Konklavet 1799–1800

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Konklavet 1799–1800
Åpnet	30. november 1799
Avsluttet	14. mars 1800
Sted	Venezia
Avdød pave	Pius VI
Ny pave	Pius VII
Ledet av:	Gian Francesco Albani
Kardinaler - med stemmerett	34 34
Varighet	3,5 måneder
Valgomganger	?
Forrige konklave	1774-1775
Neste konklave	1823
Liste over konklaver

Konklavet 1799–1800 fant sted i Venezia og valgte etterfølgeren til pave Pius VI, som døde i fransk fangenskap i Valence den 29. august 1799. Konklavet trådte sammen den 30. november 1799 og varte helt til 14. mars 1800, da kardinalene valgte Giorgio Barnaba Luigi Chiaramonti, som tok navnet Pius VII.

[rediger] Under Østerrikes beskyttelse

Konklavet fulgte pave Pius VIs død i fangenskap i 1799. Det var Napoleon Bonaparte (her malt av David 1797) som hadde bortført paven til Frankrike. Kirken fryktet fransk manipulasjon av valget, og ettersom Roma var kontrollert av franskmennene måtte man møtes annetsteds.

Etter Pius' bortgang i fransk fangenskap i Valence ved Rhône den 28. august 1799 møtte konklavet i 30. november. Ifølge en bestemmelse Pius VI hadde gitt i november 1798 skulle det finne sted i den by i et katolsk styrt land der det ved hans død skulle befinne seg det høyeste antallet kardinaler. Han ønsket med dette å forhindre et franskdominert valg, eller at franskmennene sammenkalte til et motkonklave i Frankrike. Det var kjent at han hadde tenkt seg Venezia, som bar under keiserlig styre, men han hadde ikke foreskrive dette ettertrykkelig.

Det viste seg uansett å være Venezia som oppfylte de pavelige spesifikasjoner. Det var 33 av Den katolske kirkes kardinaler som trådte sammen i benediktinerklosteret San Giorgio på øya San Giorgio Maggiore der. Etter noe tid ankom nok en; den østerrikske kardinal Franziskus Herzan von Harras.

Venezia, likesom store deler av Nord-Italia, var den gang under Østerrike. Under valget stod kardinalene under østerriksk beskyttelse - den tysk-romerske keiser Frans II bestred dessuten mange utgifter knyttet til pavevalget. Dessuten var kardinal Francisco Antonio de Lorenzana y Butrón av Toledo viktig; han støttet konklavet blant annet ved å finansiere mange fattige kardinalers reiseutgifter.

[rediger] Konklavets forløp

Allerede da kardinalene tok inn i de munkecellene de var tildelt, var misstemningen til å ta og føle på.

[rediger] Fraksjonene

Til å begynne med holdt zelantigruppen klar avstand fra enhver storpolitisk partidannelse, selv om deres mål om å bevirke en gjenopprettelse av Kirkestaten mer realistisk ville tale til fordel for en kandidat som helte i østerriksk retning. Zelantiene var opptatt av å kjempe for Pavestolens fulle rettigheter, men dets medlemmer holdt distanse både til det østerrikske parti og til de moderate, som vel var beredt til kompromisser men som i sine hjerter var fiendtlig stemt mot Østerrike. Moderati-partiet var villig til å tilpasse seg Kirkestatens undergang som et blivende historisk faktum.

Det var imidlertid ikke til å unngå at medlemmer av zelantiene etterhvert graviterte mot den ene eller annen av de to grupper, men disse gruppene var imidlertid så innbyrdes splittet at det var meget vanskelig for dem å manøvrere. Derfor tok det flere uker før noen av deres ledere, — Herzan for Østerrike og Albani for de moderate — våget å fremme noen kandidat for alvor.

Imens holdt hoffene i det franskvennlige Napoli og Wien nøye oppsikt med hverandre med tanke på fremtiden for Kirkestaten, som var blitt avskaffet av stormaktene og hvis territorier Napoli og Wien hadde forsynt seg av, hver på sin kant. De erklærte seg villige til å restituere de områder de holdt, men bare dersom den annen part tok det første skritt. Men ingen av dem ville ta det første skritt i mangel av gjensidige garantier. Verken keiser Frans II eller kong Ferdinand IV syntes å ha særlig tillit til noe "gentlemen's agreement" mellom seg.

