Joseph Mary Plunkett
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Joseph Mary Plunkett (født 21. november 1887, død 4. mai 1916) var en irsk nasjonalist og poet. Han var en av lederne for påskeopprøret i 1916.
Plunkett ble født i Dublin. Hans far, George Noble Plunkett, var pavelig greve og kurator ved Nasjonalmuseet. Farens fetter Horace Plunket var en unionist som forsøkte å forsone de to sidene, men som i stedet vle vitne til at huset hans ble brent ned under den irske uavhengighetskrig. I ung alder fikk Plunkett tuberkulose, og han tilbrakte derfor deler av sin ungdom i varmere klima ved Middelhavet og i Nord-Afrika. Han studerte hos jesuittene på Belvedere College i Dublin og Stonyhurst College i Lancashire. På sistnevnte sted var han i Officer's Training Corps, hvor han fikk grunnleggende militærtrening.
Han hadde stor interesse for irsk kulturarv og irsk språk, og han studerte esperanto. Etter å ha sluttet seg til Gaelic League hyret han Thomas MacDonagh som privatlærer, og de to utviklet et sterkt vennskap. Begge var diktere med stor interesse for teater, og begge ble tidlig medlemmer av Irish Volunteers. Plunketts nasjonalistiske tanker spredde seg innen familien, først til hans yngre brødre George og John, men også til faren som tillot bruk av hans eiendom i Kimmage som treningsleir for unge menn som flyktet fra England for å slippe unna verneplikt under første verdenskrig, og i stedtet ble trent opp til å kjempe for irsk uavhengighet.
I 1915 gikk Plunkett inn i Irish Republican Brotherhood (IRB). Kort tid etter ble han sendt til Tyskland for å treffe Roger Casement som førte forhandlinger med tyskerne. Casement var en selvutnevnt utsending, og var ikke medlem av IRB. Plunkett ble sendt fordi IRB ønsket å ha en viss kontroll med forhandlingene, som var avgjørende om de skulle få nok våpen til å gjennomføre et opprør. Casement brukte det meste av sin tid på å overtale irske krigsfanger i Tyskland til å opprette en brigade som kunne kjempe for Irland. De fleste nasjonalister i Irland så på dette som bortkastet tid, og foretrakk å legge innsatsen i å få tak i våpen. Dette lyktes Plunkett med, og en våpenlast skulle komme til Irland rett før opprøret.
Som et av de opprinnelige medlemmene av IRBs militærkomité var Plunkett sentral i planleggingen av opprøret, og den endelige planen var for en stor del hans verk. Dermed kan man i ettertid også si at han hadde betydelig skyld for den militære katastroften som fulgte, selv om det til hans forsvar må nevnes at også omstendigheter utenfor hans kontroll spilte inn. Kort tid før opprøret ble Plunkett lagt inn på sykehus. Han hadde en operasjon på kjertler i halsen bare noen dager før påske, og måtte karre seg ut av sengen for å være med på det han hadde lagt så mye arbeid i å planlegge. Iført bandasjer tok han opp sin post i General Post Office sammen med ledere som Pádraig Pearse og Tom Clarke. Operasjonssårene førte til at han ikke kunne være blant de mest aktive. Den unge Michael Collins var hans adjutant.
Etter at opprørerne hadde overgitt seg ble Plunkett fengslet i Kilmainham fengsel. Han ble stilt for en krigsrett og dømt til døden. Noen timer før henrettelsen giftet han seg i fengselskapellet med Grace Gifford, en katolsk konvertitt fra en protestantisk familie. Hennes søster Muriel hadde konvertert året før og giftet seg med Plunketts venn MacDonagh, som også ble henrettet etter opprøret. Plunkett ble henrettet ved skyting i fengselet.
Hovedjernbanestasjonen i Waterford er oppkalt etter ham.
