Svelgen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Svelgen er et industristed i Bremanger kommune, hvorav tettstedet har rundt 1200 innbyggere, og Svelgen er et ganske nytt navn på området innerst i Nordgulen. Tidlig på 1900-tallet så folk potensialet i "bygda" ettersom det er et av de våteste tettstedene i Norge. Industrien tok raskt til og tettstedet hadde sin topp på begynnelsen av 1980-tallet med nesten 2000 innbyggere. I dag er det en liten fredelig plass der industrien ikke er så stor som den en gang var. Elkem er eier av verket i Svelgen. Verket står for en tredel av verdens silisiumsproduksjon.
[rediger] Historie
[rediger] Bosetting – næring
Første spor etter mennesker i Svelgen er en steinøks som ble funnet på Sande. Omtrent når de første folkene bosatte seg på Sande og Rise-gårdene, vet man lite om. Skriftlige kilder som navngir menneskene som bodde der, finner en datert tilbake til 1563. Da viser skattelistene at "Ivar på Rise betalte 1–daler i bondeskatt". På den tiden var det en gård på Sande og to på Rise. Livsgrunnlaget i bygda helt fram til 1900-tallet var husdyrhold, fiske, jakt og ikke minst skog- og sagdrift. De hadde årgangssager (med vannføring hele året) både på Rise og Sande. Vannkraften i Svelgen ble utnyttet lenge før industrireisingen tok til. Både Rise- og Sandegårdene hadde sagbruk ved Svelgselva som har gitt stedet navn. Svelgselva var en av de få elvene i distriktet som hadde vannføring hele året.
I 1801 bodde 11 mennesker på de to brukene på Sande. På Rise var det fire bruk med en bosetning på 25 personer tilsammen. Det var også minst to husmannsplasser her. I den trange fjordbunnen var det ikke mer dyrkbar jord som kunne gi livsgrunnlag for flere.
[rediger] Kraftutbyggingen
På fjellhyllene i området rundt Svelgen er det mange store og små vann. Store nedbørsmengder, snøsmelting fra brefonner og det høye fallet ned mot fjorden gjorde stedet svært interessant da utbyggingen av fossekraften tok til rundt århundreskiftet. Blant disse fossene er det Svelgsfossen som har gitt navnet til tettstedet. Den 3. mars 1924 ble A/S Bremanger Kraftselskab stiftet, med en aksjekapital på 180 000 kroner. Dette var første skrittet på veien som skulle forandre det lille isolerte tettstedet i en bortgjemt fjordbunn på Vestlandet til et moderne industrisamfunn.
[rediger] Industrireisingen tar til
Under første verdenskrig var det gode økonomiske tider, og aksjekapitalen ble utvidet først til 5,4 millioner kroner, så til 7 millioner. Det ble bestemt at kraften skulle brukes til sinkproduksjon. Våren 1917 kom ingeniør Diderich H. Lund til Svelgen som anleggsleder. Folketallet økte fra rundt 40 til 400 innbyggere på kort tid. Husrom var det lite av, da det ikke var plass til så mange rundt på de seks gårdene. Eksempelvis ble stuen til Per B. Rise benyttet som anleggskontor. Noe av det første storarbeidet som måtte gjøres, var å sette opp provisoriske brakker til arbeiderne. Byggingen av permanente boliger kom også i gang sommeren 1917. Taubanebyggingen oppover de bratte fjelliene tok så til, først til Kneikevatnet og Svelgsvatnet, og senere forlenget til Hjelmevatnet. Den 12. juli 1917 kom «Nordfjord 1» i ekstra æren til Svelgen med turbinrør for den provisoriske kraftstasjonen som ble satt opp omtrent der garderobebygget, for de som er lommekjent på stedet, står i dag. Dette var det første rutegående båtstoppet i Svelgen. Fast rutetrafikk ble det ikke før året etter, da bryggen på Riseøyra ble bygd opp. Inntil den tid hadde folk måttet hente post og varer på Kjelkenes, og de brukte egen motorbåt til å komme seg dit. Det ble stor stas da den første elektriske kraften kastet lys på tettstedet i mai 1918. Det ble da produsert 400 hk, og den første tiden var stasjonen i gang bare under arbeidstiden. Sinksmelteverket skulle så plasseres i Breivika og Langeneset, og grunnarbeidet startet opp i 1918.