[rediger] Kardinal Bellisomi lanseres

Prosessen gikk i baklås, fordi flere kandidater ble blokkert ettersom de ikke passet enten franskmennene eller østerrikene. Til å begynne med fikk den avdøde pave Pius VIs protegé kardinal Carlo Bellisomi endel oppslutning og ble nesten valgt, men en aktiv minoritet blokkerte ham, samtidig som kardinal Herzan presenterte et østerriksk veto mot ham.

Keiser Frans II: Frankrikes erobringer i Italia under Napoleon Bonapartes ledelse var en viktig grunn til at den tysk-romerske keiser Frans II gjennom sin representant kardinal Herzan ville blokkere enhver pavekandidat som kunne tenkes å være velvillig innstilt mot eller ettergivende overfor franskmennene.

[rediger] Kardinal Mattei lanseres

Det østerrikske parti foretrakk klart kardinal Alessandro Mattei fremfor Bellisomi, og i begynnelsen av februar mente Herzan at tiden var inne for å presentere hans kandidatur. Mattei var en av de kardinaler som hadde gått inn for Tolentino-traktaten, og det kunne dermed påregnes at han ville holde seg til den som pave. Dette passet det østerrikske parti (Østerrike hadde profitert stort ved oppstykkingen av Kirkestaten som fant sted etter Tolentino), men å få en så sannsynlig tilhenger av denne traktaten utgjorde en for sterk utfordring mot de øvrige kardinaler.

Dessuten hadde Herzan klart å bli mektig omstridt på grunn av sin deklaratoriske stil og fordi det ble klart at han som keiserens representant ville motarbeide enhver kardinal som kom fra Frankrike, Spania, Piemonte, Sardinia, Sicilia eller Napoli. Dermed var jo valgmulighetene heller sterkt innskrenket i et konklave som i utgangspunktet hadde eksepsjonelt få kandidater iblant seg.

Dette ledet de forskjellige fraksjoner av den anti-østerrikske opposisjon til å utvikle et sterkere samarbeide. Albanis parti oppviste en så sterk og ubrutt front at mot slutten av februar hadde Matteis kandidatur havarert.

[rediger] Kardinal Gerdil lanseres

Men det var én ting å forene opposisjonen til forsvar mot en felles motstander, og noe helt annet å selv gå på offensiven. Her var Albanis oppgave ikke bare vanskeliggjort av de anti-østerrikske kardinalers sprikende holdninger, men også av at man ikke visste hvilke andre kandidater som den østerrikske keiser hadde skrevet ned på Herzans fortegnelse over dem som det skulle nedlegges veto mot. Et forsøk på å fremme den savoiardiske kardinal Gerdils kandidatur ble gjort, men han ble sjaltet ut av et nytt østerriksk veto.

[rediger] Den nøytrale kandidat

Situasjonen var nå tilsynelatende fullstendig fastlåst. Den eneste mulighet måtte ligge i å velge en «nøytral» kandidat.

[rediger] Kardinal Ruffos rolle

Blant de napolitanske prelatene var det en kardinal Ruffo, som kom fra et siciliansk fyrstehus og var en hengiven tilhenger av braschiene (så kalt etter den nylig avdøde pave, Pius VI, hvis gamle navn hadde vært Giannangelo Braschi). Men det var også Ruffo som hadde assistert braschienes miksing og triksing for å berike seg selv. Ruffo hadde dermed hatt en høy stjerne hos den avdøde kardinalnepoten, men ettersom hans navn og rykte var knyttet til kongen og dronningen av Napoli, og til Napolis statsminister Lord Acton, i forbindelse med den antirevolusjonære kampanjen i Roma, var hans anseelse i den liberale kardinalsfraksjon på minussiden. Og hva gjaldt zelantiene var de forskrekket over det lite oppbyggelige levned han hadde lagt for dagen ved dronning Marie Carolines hoff. De ville ikke ha noe å gjøre med ham. Ettersom han var en sicilianer, var han naturlig mistrodd av det østerrikske parti. Dermed fikk han den kalde skulder i alle leirer.

[rediger] Kardinal Maurys forkjærlighet for sjokolade

San Giorgio Maggiore, øya ved Venezia der konklavet ble avholdt.

