Det gamle bondesamfunnet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Det gamle bondesamfunnet er i folkloristikken betegnelsen på samfunnet i Norge før den industrielle revolusjon eller det store hamskiftet, i Norge primært før 1890, selv om de siste restene av denne livsstilen holdt seg til ca. 1950.

Før det store hamskiftet bodde vel 80 prosent av Norges befolkning på landsbygda og var knyttet til primærnæringene. Bondestanden var derfor stor, og politisk en gruppering som gjorde seg bemerket på Stortinget og gjennom lokal forvaltning. Det var til denne gruppen folkeminnesamlerne gikk på leting etter norsk kultur. I den patriotiske perioden fram mot 1814 ble bøndene hedret som symbolfigurer for norskheten, ikke så mye på det kulturbærende planet, men mer som nasjonale skikkelser.

Hvorfor fikk bøndene en slik posisjon i den nasjonale norske kulturen? I nasjonsbyggingen som foregikk fra 1814 og utover 1800-tallet ble alt som kunne legitimere den nye norske staten viktig. Sagalitteraturen fortalte om den gamle norske staten i middelalderen. Den staten var forsvunnet, sammen med det gammelnorske skriftspråket og de norske adelige familiene. Men bøndene bar stadig med seg deler av den gamle norske kulturen. Jo mer avsides og isolert de bodde i landet, jo mer alderdommelig og ekte norsk kultur var de bærere av. Setesdal skulle få en helt spesiell plass i studiet av norsk bondekultur.

Brukene var i europeisk sammenheng ikke store. En middels storgard på Østlandet ville ikke kunne sammenlignes med et tilsvarende gods i Tyskland, hverken dengang eller nå, og fjellgardene var langt mindre. På hver gard kunne det bo mellom 15 og 30 personer, regnet etter folketellingen i 1801. Dette tallet ble gradvis mindre opp mot 1900, noe som skyldes innflytting til byene, industriutvikling og emigrasjon.

På bygdene ble året delt inn etter vekstsesongen, det var årssyklusen som preget livet. En lang rekke tradisjonelle årshøytider ble ivaretatt, mange fra katolsk eller førkristen tid, knyttet til gammel jordbrukskultus. Dette, og livshøytidene barsel, konfirmasjon, bryllup og gravferd var folkeminnegranskerne svært interessert i, og samlet data om skikkene. Eilert Sundt og Knut Liestøl var blant disse.

Samfunnet var i stor grad selvforsynt, og baserte seg på naturalhusholdning. Redskaper, klær og mat ble stort sett produsert på gårdene, selv om man i mange tilfelle måtte basere seg på kornimport (noe som kunne vise seg å være problematisk i trange tider). Annet man måtte skaffe utenfra, var sølv, som oftest smuglet fra gruvene på Kongsberg.

Kvinnens stilling var etter måten selvstendig. Ettersom hun var nødt til å ta ansvar for gardsstellet, utviklet mange gardkjerringer en svært selvbevisst holdning til sin egen posisjon. Folketradisjonen har mange eksempler på koner som har arbeidet bedre og driftigere enn mennene sine. I noen tilfelle, der det ikke var en mannlig arving å oppdrive, og faren var død, hadde gardjenta også siste ordet i forhold til valg av ektemake. I slike tilfelle valgte hun ofte ut en driftig arbeidskar, gjerne en yngre sønn fra et annet bruk, som slo seg til og ble opphavet til en ny mannslinje. I andre tilfelle kunne hun ende som ung enke (når ekteskapet var inngått med en gammel bonde), og dermed selv bestemme hvem som skulle ta over.

[rediger] Regionale forskjeller

Dette samfunnet var på ingen måte ensartet, og viser store forskjeller fra distrikt til distrikt. Østlandet kjennetegnes ved husmannsvesen, og storgarder. Husmannsvesenet var vanlig så langt vestpå som til nedre Hallingdal og nedre Telemark. Systemet oppsto gradvis utover på 1700-tallet, og skapte en sosial skjevhet i de gjeldende bygdene, selv om enkelte husmannsplasser, spesielt i de mest grøderike østlandsdistriktene, kunne være vel så store som gjennomsnittlige fjellgarder i landet forøvrig. Husmennene flyttet ofte fra plass til plass, og bygslet jord av odelsbonden. Unntaksvis fikk de skaffet seg nok utkomme til å kjøpe plassen de satt på. En plass av denne typen ble ofte kjennetegnet ved tillegget -eie. I disse bygdene var det mange krav om å holde seg innenfor sin stand, og mange eksempler på grov sosial utnytting.