Det ble også opprettet familieboliger, brakker, lagerbygg og trekai i Breivika. Første verdenskrig tok slutt i november 1918. Trangen for metall på verdensmarkedet ble med ett minimal, og sommeren 1919 ble det veldig dårlige tider for sinkprodusentene. Styret bak Bremanger Kraftselskab skjønte at sinksmelting ikke hadde en god økonomisk framtid med de produksjonsmetodene de da hadde. Kort tid etter ble arbeidet i Breivika stoppet. Etter en opprenskningsperiode ble alt stille, og folk måtte reise fra Svelgen.
[rediger] Kraftproduksjon
Hva skulle de så bruke den elektriske kraften til? Ålfoten Interkommunale Kraftselskab, stiftet i 1918, var i gang med forhåndsarbeidet til kraftanlegget i Ålfoten. Etter drøftinger mellom selskapene i Svelgen og Ålfoten, var det inngått kontrakt om levering av 3400 kW fra Svelgen for 20 år framover. I økonomiske vanskelige år var denne kraftleien den eneste inntekten for selskapet i Svelgen. Bygging av kraftlinjer og arbeidet med tunnelen og kraftstasjonen kunne sådan fortsette. Den første vellykka trykktunnelen i Norge (det vil si en tunnel uten foring med rør) ble bygd i Svelgen. Kraftstasjonen ble bygd samtidig med at anleggsarbeidet ved Svelgsvatnet drev på, og 1. oktober 1921 kom kraftstasjonen i ordinær drift.
[rediger] Stillstand
Ingeniør Jens Kjølberg kom til Svelgen i 1919. Han var opptatt av å finne bedre smeltemetoder for produksjon av sink. I 1921 ble det bygd et forsøkshus i Breivika. En tid så det lovende ut, og fram mot 1924 ble det tatt ut flere patenter, også i utlandet. Men usikre og økonomisk vanskelige tider satte for alltid en stopper for sinkproduksjon i Svelgen. Ulike interessegrupper var og så på forholdene i Svelgen, uten at dette førte til konkrete resultat. Det var stor arbeidsløshet i landet, og en håpet i det lengste at kraften kunne bli brukt til å skape flere arbeidsplasser i bygda, ikke bare til kraftleveranser.
Skipsreder Wilhelm Jebsen, medeier og styremeldem i AS Bremanger Kraftselskab og direktør for Christiania Spigerverk, Gunnar Schjelderup, kjøpte Rødsand Gruber i Romsdal i desember i 1926 med private midler. Kraften i Svelgen skulle brukes til smelting av malmen fra Rausand. Dr. ing. Jørgen H. Andersen var administrerende direktør i selskapet fra 1923. En kan vel trygt si at disse tre var drivkreftene bak det nye interessent-selskapet som ble stiftet – Bremanger Rujernsverk.
Et relieff som nå henger i gangen framfor storsalen i Svelgen samfunnshus, viser det opprinnelige smelteverket og disse tre karene.
Noen års dvale var over. Allerede tidlig i 1927 begynte forhåndsarbeidet til smelteverket som skulle bygges, og etter kort tid var anleggsarbeidet i bygda i full gang. Opplæring av driftmannskap til den elektriske smelteovnen foregikk i Oslo ved Christiania Spigerverk der ingeniørene Georg Tysland og Ivar Hole hadde konstruert en ny ovn. De stod for et pionerarbeid innen elektrisk rujernssmelting. De ledet også byggingen av den såkalla Tysland/Hole-ovnen i Svelgen. Dette var de to første teknisk brukbare elektriske rujernsovnene i verden. Ovnen i Svelgen var i drift i rundt 30 år.
