Walter Lippmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Walter Lippmann (født 23. september 1889, død 14. desember 1974) var en innflytelsesrik forfatter, journalist og politisk kommentator i USA.

Innhold

1 Barndom og ungdom
2 Jornalistikk og demokrati
3 Kald krig
4 Tendens til generalisering
5 Journalistikkens rolle
6 Demokrati
7 Elitisme
8 Forholdet til Sovjet
9 Bibliografi
10 Eksterne lenker

[rediger] Barndom og ungdom

Lippmann var født i New York City. Foreldrene var tysk-jødiske Jacob og Daisy Baum Lippmann. Familien hadde ganske bra økonomi, så det var vanlig at familien hvert år reiste til Europa.

Da han var 17, begynte Lippmann på Harvard, hvor han studerte under George Santayana, William James og Graham Walalas. Han konsentrerte seg om filosofi og språk, han snakket både tysk og fransk i tillegg til engelsk, og tok eksamen etter bare tre års studier.

[rediger] Jornalistikk og demokrati

Lippmann var en journalist, mediakritiker og filosof som hevdet at sant demokrati er et mål som ikke kan nås i en kompleks, industriell verden.

I 1913 grunnla Lippmann, Herbert Croly og Walter Weyl magasinet The New Republic Under første verdenskrig ble han rådgiver til president Wilson og assisterte i å trekke opp Woodrow Wilsons fjorten punkter.

[rediger] Kald krig

Lippmann var den første som brakte frasen «kald krig» til vanlige folks bevissthet. Det skjedde i 1947 med boken av samme navn. Han hadde direkte adgang til USAs beslutningstakere og hadde ikke noen sympati for kommunisme. Men en spionring brukte Mary Price, hans sekretær, for å samle informasjon om emner Lippmann valgte å ikke skrive om eller navn på Lippmanns kilder. Disse var ofte ikke navngitt i artiklene, men av nytte for KGB.

Han undersøkte dekningen av stoff i avisartikler og fant mange unøyaktigheter og andre problemer. I en studie fra 1920 kalt A Test of the News fant han at New York Times sin dekning av Russlands revolusjon hverken var fordomsfri eller nøyaktig. I tillegg til sin spalte Today and Tomorrow, som vant Pulitzerprisen, gav han ut flere bøker.

[rediger] Tendens til generalisering

Det var Lippmann som først identifiserte tendensen journalister har til å generalisere om andre folk basert på fikse idéer. Han hevdet at folk, inkludert journalister, er mer tilbøyelige til å tro på «bildene i hodet» enn vurdere basert på kritisk tenkning. Mennesker sammenfatter idéer til symboler, skrev han, og journalistikk, en kraft som på kort tid har blitt massens media, er en lite effektiv metode for å utdanne offentligheten. Selv om journalister gjorde bedre jobb med å informere offentligheten om viktige temaer, trodde Lippmann at massen av den lesende offentlighet ikke var interessert i å lære og ta inn over seg resultatene av nøyaktige undersøkelser. Borgerne, skrev han, var altfor selvsentrerte til å bry seg med offentlig politikk untatt når det hører til presserende lokale emner.

[rediger] Journalistikkens rolle

Lippmann mente at journalistikkens formål skulle være «intelligence work». Innen denne rollen er journalister en lenke mellom de som skaper politikken og offentligheten. En journalist søker fakta fra politikerne og disse bringer de veidere til borgerne som danner den offentlige opinion. I denne modellen kan informasjon bli brukt til å kreve at politikerne leverer regnskap overfor offentligheten. Denne teorien ble framsatt i industrialismens tidsalder, og noen kritikere hevder at den må omformuleres i postindustrielle samfunn.