Til slutt ble Chiaramonti foreslått som den "nøytrale" kandidat, og her hadde Ruffo en finger med i spillet. I munkecellen ved siden av Ruffo far den franske kardinal Jean-Siffrein Maury, som representerte den franske eksilkonge Ludvig XVIII. Han var lite opptatt av de forskjellige kardinalpartiers allianser og planlegging. Vel så viktig var det at han var meget glad i finere sjokolade, og at Ruffo hadde mottatt en stor forsyning av dronning Marie Caroline med den edleste sjokolade som var å oppdrive. Under de langtrukne dager og uker avlåst og isolert i klosteret under konklavet ble den franske og den sicilianske kardinalen ofte sittende sammen over en kopp sjokolade, og de ble gode venner. Ruffo var vel oppmerksom på at enhver kandidat som ble lansert av ham, ville bli betraktet med den største mistenksomhet og neppe ha noen sjanser. Derfor måtte han holde seg selv i kulissene.

Den mann Ruffo ønsket å fremme, var kardinal Chiaramonti, som alltid hadde forholdt seg respektfullt overfor Ruffo. Under deres samtaler i klosterhaven hadde Ruffo også funnet ut at Chiaramonti hadde synspunkter og holdninger som han kunne istemme i på mange punkter. Chiaramonti hadde alltid holdt avstand til fraksjonene, og da franske og østerrikske styrker hadde kjempet mot hverandre på slagmarken mær hans bispesete Imola, hadde han vist den samme omsorg for de sårede fra begge sider. Hans holdninger og personlige levned ville tilfredstille zelantienes høye krav. Chiaramonti var av passende alder (56 år), og var på farssiden beslektet med Braschislekten. Han hadde Braschi-paven å takke for sin geistlige karriere. Braschienes støtte ville dermed ikke være noe problem, og dermed ville også Albanis støtte være oppnåelig. Videre kunne Ruffo ved hjelp av sitt vennskap med Maury presentere Chiaramontis kandidatur for konklavesekretæren Consalvi, som riktignok ikke var kardinal men som likevel hadde betydelig innflytelse.

Pave Pius VII med kardinal Caprara, 1805.

[rediger] Kardinal Maury lanserer kardinal Chiaramonti

Slik gikk det til at kardinal Chiaramonti ble lansert som nøytral kandidat av kardinal Maury. Etter sterk innsats fra konklavesekretæren, den innflytelsesrike kirkepolitiker og senere kardinal Ercole Consalvi, ble den potensielle motstand fra det østerrikske parti nøytralisert.

[rediger] Kardinal Consalvis rolle

Consalvi visste at Herzan ville være helt urokkelig hva gjeldt kravet om at den nye pave skulle være villig til å ratifisere Tolentino-traktaten, så Consalvi prøvde ikke en gang å ta opp Chiaramontis navn med ham. Derimot var det ikke alle i det østerrikske parti som la slik vekt på denne traktaten, og dem fikk Consalvi over på sin side. Herzan forstod ikke før kvelden før den avgjørende avstemning hva som var i ferd med å skje, og ettersom Chiaramonti ikke stod på hans liste over kardinaler keiser Franz II ville nedlegge veto mot, kunne han ikke gå til motaksjon. Det er også sannsynlig at en samtale Herzan hadde med Chiaramonti overbeviste ham om at det ikke ville skade om det likevel ble han som ble valgt.

[rediger] Kardinal Chiaramontis valg og kroning

Kardinal Chiaramonti valgt den 14. mars 1800. Han tok navnet Pius VII og ble kronet den 21. mars på en heller spesiell måte; protodiakonen kardinal Doria Pamphilij måtte benytte en tiara (pavekrone) laget av pappmasjé, av venezianske adelskvinner. De hadde dekorert dem med sine egne edelstener.

Oversikten viser kardinalenes antall og oppmøte under konklavene fra 1700 til 2005.

[rediger] Et unikt konklave

Konklavet 1799-1800 hadde en rekke særtrekk som atskiller det fra mange av de foregående pavevalg, men også fra samtlige av de senere konklaver.

Dette var det siste konklavet som er blitt gjennomført utenfor Roma. Man må helt tilbake til Det store skisma (1378) for å finne pavevalg som ikke ble foretatt i Roma.

Konklavet ble gjennomført med det laveste antall deltakende kardinaler (34) siden 1534. Faktisk var det samlede antall kardinaler på denne tiden ikke høyere enn 45, det laveste antall siden de 31 det var i 1513.

Det var også et svært langvarig pavevalg (105 dager), skjønt det umiddelbart foregående, fra den 5. oktober 1774 til den 15. februar 1775 hadde vart i hele 133 dager.

Den østerrikske keiser nedla veto mot to kardinaler - det hadde aldri skjedd før, og heller ikke senere.