14. november 1928 ble det første jernet tappet ved fabrikken. Som handelsvare fikk det nye rujernet navnet «VanTit» fordi malmen fra Rødsand Gruber inneholdt vanadium og titan. Det var ny teknologi som her vart utprøvd, derfor oppstod det ofte tekniske problem.
Manglende erfaring og kunnskap om virkningene av den nye teknologien var trolig årsak til en slaggeksplosjon ved ovnshuset. Ulykken skjedde den 17.november 1929 og seks mann mistet livet.
I den mørkeste depresjonstida på 30-tallet var det vanskelig å markedsføre et nytt produkt. Verket kom i økonomiske vansker, og ved en refinansiering i 1933 trakk Christiania Spigerverk seg som interessent. Etter høsten 1933 var rujernsverket i drift uten avbrudd eller nevneverdige opphold. Salget på verdensmarkedet gikk lettere, og regneskapet kom nær i balanse i årene før krigen. I 1936 hadde verket 166 ansatte.
[rediger] Krigsåra
I løpet av 1938 skjønte ledelsen ved verket at en krig i Europa ikke var til å unngå, og de kjøpte derfor inn det de kunne av verktøy og råvarer. Men allerede før Norge kom med i krigen 9. april 1940, ble det for eksempel mangel på kalkstein, da leiet nordover ble sperret. Råstoffmangel og etterhvert dårlig og nedslitt utstyr var problem en måtte kjempe med. Likevel greide en på et vis å holde hjulene i gang opp gjennom de fem krigsårene.
Tyskerene var fast stasjonerte i Svelgen fra våren 1941. Særlig første tiden førte de streng kontroll og vakthold med verket. Hovedoppgava deres, ble det sagt, var å verge kraftstasjonen og rujernsverket.
De trange Gulenfjordene var gode gjemmesteder for tyske båter, og Svelgen ble brukt som konvoihavn. De siste krigsårene var det flere flyangrep der engelske bombefly forsøkte å senke skipene som la seg tett oppunder land inne i havnebassenget.
Fjellene i området var også gode gjemmemesteder, og der holdt motstandsbevegelsen til. Det siste krigsåret bodde der for eksempel folk fra hjemmefronten og to Linge-karer i en hytte ved Sørdalsvatnet.
Da tyskerene kom til Svelgen tok de over blant annet Folkets Hus og Hus 8 (Villabakken). De bygde og brakker på Sande. Bortsett fra ett ble alle straks revet etter krigen.
[rediger] Etterkrigstiden
Maskineri og ovnsmateriell ved verket var helt nedslitte da krigen tok slutt i 1945. Gjennoppreising og boligbygging var det som særmerkte første tiåret etter krigen. Kontorbygget ble blant annet satt opp i denne perioden. Damanlegget ved Hjelmevatnet ble bygd og en fikk dermed en jevnere drift i vannfattige år. Christiania Spigerverk hadde vansker med å skaffe nok billig kraft og stanset derfor rujernsovnen i Oslo i 1947.
Året etter inngikk de en samarbeidsavtale for minst ti år med Årdal Verk og AS Bremanger Kraftselskab om leiesmelting i Årdal.
[rediger] Eierskifte
I 1955 gikk Christianina Spigerverk inn som ny eier av viksomheten i Svelgen, og navnet ble endret til Bremanger Smelteverk (BS), avdeling av Christiania Spigerverk. Gunnar Schelderup var da direktør for Spigerverket og mottoet hans var «Stillstand er tilbakegang». Disse ordene gjaldt i høyeste grad for Svelgen, der en rivende utvikling begynte.
