Teheran-konferansen i 1943

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Teheran-konferansen var møtet mellom Josef Stalin, Franklin Delano Roosevelt og Winston Churchill fra 28. november til 1. desember 1943 som fant sted i Teheran, Iran. Den var den første krigskonferansen mellom de tre maktene hvor Stalin var til stede. Den etterfulgte Kairo-konferansen og ble fulgt av Jalta-konferansen og Potsdam-konferansen. Hoveddiskusjonen var sentret rundt åpningen av en ny front i Vest-Europa. Samtidig lovet en separat protokoll at de tre landene skulle anerkjenne Irans uavhengighet:

«De tre regjeringene erkjenner at krigen har ført til spesielle økonomiske vanskeligheter for Iran, og de er enige om at de vil fortsette å gjøre tilgjengelig for regjeringen i Iran slik økonomisk assistanse som er mulig, med tanke på de tunge krav som er lagt på dem av deres verdensomfattende militære operasjoner og med tanke på den verdensomfattende mangelen på transport, råmaterialer og forsyninger for sivil bruk.» (Deklarasjon til de tre maktene om Iran, 1. desember, 1943)

Viktigst var konferansen organisert for å planlegge den endelige strategien for krigen mot Nazi-Tyskland og dens allierte.

[rediger] Viktige konklusjoner av Teheran-konferansen

Enighet ble oppnådd på at partisanerne i Jugoslavia skulle støttes av forsyninger og også av kommando-operasjoner.
En ble enig om at det var meget ønskelig at Tyrkia skulle slutte seg til krigen på de alliertes side før slutten av året.
Dersom Tyrkia skulle befinne seg i krig, skulle Sovjetunionen støtte landet.
30. november ble det notert at Operasjon Overlord skulle settes i gang mai 1944, samtidig med en operasjon mot det sørlige Frankrike.
Sovjet skulle gå inn i krigen mot Japan etter at krigen sluttet i Europa.
En ble enige om at den militære staben til de tre maktene skulle fra da av holde kontakt med hverandre.
Storbritannia og USA hadde lovet Stalin at de ville sende tropper til Vest-Europa, det ble avtalt at de skulle ankomme våren 1944.