Telefonkiosk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En telefonkiosk er en liten bygning, eller et lite avlukke med dør, som er plassert på et offentlig sted og som inneholder en fastmontert telefon til allmenn bruk. Telefonapparatet er en del av en betalingsautomat og samtalene betales med mynter eller betalingskort. Telefonkioskene kan også inneholde telefonkataloger, hylle og oppslagstavle.
Innhold |
[rediger] Historikk
Telefonkiosker ble vanlige i den industrialiserte del av verden på 1910-tallet. En av de første standardiserte telefonkioskene var British Posts velkjente, røde «K1», det vil si «Kiosk nummer 1», fra 1920, og oppfølgeren «K2» fra 1930. På 1970-tallet ble det vanligere å plassere telefonautomatene i åpne båser.
Behovet for telefonkiosker oppstod i en tid da det var dyrt og vanskelig å skaffe seg sin egen telefon og da det ikke fantes mobiltelefoner. Etter at private fasttelefoner ble stadig vanligere, og ikke minst etter at mobiltelefonien ble svært utbredt på 1990-tallet, ble imidlertid behovet for telefonkiosker mye mindre. På grunn av utbredt hærverk og lav lønnsomhet er det derfor praktisk talt ingen kiosker igjen på små steder i Norge. De er isteden erstattet av telefonautomater montert i små støyskjermer eller i båser som er plassert på spesielt trafikkerte steder som jernbanestasjoner o.l.
[rediger] Den norske telefonkiosken «Riks»
I 1932 utlyste det private telefonselskapet Oslo Telefonanlegg en konkurranse om en ny, standardisert telefonkiosk. Den skulle ikke koste mer enn 1000 kroner, den måtte være solid og lett å sette sammen. Arkitekten Georg Fredrik Fasting vant med sitt forslag «Riks». Det var en rød telefonkiosk i jern og glass med funksjonalistiske stiltrekk. Den første ble satt opp på kaia til Den norske Amerikalinje i 1933. «Riksen» var både hensiktsmessig og robust og ble serieprodusert i et stort antall. I 1950- og 1960-åra fantes det over 6000 slike telefonkiosker i Norge, og den var et karakteristisk landemerke i praktisk talt alle byer og bygder. Til sammen ble det lagd flere enn 9000 før produksjonen sluttet i 1972. I 1997 erklærte Riksantikvaren og Telenor denne telefonkiosken som verneverdig, og det ble bestemt at 300 kiosker skulle bevares. I 1995 ble den også ført opp på foreningen Docomomos liste over verneverdig modernistisk arkitektur og foreslått som kandidat til å komme på UNESCOs verdensarvliste.
[rediger] Annet
- Ordet «kiosk» stammer fra et tyrkisk ord som betyr «lysthus» eller «paviljong». Kiosk betegner på norsk vanligvis en liten bygning eller butikk der det blir solgt blader, godteri, tobakk og liknende, men kiosk kan også brukes om små bygninger til andre formål, som for eksempel telefonkiosk og transformatorkiosk.
- I den amerikanske tegneserien Supermann, som ble skapt i 1938, pleide helten å skifte til superdrakt i en telefonkiosk. Telefonkiosken var den gangen en moderne innretning i en travel storby og et passende symbol, men i filmen Superman fra 1978 gjør filmskaperne et poeng ut av at Supermann ikke finner en lukket telefonkiosk, bare åpne telefonbåser.
- Det er gjort mange rekordforsøk med flest mulig personer i en telefonkiosk på samme tid, men fordi kioskene varierer fra land til land, er det ikke notert noen verdensrekord. Den norske rekorden ble ifølge Guinness rekordbok satt i Narvik i 1993 da 20 personer over 18 år fikk plass i en vanlig telefonkiosk. Da telefonkiosken ble foreslått som kandidat til FNs liste over verneverdige, internasjonale kulturskatter i 1995, markerte en gjeng NTH-studenter dette ved å presse inn ni personer.
- Tilhengere av den gamle, røde telefonkiosken «Riksen» feirer «telefonkioskens dag» 4. mars.
