 palestinere i 1994. Dette førte til opprettelsen av den internasjonale observatørstyrken TIPH.

Oslo-prosessen brøt sammen etter de mislykkede Camp David-forhandlingene sommeren 2000. Partene klarte ikke å bli enige om Jerusalems endelige status og om hva som skulle skje med de palestinske flyktningene og deres etterkommere. Israel mente at flyktningene måtte repatrieres i den kommende palestinske staten mens PLO fortsatte å insistere på kravet om alle flyktningenes "rett til å vende tilbake" til staten Israel. Det var også uenighet angående bruk av elver og grunnvann som lå på de okkuperte territoriene. Begge parter har skyldt på hverandre for å ha sabotert fredsprosessen.

Bill Clinton, som ledet forhandlingene på Camp David, har i sin selvbiografi gitt Yassir Arafat hovedansvaret for at partene ikke ble enige.

[rediger] Al-Aqsa-intifadaen (2000-)

Kort tid etter at Camp David-forhandlingene mislyktes, brøt det ut nye palestinske opptøyer. Opptøyene ble i media framstilt som spontane reaksjoner på Ariel Sharons spasertur på Tempelhøyden (Haram Al Sharif), og oppstanden ble dermed kalt for Al Aqsa-intifadaen. Den palestinske kommunikasjonsministeren Imad Falouji erklærte imidlertid at opptøyene ikke var spontane, men hadde vært planlagt mange måneder i forveien [8]. Fremtredende Fatah-ledere sa da oppstanden startet, at spørsmålet om Jerusalem nå ble flyttet fra forhandlingsbordet og ut på gatene.

Islamistiske grupper som Hamas og Islamsk Hellig Krig, men også PLO-affilierte grupper som Al Aqsa-martyrbrigadene, gjennomførte etter hvert en rekke terroraksjoner mot sivile israelere. Selvmordsterrorister gikk til angrep på israelske busser, kafeer, handlegater, diskoteker, kjøpesentre og andre steder der store folkemasser samles. Ifølge den israelske stiftelsen One Family Fund har 1106 israelere blitt drept av palestinske grupper i perioden 2000-2006 [9]. Angrepene ble fordømt av det internasjonale samfunnet, også av en rekke muslimske land.

Terroraksjonene toppet seg i påsken 2002 da over 40 isralere ble drept i løpet av en uke. Israel satte da i gang Operation Defensive Shield der de gikk inn i palestinske byer for å nedkjempe palestinske grupper. De hardeste kampene foregikk i byen Jenin, hovedkvarteret for Islamsk Hellig Krig. De palestinske selvstyremyndighetene hevdet at Israel hadde begått massakre i Jenin, men en etterforskningskommisjon nedsatt av FN konkluderte med at kun 52 palestinske hadde blitt drept, av disse var 22 ubevæpnede sivile, de andre var stridende palestinske aktivister. Israel mistet 23 soldater i de samme kampene.

Ifølge den israelske menneskerettighetsorganisasjonen Btselem har 3377 palestinere blitt drept av israelske sikkerhetsstyrker i perioden 2000-2006. Av disse var 692 mindreårige [10]. Forholdet mellom drepte palestinere og israelere er således 3 til 1. Kampene mellom israelske styrker og palestinske grupper har ofte blitt ført i tettbebygde områder, spesielt gjelder dette Gaza-stripa, og menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International har anklaget Israel for "indiscriminate use of force". De har også fordømt Israels likvidasjoner av ettersøkte palestinske militante som "utenomrettslige henrettelser". Samtidig er det på det rene at de israelske aksjonene de siste årene har ført til en kraftig reduksjon i vellykkede palestinske terroraksjoner. Ifølge israelske kilder blir 90% av terroristene stanset før de når sine mål.

[rediger] Barrieren på Vestbredden (2002- )

I juni 2002, begynte Israel å bygge en barriere som den israelske regjeringen omtaler som "Sikkerhetsgjerdet", og som en god del av Israels motstandere kaller for ‘Apartheid-muren’. Offisielt var formålet å hindre infiltrasjon av palestinske terrorister som forsøkte å ta seg inn i staten Israel.

Barrieren er tenkt å løpe rundt grensen mellom Vestbredden og Israel, men store deler av barrieren går nå også inne på selve Vestbredden. Der den omringer bl.a israelske byer og veier, og sperrer palestinske byer og områder ute. Ifølge israelske kilder vil seks prosent av Vestbredden havne på israelsk side når barrieren er ferdigstilt. Mange kritikere ser på dette som en ren anneksjon fra Israel sin side, og Israel får kraftig kritikk fra det internasjonale samfunnet.

[rediger] Eksterne lenker

[rediger] Propalestinske

• Fellesutvalget for Palestina
• Ungdom For Fritt Palestina
• Palestinakomiteen i Norge
• Lenkesamling hos partiet SV om Israel/Palestina
• Aksjon Palestina
• Engelsk liste over kjente massakrer fra jødisk/israelsk side i perioden 1937-1994

[rediger] Proisraelske

• Med Israel for fred
• Norsk Israelsenter
• Palestine Facts
• Jewish Virtual Library

[rediger] Nøytrale lenker

• Dagbladets mini-leksikon
• FN og konflikten i Israel og Palestina

[rediger] Kilder

• ^ Odd Karsten Tveit, "Alt for Israel", Cappelen 1996

[rediger] Se også

• Palestinske selvstyremyndigheter
• Midtøsten-konflikten
• Jødedom
• Samaritansk religion
• Sionisme
• Palestinere
• Israels barriere på Vestbredden
• Med Israel for fred
• Fellesutvalget for Palestina