Det ble straks satt i gang en storstilt utbygging av både kraft- og fabrikkanlegg. Fram til 1955 hadde verket bare hatt ett salgsprodukt, Vantit. Vannkraften kunne bygges videre ut og brukes til andre smelteprosesser og dermed gi virksomheten flere ben å stå på.
Ved å blåse oksygen inn i det flytende jernet fikk de en ny type jern. Bremanger Smelteverk gjorde også her et pionèrarbeid i utviklingen av det nye jernet som ble solgt under navnet BOB (Bremanger Oxygen Blown)
Ovn II ble bygd for ferrosilisiumsproduksjon og kom i drift sommeren 1956. Fe-Si var et nytt og vellykket produkt som solgte godt, og sommeren 1963 ble det satt i gang enda en ny Fe-Si ovn. Ovn IV, 15 000 kW, ble tatt for å vere den største i verden på sitt felt. Gamle ovn I ble ombygd i 1955, men produserte for lite og ble revet.
For å dekke den senere økende etterspørselen ble en ny rujernsovn satt opp, ovn III. Den kom i drift i desember 1958, og med en driftsbelastning på opptil 24 000 kW, var den da en av de største elektro-ovnene i verden.
Fra først i 1960-årene drev en i Svelgen forsøk med framstilling av silisiummetall etter en ny metode. Forsøkene viste gode resultat, og i 1964 ble det satt i gang et anlegg for framstilling av Silgrain som er handelsnavnet på dette produktet.
[rediger] Landskapet endrer seg
«Dei gamle fjell i syningom er alltid eins å sjå», skrev Ivar Aasen.
Dette stemmer nok for Svelgens del også. Bortsett fra fjellene, har landskapet i bygda vært i gradvis endring fra utbyggingen begynte og frem til i dag. Det var liten plass til utvikling og bobygging imellom fjellene og fjorden. Manglende tomteareal har hele tiden være et stort problem. Derfor tok en straks til med utfyllinger.
Masse fra tomteutgravinger, fjellhaller, tunneler og slagg fra smelteproduksjonen ble tippet i sjøen. Mesteparten av det som i dag er Svelgen sentrum er bygd på disse utfyllingene.
[rediger] Kraftutbygging
Da nedgangstidene meldte seg for fullt i 1919, ble alt arbeid på Svelgen II (fallet Hjelmevatn-Svelgen) stoppet. En var da kommet igang med tilrigging og påhogg på fire tverrslag. Brakker og utstyr ble forlatt som det stod.
De trodde nok at tidene skulle bedre seg og at det ikke ble så lenge før en kunne starte opp igjen. Det skjedde først i 1955, og da kunne ikke noe av utstyret fra første anleggstiden brukest. Det var nye tider og nye teknikker, og bare to tverrslag kunne brukes. Kneikevatn og Toppen. Der ble det gjennomslag i 1957.
Vannene på hyllene øst for Hjelmevatn, mot Ålfotbrèen, ble etterhvert overført til Hjelmevatn. Vannene ligger i et særdeles vanskelig terreng. For å komme fram til anleggsstedene måtte det sprengest råder og settes opp stiger. Da dette anleggsarbeidet tok til i 1958, ved overføring av fem vann med fire tunneler, ble det benyttet helikopter.
Dette var det første større anlegget i Norge som i det hele var basert på helikoptertransport. I den nye kraftstasjonen som var bygd inne i fjellet, ble det montert to aggregat med en forsyning regnet til 10 millioner kWh.