I fjellbygdene og på Vestlandet utviklet brukene seg på en annen måte. Den sosiale skjevheten ble mindre, fordi skiftingen av gårdene foregikk på en annen måte. Odelen ble skiftet likt mellom etterkommerne, slik at plassene ble mindre og mindre. På Vestlandet resulterte dette i klyngetun, rene landsbystrukturer, der alle brukene var samlet på ett område. I fjellbygdene fortsatte denne praksisen til det ikke var mer jord igjen å dele ut. Dette skjedde etter 1850, og fraflyttingen begynte.

Kystbefolkningen drev vekselbruk, og bonden, fra Lista og hele veien opp til Troms, var også fisker. I disse distriktene var utferdstrangen størst, og brukene ble oftest forvaltet av kona når mannen var på fiske.

Den opprinnelige bondekulturen holdt seg best i de mest avsidesliggende områdene. Tradisjonelle folkedrakter gikk tidligst av mote i de bygdene som hadde best kontakt med bykulturen, på Østlandet de som lå rundt Oslofjorden. Musikklivet her var også mer preget av kontinentale strømninger.

[rediger] Omskiftet

Den voksende Arbeiderklassen som oppsto i byene, tar mye utgangspunkt i fraflyttingen fra bygdene etter 1850. Her oppsto en ny arbeiderkultur, og kontakten med bygda ble svekket for så å forsvinne helt. Arbeiderne så borgerskapet som hovedfiende, og ga seg snart til å tenke som dem (mye i ånden etter Marx), uten å tenke på at bøndene hadde vært i krangel med borgerskapet i mange år allerede. Konflikten kom til syne i en lang rekke bondeopprør.

For den urbane befolkningen som lenge var i mindretall var bygdene og bøndenes kultur et lukket og eksotisk land man gjerne ville vite mer om. Bøndene gjengjeldte den urbane interessen med en tilsvarende nedlatende holdning til byfolk. Senere kunne en oppleve at bygdefolk som kom til byene rett og slett måtte fornekte sin bakgrunn for å bli akseptert (jmfr. Bondestudentar av Arne Garborg. Denne kulturpolitiske stillingskrigen kalles gjerne kulturkløfta, og har vært avgjørende for norsk selvforståelse.

Nyere folkloristisk forskning har definert dette som konflikten mellom sentrum og periferi, mellom kultur og motkultur. Denne konflikten oppsto alt i 1814, og kommer til syne i forholdet mellom Nynorsk og Bokmål, i distriktspolitikken, og på mange andre felter kulturelt og nasjonalt. Med dette som basis har Norge siden 1814 hatt minst to kulturer, en embedsmannskultur som falt sammen med borgerskapets syn, og en bondekultur som ikke responderte godt med denne.

I lys av dette har altså Norge vært "flerkulturelt" lenge før innvandrerbølgen gjorde seg gjeldende.

[rediger] Impulser fra bondesamfunnet til nasjonalkulturen

• Eventyrene slik de ble redigert og utgitt av Asbjørnsen og Moe.
• Folkemusikken, gjerne bearbeidet av Ole Bull og Edvard Grieg
• Hardingfele som nasjonalinstrument.
• Bunad, som er basert på bygdefolks festdrakter i eldre tid.
• Landsmål og nynorsk er til denne dag et symbol på den dyptliggende kulturkonflikten mellom sentrum og periferi i Norge.

Etter hamskiftet synes det som om norske bygder har slitt med selvbildet sitt. Et tegn på dette er at interessen for den opprinnelige bygdekulturen slik den fungerte i det gamle bondesamfunnet, nesten ble glemt i det nye.