Muntlig litteratur
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Muntlig litteratur, eller mer korrekt muntlig tradisjon er eller har vært fortellinger som blitt tatt vare på og formidlet i ved hjelp av tale, som resitasjon, enn gjennom skrift. Muntlig litteratur er en betegnelse på litteratur som er muntlig overlevert, ofte gjennom generasjoner, for eksempel som de fleste typer folkediktning. I dag regner man fortelling og samtale som muntlige sjangre. Tre ting må være tilstede for en muntlig fortelling: en forteller, en tilhører og en fortelling.
Innhold |
[rediger] Den kollektive bevissthet
Samfunn uten skriftkultur har per definisjon ingen skriftlig litteratur, men mange har likevel en rik og variert muntlig tradisjon for fortellinger og lyrikk som kan betraktes som muntlig litteratur.
Når man sammenligner muntlig tradisjon med skriftlig litteratur har den muntlige flere tydelige trekk for seg selv. Røttene til muntlig overlevering er dypt begravd i faste tradisjoner og riter og bevart i hukommelsen og gjentagelsen i framførelsen. Fortellingene gir uttrykk for livsvisdom og årelang erfaring, gjerne over mange generasjoner.
Muntlig overlevering kan oppfattes som en bedre projeksjon av de innerste dyp i samfunnets sosiale og kulturelle liv, dets tradisjoner, vaner, skikker, oppførsel, riter og lignende, enn nedskrifter gjør.
Ettersom kilden for muntlig overlevering stort sett alltid er anonym blir den samme fortellingen ofte framført i til dels svært ulike versjoner ved at fortellingen renner like friskt som vannet strømmer i en elv. Fortellingen blir videreført fra munn til munn, fra dialekt til dialekt, fra dal til dal, fra gammel til ung, og hvor alle bidrar ved å legge til eller trekke ifra og dermed berike fortellingen og etablere dens kollektive basis, jamfør tradisjonsøkologi.
[rediger] Metoder for erindring
De fleste samfunn uten skriftkultur har hatt en tradisjon for muntlig overlevering, inkludert korte fortellinger, sagn, myter, ordspråk, gåter, ættetavler, men også lengre fortellinger. Muligens var fremveksten av poesi og musikk en måte å huske lengre fortellinger utover fortellingens struktur ved hjelp av en tekstur med rytme og faste skjemaer som gjentar seg selv. Bruk av gjentagelser er eksempelvis et typisk trekk ved muntlig litteratur.
Oldtidens episke fortellinger, slik som det mesopotamiske verket om Gilgamesh, og den greske Odysseen, synes å ha vært skapt, endret og lagt til i mange hundre år før de endelig ble skrevet ned. Litteraturforskning på oldtidslitteratur har i stor grad vært studiet av blandingsforholdet mellom muntlig og skriftlig overlevering. Mange forskere betviler at det har eksistert en Homer som har stått bak Odysseen. Diktverkene ble redigert og satt sammen i den gryende antikken etter at kvadene hadde verset muntlig i vel 400 år.
I 1928 publiserte den unge amerikanske forskeren Milman Parry avhandlingen om stående epitet i den homeriske diktningen. Parry påviste hvordan versene var bygget opp rundt faste formler og hvor hver helt hadde samme epitet. En stor del av teksten består av formler og tilbakevendende rader eller grupper av rader som hjelper den muntlige fortelleren å erindre et langt episk dikt. I Iliaden har fortelleren 15 693 verselinjer å holde orden på. Hukommelsen får hjelp av en rekke faste formler og gjentagelser, som "den rosenfingrede Eos" eller den "Høgmælte helt Agamemnon".
[rediger] Et unntak i nord
De norrøne skaldekvadene ble også framført, husket og videreført av en skald, eller en rekke skalder, men øyensynlig ble kvadene i liten grad endret. Et trekk ved norrøn litteratur er at krigeren også er en forteller, en som tar vare på den kollektive hukommelse, og i motsetning til mange kulturer hvor fortellingen ikke bare er kollektiv, men også anonym og ansiktsløs, skjelnet de gamle nordmenn sylskarpt mellom skalden og den som bringer kvadet videre.