[rediger] Videre kraftutbygging
Vannene i nærområdet ble etterhvert overført til Svelgen I. Utbyggingen av Indrehusanlegget begynte sommeren 1961 og ble satt i drift i 1963. Rørgaten og kraftstasjonen er her innebygd i fjellet og omlag 120 millionar kWh blir årlig overført til verket i Svelgen. Rettene til Nordalsvassdraget ble sikret, og vassdraget ble ferdig utbygd i 1972, med årlig rundt 250 millionar kWh. Bare på dette anlegget ble det sprengt ut 15 kilometer tunneler. Samlet tunnellengde ved verkets anlegg er 35 kilometer. I den første anleggstiden måtte det meste gjøres med håndmakt og arbeidet oppe i fjellet var nok ofte et blodslit. Erfarne tunnelarbeidere fra hele landet kom til Svelgen og fikk seg arbeid.
Av disse er 32 kilometerne utsprengt etter 1955 da Christiania Spigerverk tok over. Det er bygd 13 damanlegg oppe i fjellene, 11 av disse er bygd etter 1955. Den totale kraftkapasiteten er på rundt 625 kWh. Den gamle kraftstasjonen i Svelgen er fremdeles i drift og fungerer også som fjernstyringssentral for alle stasjonene.
I 1972 gikk Christiania Spigerverk og Elkem-konsernet sammen i en fusjon. Navnet til verket i Svelgen ble endret til Elkem–Spigerverket AS, Bremanger Smelteverk. Senere er navnet endret til Elkem Bremanger.
[rediger] Nye utviklinger
Produksjon og salg økte år for år. I 1969 tok en ny anleggstid til. Nytt lager og plateverksted var ferdig i 1970. Garderobe- og verferdsbygget fra 1960 ble påbygd. På de to årene, frem til 1972, økte arbeidsstokken fra omlag 420 til 520. I tillegg hadde entreprenørene over 100 mann i arbeid. Det var blant annet for å øke produksjonen av Silgrain at en ny FeSi-ovn, Ovn V på 45 000 kW, ble bygd samstidig med utbyggingen av nytt Silgrain anlegg. Ovn V kom i drift i 1971, Silgrain-anlegget året etter.
Ovn V var datastyrt og den største smelteovnen i Europa. BS var de første til å ta i bruk den nye datateknologien. Alt i 1967 fikk en prosesstyring av ferrovanadiumomnen. Noe senere ble alle ovnene datastyrte.
Silgrainanlegget hadde også et knuseverk. Under reparasjonarbeid skjedde det den 18. oktober 1972 en støveksplosjon. Denne ulykken krevde fem menneskeliv og flere arbeidere ble hardt skadet.
[rediger] Rujernsproduksjonen blir nedlagt
Rujernsproduksjonen var starten for industrivirksomheten i Svelgen i 1928. I mange år var rujern av den spesielle kvaliteten Vantit, eneste produktet.
Med tilgang på billig kraft var Verket konkurransedyktige på verdensmarkedet.
I utlandet brukte de store masovner til jernsmeltingen. Det ble stadig dyrere å ta ut malmen fra Rødsand Gruber, og produksjonen i Svelgen ble for dyr. Noe måtte gjøres, og valget stod mellom å utvide rujernsproduksjonen eller legge den ned. I hele 70-tallet ble det arbeidet hardt for å finne en rimligere måter å lage rujern på. Blant annet ble det laget store planer for å legge om driften på Rausand for å bygge et helt nytt rujernsverk med rulleovnar på Holmaneset utenfor Svelgen.
Det endte med at rujernsovnen ble nedlagt. Den 5. september 1982 kl. 15.46 stoppet rujernsovnen for godt. Ettertiden har vist at dette var riktig. Men det var et drastisk vedtak som førte til tap av mangen arbeidsplasser.
[rediger] Fraflytting
På begynnelsen av 70-tallet hadde 520 personer fast arbeid på Verket. Senere er tallet på ansatte redusert, og er i dag omtrent 300. Den største reduksjonen kom da rujernsproduksjonen stoppet i 1982.
En del yngre familier flyttet da fra bygda. Ungdommen som vokste opp, var ikke som tidligere sikret arbeid ved Verket. Mange var nok pessimistiske en tid, men med pionèrånd og stå-på-vilje har en ved BS alltid maktet å ligge langt fremme i teknisk forsking og produktutvikling. Trass vansker og konjunktursvinginger opp gjennom årene, har bedriften i Svelgen vist seg å være en av de mest solide i Elkem-konsernet.
