Halvdan Koht

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Halvdan Koht (født 7. juli 1873, død 12. desember 1965) var norsk historiker og utenriksminister i Johan Nygaardsvolds Arbeiderparti-regjering fra 1935 til 1941. Etter krigen ble han sterkt kritisert for en mangelfull forsvarspolitikk og en feilslått nøytralitetspolitikk før andre verdenskrig. Samtidig viste Koht vilje til kamp da krigen først var brutt ut 9. april. Han avviste det tyske ultimatumet og utformet kong Haakons erklæring til folket.

Koht var engasjert i internasjonal fredspolitikk rundt 1900 og under første verdenskrig. Dette skaffet ham også en sentral plass i det norske utenrikspolitiske fagmiljøet fra århundreskriftet og fram til andre verdenskrig. Koht var dessuten en sentral aktør i norsk språkpolitikk fra 1890-årene til slutten av 1930-årene. Fra 1921 til 1925 var han formann i Noregs Mållag.

Som en følge av et usedvanlig bredt engasjement publiserte Koht fra 1891 til sin død i 1965 mer enn 43 000 sider, hovedsaklig sakprosa. Han skrev både på riksmål, landsmål, tysk, fransk og engelsk.

Innhold 1 Oppvekst og familie 2 Studier og de tidligste arbeider 3 Koht som historiker 4 Koht som litteraturhistoriker 5 Språkpolitikk 6 Koht og 2. Verdenskrig 7 Kohts siste år

[rediger] Oppvekst og familie

Koht var født i Tromsø som sønn av lektor og Venstre-politikeren Paul Koht og Betty Koht f.Giæver. I 1885 flyttet familien til Skien, hvor faren ble ordfører og valgt som stortingsrepresentant for Venstre.

Sommeren 1896 giftet han seg med lærer Karen Grude Koht fra Jæren. Sammen fikk de to barn, Åse Gruda Skard og Paul Gruda Koht. Høsten 1910 flyttet familien inn på Karistua, en enebolig i nasjonal bondestil tegnet av Arnstein Arneberg på Lysaker. Dermed flyttet Koht inn i samme nabolag som Fridtjof Nansen.

[rediger] Studier og de tidligste arbeider

Koht ble cand.mag i 1896, og dro året etter på studietur til København, Leipzig og Paris, hvor han studerte under Kristian Erslev i København og Karl Lamprecht i Leipzig.

Fra 1900 til 1908 arbeidet Koht med J.B.Halvorsens Norsk Forfatterleksikon,et standardverk i norsk humaniora. Fra sommeren 1908 sommeren 1909 oppholdt han seg i England og USA. Her så den moderne verdens krefter i spill. Etter dette inntroduserte Koht klassekamp og "kampen om føda" som sentrale begreper i historieskrivingen sin.

[rediger] Koht som historiker

Som historiker skrev Koht i første rekke om norsk historie. Forfatterskapet og forskningen spenner over hele Norges-historien fra Harald Hårfagre og rikssamlingen, via dansketiden til hans egen samtid.

Sentralt i historieskrivningen hans stod tanken om klassekamp og at underklassens kamp for rett og makt var en drivkraft bak all samfunnsendring. Kohts historiesyn stod nok i gjeld til Marx, men Koht var aldri doktrinær marxist. Han hadde ikke et begrep om revolusjonen hvor det gamle ble feid bort. Kohts forståelse av utvikling var snarere organisk, hvor et nytt samfunn byggde videre på tidligere samfunnsformer. Koht stod dermed i en liberal historikertradisjon, som i Norge var reprsentert ved Ernst Sars. Selv om Koht mente at økonomi, eiendommsforhold og interessekamp dannet grunnlag for samfunnsutviklingen, hadde han først og fremst fokus på de politiske forhold.

Ideologisk passet ikke Koht særlig godt inn i Arbeiderpartiet under dets mest radikale periode fra 1919 til 1922 da det var tilsluttet Komintern, men desto bedre da partiet sto fram som et sosialdemokratisk reform-parti fra 1933. Koht forlot likevel aldri partiet, som han hadde vært medlem av siden 1911.

