Giovanni Battista Caprara Montecuccoli
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Giovanni Battista Caprara Montecuccoli (født 29. mai 1733 i Bologna i Italia, død 21. juni 1810 i Paris) var en av den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati. Han var blant annet nuntius i Köln, Sveits, og i Østerrike-Ungarn med Böhmen og var da svært ettergivende overfor Joseph IIs kirkepolitikk.
Han ble kreert til kardinal i juni 1792 av pave Pius VI.
Han deltok ved konklavet 1799–1800 som valgte pave Pius VII.
Han ble erkebiskop av Iesi 1800–1802, og senere erkebiskop av Milano 1802–1810.
Etter ønske fra Napoleon ble han utnevnt av paven som sin legat a latere til Den franske republikk, et verv han hadde fra 1801 til 1809, da pave Piua VII ble Napoleons fange. Det var et meget vanskelig verv, som han utførte med blandede resultater. I 1802 fikk han overført pave Pius VIs jordiske levninger fra Valence til Roma, og han velsignet jernkronen hvorved Napoleon lot seg krone til konge av Italia i 1805.
Hans svekkede helse sparte ham for besværlighetene rundt Napoleons skilsmisse og nye bryllup i 1810.
Han var en slektning av den senere tyske kansler Leo von Caprivi de Caprara de Montecuculi.