I 1955 var knapt 600 mennesker bosatt i Svelgen. Men med en rivende utvikling ved BS steg folketalet jevnt, og i 1980 var 1700 fast bosatt, i tillegg til mange ukependlere.
Omstillingen til annen produksjon har sammen med automatisering og andre rasjonaliseringstiltak har gjort at folketallet i bygden har minket. Dette viser hvor viktig denne arbeidsplassen er for Svelgen.
Ved årsskiftet 1994/95 bodde det rundt 1325 mennesker i Svelgen. I 2004 var dette redusert til 1204 mennesker.
[rediger] Fra forurensing til salgsprodukt
Røyken fra ovnene på Verket kunne ofte være plagsom. Da ovn V kom i drift slapp den ut rundt 50 tonn støvpartikler i døgnet, og forholdene ble rent utrivlige. Det ble derfor bygd et renseanlegg for ovnen i Kupa bak verket. Dette kom i drift i 1978, og senere er alle ovnene tilkoblet. Svelgen er nå røykfri.
Den første tiden var deponering av avfallet fra renseanlegget et stort og kostbart problem. Etter hvert viste det seg at røykavfallet, microsilicaen, kunne brukes i blant annet betongindustrien. Siden har dette blitt et etterspurt salgsprodukt. Ved Silgrain-anlegget ble blant annet tungmetall av forskjellige slag sluppet ut i fjorden. I mange år ble det forsket på hvordan utslippene kunne renses og avfallet framstilles til salgsprodukt. På dette området også viste verket seg å være en pionèrbedrift. Det var en stor dag da det nye ACH-renseanlegget, det første i sitt slag, ble offisielt åpnet 27. mai 1992. I stedet for å forurense fjorden, ble avfallsproduktene solgt og brukt i prosessene ved vann- og kloakkrenseanlegg. Men disse produktene er Elkem Bremanger også blitt en kjemikalieprodusent.
[rediger] Boligbygging
Gamle tegninger viser at eierene hadde storstilte planer for boligbyggingen i Svelgen da anleggstiden begynte i 1917. På en reguleringsplan fra mars 1919 er det tegnet inn utfylling i sentrum, minst like store som det de er i dag. Det var blant annet tegnet inn flere store resident bygg i tre etasjer med over 100 boliger i hver. Hele Kvelve og Rise var lagt ut til eneboliger.
Ulvesund Privatbank kom så langt at de satt opp grunnmuren til et bankbygg, og den stod som et monument i Breivika helt frem til begynnelsen av 60-tallet. Bremanger Kraftselskab engasjerte egen arkitekt, Leif Rustad, som bodde her frem til 1920. Rustadbakken har navn etter han. Ingeniørmessa, Hus 13, var hans private bolig og kontor. Den østre fløyen ble brukt til hønsehus første tida. Fra 1985, da Svelgen Nærradio kom i gang med hjelp fra Verket har radioen hatt sine faste sendinger i disse lokalene. Nærradioen la ned i 1996.
På industriplasser med mye anleggsvirksomhet var det et tydelig skille mellom funksjonærer og arbeidere. Det ble hevdet at dette klasseskillet ikke var så markert i Svelgen som på andre typiske industriplasser, men i dag kan vi se det på for eksempel boligbyggingen fra den tiden.
Den første permanente bosettningen var Hus 1 på Villabakken bygd i 1918. Samme året ble det satt opp to arbeiderboliger med plass til åtte familier i Tunet i Breivika.
Første årene ble det og satt opp mange provisoriske brakker, men flere av de ble brukt til bolighus helt fram til 60-tallet.