«Man kjenner, ja man overdriver forfatterstoltheten og legger stor vekt på originalitet,» skriver Arnold Hauser om de gamle nordmenn i boken Kunsten og litteraturens sosialhistorie (München, 1953). «Her bevares forfatternes navn sammen med selve verkene: et fenomen som ikke forekommer noe annet sted, før de geistlige forfatterne dukker opp, og som i Norden kanskje er forbundet med den prestisje som dikteren har som kriger.»
En stor skald som Øyvind Finnsson, som bevisst lånte en strofe fra «Håvamål» i sitt «Håkonarmål» fikk høre det i kallenavnet ‘Skaldespiller’, skjønt det neppe var ment så nedsettende slik ettertiden synes å tro, men vitner om en ekstrem forfatterbevissthet.
[rediger] Endret i skriftlig form
Noen oldtidsfortellinger som eksisterte i muntlig tradisjon ble ikke skrevet ned som litterære verk før på 1800-tallet, slik som det finske Kalevala-diktet som ble samlet og bearbeidet i årene 1835-1849. Mange folkeeventyr, slik som de eventyr som brødrene Grimm samlet i Tyskland og Asbjørnsen og Moe samlet i Norge faller også i denne kategorien.
I alle de tre eksemplene hadde den skriftlige bearbeidelsen betydelig innvirkning på det endelige resultatet. Asbjørnsen la vekt på å skape en "muntlig-skriftlig" fortellerstil i sin utgave, der han baserte stilen på en essens av stilen til de beste fortellerne han hadde skrevet ned etter. Folkeeventyrene ble bevisst endret, utvalgt, redigert, forskjønnet, og utbrodert av nasjonalistiske og puristiske årsaker på 1800-tallets Europa. Denne tidens romantiske oppfatning om en ubesmittet litteratur i folkedypet har få tilhengere blant dagens litteraturforskere.
Muntlig tradisjon har fortsatt innflytelse på utviklingen av den nasjonale skriftkulturen i våre dager, spesielt i Afrika, Sentral-Asia, og i Australia. Russisk forskning og studier av muntlig tradisjon på Balkan, opprinnelig foretatt for å belyse den muntlige basisen i de homeriske fortellinger, har gitt støtet til tilsvarende vitenskapelige studier i andre deler av verden.
[rediger] Muntlig fortelling i våre dager
Skriftkulturen ble opprinnelig til som et hjelpemiddel for å huske det talte ord, spesielt fortellinger og taler. Med tiden ble vekten på det skrevne ord større enn vekten på det talte. Dette gjaldt også løfter og bekreftelser av ulike slag. En gammel Telemarksbonde som ikke kunne lese, regnet seg som en ordholden mann, og var direkte krenket over at han skulle være nødt til å legge fram skriftlig dokumentasjon.
Fortellermiljøene gikk ikke tapt i og med at skriftspråket tvang seg fram. I det gamle bondesamfunnet var det en lang rekke arenaer for fortelling, og mange bevisste formidlere som la vekt på å fremføre historiene sine stilrent og med spenst. Mange av disse sørget med tiden for å få stoffet skrevet ned, fordi de visste det ellers ville gå tapt.
I dagens samfunn lever fortellingene mann og mann imellom, på arbeidsplasser, i pauserom, og på kaféer og kroer, kort sagt der folk samles. Mange av disse "vanlige" fortellerne trenger bare den riktige inspirasjonen for å komme i gang, slik de alltid har gjort. En vil merke seg at mens de utdannede fortellerne har tatt scenen i bruk som teknisk virkemiddel, går fortellinger av dette slaget "over bordet" i et lystig lag.
I våre dager er muntlig fortelling blitt en kunst som kan læres. Høgskolen i Oslo gir utdannelse i muntlig fortelling hvor studentene «får blant annet innblikk i hvordan du kan utvikle din evne til å kommunisere direkte med en gruppe tilhørere", noe en god forteller gjør intuitivt.
Forfatterne Hilde Eskild og Benedicte Hambro har utgitt boken Snikk, snakk, snute - En praktisk bok om muntlig fortelling. Den handler om å fortelle selv – om hvordan man tilegner seg en fortelling, husker den og forteller den.
I Norge er det også en Fortellerfestival hvor mer eller mindre profesjonelle fortellere, fortellere uten grenser, som de kaller seg selv, kommer sammen og ‘dyrker’ den muntlige fortellingens gamle kunst. Fortellerhuset offisielle internettadresse er: www.fortellerhuset.no
