Charlotte Corday
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Marie Anne Charlotte Corday d'Armont (født 27. juli 1768, død 17. juli 1793), myrdet Jean-Paul Marat i 1793.
Corday var medlem av en aristokratisk, men fattig familie. Hun var utdannet ved Abbaye aux Dames, et kloster i Caen i Normandie. Hun var positiv til den franske revolusjonen, og var en entusiastisk tilhenger av girondinerne.
Jean-Paul Marat (1743–1793) var medlem av den radikale jakobinerfløyen som igangsatte skrekkveldet og massehenrettelsene, kjent som skrekkveldet, som fulgte de tidlige fasene av revolusjonen. Han var journalist, og utøvde sin makt gjennom avisen L'ami du peuple (Folkets venn).
I 1789, da Marat fikk 22 girondinere arrestert, begynte Charlotte Corday å tenke på at hun skulle drepe ham. Henrettelsen av kong Ludvig 16. (21. januar 1793) og Marats voldsomme beskyldninger mot den ledende girondineren Jacques Pierre Brissot bidro til at familien hennes tok beslutningen om å gjennomføre planene.
Med et eksemplar av Plutarks Parallelle liv under armen reiste hun fra Caen til Paris 9. juli, der hun bodde på Hotel de Providence. Hun kjøpte en kniv på Palais-Royal, og skrev sin Tale til de franskmenn som er tilhengere av lov og orden, der hun forklarte sine handlinger. Hun oppsøkte Marat og tilbød seg å gi ham informasjon om et planlagt girondineropprør i Caen. Hun ble først avvist, men i sitt andre forsøk, e3. juli, slapp Marat henne inn til seg (han utførte det meste av arbeidet fra et badekar på grunn av en hudlidelse).
Marat skrev opp navnene på girondinerne etter hvert som Corday dikterte dem. Hun trakk kniven opp fra skjerfet og hogg den i brystet hans, og punkterte en lunge, hovedpulsåren og venstre hjertekammer. Han utbrøt A moi, ma chère amie! ("For meg, min kjære venn"), og døde.
Det er dette øyeblikket som gjengis i Jacques-Louis Davids maleri Marats død.
Under rettssaken tilstod Corday at hun hadde utført drapet alene, og sa «Jeg drepte en mann for å redde 100 000». Fire dager etter at Marat ble drept, døde Charlotte Corday under giljotinen.
Henrettelsen satte ingen stopper for jakobinernes terror. Marat ble en martyr, og byster av Marat erstattet krusifikser og religiøse statuer, som det nye regimet ikke tolererte. Det kvinnefiendtlige synet til mange av de revolusjonære lederne ble forsterket av Cordays handlinger. Revolusjonen vendte seg nå med full styrke mot Marie Antoinette, kongens fengslede enke.
Entusiasmen overfor Marat varte i om lag to år. I løpet av denne tiden endret folkets holdning seg, og Charlotte ble etter hvert husket som en som hadde gitt sitt liv for å redde landet fra et monster.