Husmangel var et sort problem opp gjennom hele anleggstiden. For å sikre stabil og dyktig arbeidskraft gikk verket inn for å støtte privat boligbygging ved for eksempel å tilrettelegge tomter. På slutten av 30-tallet var det en del privat byggevirksomhet.
I 1956 la verket ut et boligfelt på Ivarplassen på Sande med 43 boenheter. To år etter var bygging i gang på alle tomtene.
I Kvelve bygde verket flere eneboliger og solgte de ferdige husene.
På Langeneset, som i dag er det største boligfeltet kom bygging i gang først etter at det ble gjennomslag for riksveien på Kjelkenes i 1960. Da Sande II ble regulert i 1977, var det kommunen som hadde tatt over ansvaret for boligbyggingen.
I dag bor de fleste svelgerne i private boliger av høy standard, og de fleste eiedommene har både hage og garasje. Stedet har vokst frem til å bli en fin og trivelig bygdeby.
[rediger] Fra utkant til kommunesenter
Bremanger ble skilt fra Kinn og ble en egen kommune fra 1866 med Kalvåg som kommunesenter. Rundt 100 år senere, i 1965, ble Davik sørside innlemmet i Bremanger kommune, Svelgen ble da det naturlige kommunesenteret, og de ansatte i kommuneadministrasjonen flyttet til Svelgen. De første årene fram til Rådhuset stod ferdig våren 1972, holdt de kommunale kontorene til i Hus 8 på Villabakken.
Fra utbyggingen begynte i 1917 og frem til 1965, var det Verket som stod for og la til rette all byggevirksomhet i Svelgen. De bygde veier til boligfeltene, førte fram strøm, vann og kloakk og stod for alt vedlikehold frem til kommunen tok over ved kommunesammenslåingen.
Stadig flere oppgaver er tillagt kommunen. Ved kommunesammenslåingen var det 8–9 ansatte i administrasjonen, i dag er det i alt rundt 50 ansatte ved de kommunale kontorene på rådhuset. Svelgen sjuke- og aldersheim stod ferdig i 1979 med plass til 42 eldre og pleietrengende.
[rediger] Veier og transport
Da anleggstiden tok til 1917 var det knapt det en kunne kalle vei i Svelgen. Krav om vei Ålfoten-Svelgen-Kjelkenes ble satt frem alt i 1919, men det skulle gå vel 50 år før dette ble en realitet. All transport gikk tidligere med båt.
Rundt 1960 begynte det å skje noe. Da ble veien mellom Svelgen og Kjelkenes åpnet. I oktober 1965 var veien sørover til Haukå ferdig, og med ferje over Bjørnset ble Svelgen endlig knyttet til riksveinettet. Høsten 1972 åpnet veien Svelgen-Isane, og med ferjesamband til Stårheim ble stedet nå koblet til veinettet nordover. I 1986 ble det laget vei til Dyrstad, og dermed var og nordsiden av fjorden knyttet til veinettet. Ferjefritt samband sørover fikk bygden først i mai 1987 da Norddalsfjordbrua ble åpnet for trafikk.
[rediger] Telefon
Rise telefonstasjon, senere Svelgen, kom i gang i 1916. Dette var et stort fremskritt for bygda. Tiedemann Rise var styrer helt fra starten av, en stilling han hadde frem til rundt 1950 da datteren Oddny tok over. Telefonstasjonen ble lagt ned da Televerket bygde automatsentral ved Risevågen i 1964.
[rediger] Post
Peder B. Rise ble ansatt som poståpner på Rise i 1916 med en årslønn på 300 kroner. Han hadde kontor hjemme i boligen sin frem til 1925. Da ble postkontoret flyttet til Stasjonskaia, og i 1949 flyttet det til det nye lager- og kontorbygget på verket. I 1961 flyttet posten til Samfunnshuset, i 1971 til Rådhuset og ti år senere til Granden. I november 1992 flyttet posten inn i det nye tilbygget til Firda Billag.