Han var selv en journalist, men han mente ikke at nyheter og sannhet var synonyme. For ham var nyheters funksjon å signalisere en begivenhet, sannhetens funksjon er å bringe lys til skjulte sannheter og sette dem i forhold til hverandre og skape et bilde av virkeligheten som folk han handle i. En journalists versjon av sannheten er subjektiv og begrenset til hvordan han konstruerer sin virkelighet. Nyhetene er derfor ufullendte nedtegnelser og alt for skjøre til å bære tyngden som organ for direkte demokrati.

[rediger] Demokrati

Til å begynne med var Lippmann optimistisk i synet på amerikansk demokrati. Han sluttet seg til det jeffersonske ideal og mente at amerikanere ville bli intellektuelt engasjert i både politikk generelt og utenrikspolitikk og fullføre sin rolle som en opplyst velgergruppe. I lyset fra industrialiseringen , begivenhetene som førte til første verdenskrig og den sterke svøpe av diktatur som utviklet seg, forkastet han etter hvert dette synet. Demokratiske idealer hadde forvitret, velgerne tok ikke lærdom hverken når det gjaldt aktuelle saker eller politikk, de manglet kompetanse til å delta i offentlig liv og var uinteressert i å delta i den politiske prosess. I Public Opinion (1922) skrev han at den stabiliteten regjeringen vant i beskyttelsens æra på 1800-tallet, var truet av moderne virkelighet. Han mente at en «styrende klasse» må stå opp og ta de nye utfordringene. Han så offentligheten som Platon gjorde, et stort beist eller en saueflokk uten hyrde som strevet i et kaos av lokale meninger.

Demokratiets grunnleggende problem, skrev han, var nyhetenes nøyaktighet og vern av kilder. Han hevdet at forvrengt informasjon var arvelig i menneskets tanke. Folk gjør seg opp sin mening før de finner fakta, mens idealet ville være å samle og analysere fakta før man trakk konklusjoner. Ved først å se, hevdet han, er det mulig å rense informasjon som er forurenset. Lippmann hevdet at å se gjennom stereotypier (et begrep han skapte) utsetter oss for delvise sannheter. Han mente derfor at idéen om en offentlighet kompetent til å lede offentlige saker, var et falsk ideal. Han sammenlignet det politiske vettet til gjennomsnittsmennesket med teatergjengeren som kommer inn i forestillingen midt i tredje akt og forlater den før teppefall.

[rediger] Elitisme

Lippmann sa at den jevne mann må bli styrt av en spesialisert klasse hvis interesser rekker ut over lokalsamfunnet. Denne klassen er satt sammen av eksperter, spesialister og byråkrater. Ekspertene, som ofte er omtalt som elite, skulle være et kunnskapens maskineri som omgår den primære feilen med demokratiet, det umulige ideal av en borger som er kompetent i alt («omnicompetent citizen»). Moderne kritikere av journalistikk og demokrati hevder at historien har gitt Lippmann rett. De hevder at makten til den styrende elite strekker seg fra de tidlige dager av det 20. århundre til New Deal i 1930-årene og videre til i dag.

Lippmann kom til å bli sett som Noam Chomskys moralske og intellektuelle antitese. Chomsky brukte et av Lippmanns slående begreper som tittel på sin bok om media, Manufacturing Consent. Filosofen John Dewey (1859 til 1952) var enig i Lippmanns påstand om at den moderne verden holdt på å bli for kompleks til at den vanlige borger skulle forstå alle sider ved den, men Dewey trodde, i motsetning til Lippmann at offentligheten (en sammensetning av mange «offentligheter» i samfunnet) kunne danne et storsamfunn som kunne bli opplyst (educated) om emner og vurdere dem og finne løsninger på samfunnsproblemer.

[rediger] Forholdet til Sovjet

Da visepresident Henry A. Wallace ble fjernet fra embetet i september 1946, ble Walter Lippmann den ledende offentlige talsmann for at det var nødvendig å respektere den sovjetiske sfæres innflytelse i Europa. Denne ble sidestilt med strategien om å holde seg for seg selv, som på den tiden ble hevdet av folk som George F. Kennan.