Rundt 1910 stod Koht sammen med Edvard Bull d.e. framst i den radikale kritikken av kildene til norsk og nordisk middelalderhistorie. Kritikken ble særlig reist mot bruken av Snorres kongesager. Koht hevdet at dette var kilder til Norge på 1200-tallet, snarere enn kilder til Norge under rikssamlingen. Koht samlet sine artikler om norsk middelalder i "Innhogg og utsyn i norsk historie" (1921).

Årsaken til at Norge ble lagt under Danmark skyltes i følge Koht at den norske adelen hadde mistet sitt materielle grunnlag for å holde seg oppe som en nasjonal stand. Adelen så seg ikke lenger tjent med en norsk stat og da reformasjonen i 1536 gjorde slutt på erkebispesetet i Nidaros var det ikkke lenger noen igjen til å forsvare norsk selvstendighet.

I "Norsk bondereising" (1926) følger Koht den norske bondebevegelsen gjennom historien til den kulminererte på 1800-talet. Han finner han hele tiden spenninger av samme type, sosiale folkereisinger som også får nasjonale mål fordi de er rettet mot fremmed herredøme.

Koht skrev også historie om andre land og utenlandske statsmenn. I 1911 ga han ut biografien "Bismarck". En stor del av forfatterskapet er knyttet til amerikansk historie, hvor "Den amerikanske nasjonen i upphav og reising" (1920) er hovedverket.

[rediger] Koht som litteraturhistoriker

Fra 1904 til 1950-årene var Koht sentral i Henrik Ibsen-forskningen. Sammen med tyske Julius Elias 1904 ga han ut den første samlingen med brev fra Ibsen. I 1909 var de ansvarlige for å gi ut Ibsens etterlatte skrifter i tre bind. I 1930-årene var han sammen med Francis Bull og Didrik Arup Seip ansvarlig for 100-årsutgaven av Ibsens skrifter.

Kohts biografi i to bind om Henrik Ibsen (utgitt 1928-29, revidert i 1954) regnes ennå som et av hovedverkene om dikteren. Et grep i biografien var speilingen av Ibsens liv i stykkene hans. Dermed var Koht sentral i å etablere den historisk-biografiske metode i litteraturhistorien, som preget faget til etter andre verdenskrig.

Også innen Bjørnstjerne Bjørnson-forskningen spilte Koht en nøkkelrolle, gjennom utgivelsen av Bjørnsons brev i tre omganger.

[rediger] Språkpolitikk

I språkpolitikken var Koht pådriver for samnorsk, en utvikling han påvirket fra rettskrivingsreformen i 1917 og fram til han ble medlem av nemnda som la grunnlaget for rettskrivningsreformen av 1938. Målet var at skriftspråket skulle bygge på folkemålet i landet, både by- og bygdemål. Til slutt skulle det være ett skriftspråk i Norge. Som ledd i den utviklingen ville han åpne bokmålet og nynorsken for østnorske dialekter.

[rediger] Koht og 2. Verdenskrig

Som utenriksminister fra 1935 arbeidet Koht først for å sikre det kollektive sikkherhetssystemet Folkeforbundet stod for. Da det falt sammen forsvarte Koht i det lengste den norske nøytralitetslinjen. I likhet med de fleste andre i Norge undervurderte han trusselen fra Tyskland og ble totalt overrasket av angrepet 9. april 1940. Etter invasjonen avviste Koht alle tyske tilnærmelser. Koht ble utsatt for hard kritikk alt i London-regjeringen, høsten 1940. Kritikken ble særlig reist av Oscar Torp og Trygve Lie og i november s.å gikk han av. Resten av krigen levde han i eksil i USA. I 1945 bad han om Riksrett, noe Stortinget avviste. I flere bøker etter krigen forsvarte han valgene han hadde gjort, uten at det ga ham en generell oppreising i Norge.

[rediger] Kohts siste år

Også i høy alder fortsatte det å komme bøker og artikler på løpende bånd fra Kohts hånd. Han forble en produktiv, stimulerende og nysgjerrig historiker like til sitt siste leveår, enda han mot slutten var hemmet av både svaksyn og en skrøpelig hånd, noe som betydde at Koht måtte la andre lese for seg og skrive ned det han dikterte.

Forgjenger:  Johan Ludwig Mowinckel

Norges utenriksminister (1935–1940)

Etterfølger:  Trygve Lie