[rediger] Lag og organisasjoner
Det har vært et aktivt lagsarbeid i Svelgen, med mange lag og organisasjoner. Svelgen Turn- og idrettsforening (STIF) ble grunnlagt i 1920 som det første idrettslaget i kommunen. STIF har hevdet seg godt både lokale og nasjonalt i friidrett, svømming og volleyball. Det er det største laget i bygden og har alltid vært en pådriver i lokalsamfunnet.
Kvinneforeninger som husmorlag, sanitets- og misjonsforeninger kom i gang på 30-tallet, og de har arbeidet aktivt i bygdemiljøet.
Det var for eksempel Svelgen Husmorlag som fikk bygdt den første barnehagen i kommunen.
I anleggstiden i 1918 herjet spanskesyken. Det var ikke sykehus mellom Bergen og Ålesund, så sykestuen ble da oppsatt i en fart. Den var også bolig for sykesøster i mange år. Lege og tannlege hadde kontor der fram til rådhuset stod ferdig.
Røde Kors-foreningen kjøpte huset og pusset det opp på dugnad. De har nå et trivlige klubblokale der. Svelgen Røde Kors ble grunnlagt i 1958 og har vært et aktivt lag med mange medlemmer.
Det ble grunnlagt ei sanggruppe alt i 1927, og med unntak av noen opphold innimellom har det vært god aktivitet i koret. Svelgen hornmusikk startet opp på 30-tallet, og var aktive i perioder frem til Svelgen skulemusikk startet i 1964.
Ellers kan man nevne Svelgens bridgeklubb, Lions Club, kunstlag, handikapplag, husflidslag, skytterlag, revylag, båtforening, jeger- og fiskeforening og pensjonistlag.
[rediger] Møtelokaler
Nordgulen skolekrets hadde i eldre tid ikke skolehus. Skolen flyttet fra gård til gård, men var mest på Eikeland. Da anleggstiden begynte, og flere familier flyttet til bygden, var det naturlig å legge skolen til Svelgen.
Eneste møtelokalet en hadde de første årene etter anleggstida tok til, var matsalen i en 4-mannsbrakke. Arbeidet med å få reist et «Folkets hus» tok til tidlig, men finansieringen var vanskelig. Det ble bl.a. grunnlagt et lutlag, og med en kapital på 20 000 kroner ble huset reist i Vågen der Svelgen barnehagen ligger i dag.
Folkets Hus ble innviet sommeren 1920, og som det eneste møtelokalet i Svelgen, var det frem til 1961 brukt til alle slags tilstelninger som basar, bryllup og lignende. Det var kino hver søndag og onsdag. Under krigen tok tyskerene det i bruk til innkvartering og spilte propagandafilmer på spesielle kvelder. Huset ble revet i 1974.
Christiania Spigerverk sto for byggingen av Svelgen samfunnshus. Det var organisert som et lutlag, og lutene ble overdratt til alle lag og organisasjoner i Svelgen. Privatpersoner tegnet seg også for luter. Svelgen Samfunnshus ble bygd og tatt i bruk 13. september 1961. En byste av direktør Gunnar Schelderup er plassert ved hovedinngangen til huset.
Gamleskolen på Naustneset er pusset opp og er tilholdsstedet for den aktive ungdomssklubben «Realen». Huset blir og hyppigt brukt av lag og organisasjoner til kurs og møter. Etter nærmere 20 års planlegging og mye diskusjon, vedtok kommunestyret på nyåret 1993 å bygge idrettshall i Svelgen til en kostnad på over 11 millioner kroner. For å finansiere bygget garanterte idrettlaget STIF for en dugnadsinnsats på vel 1 million kroner. Bygdefolket med idrettslaget i spissen, viste en fantastisk innsatsvilje og nådde målet og vel så det. Derfor var også hele bygda invitert til festen da det fine Idrettshuset ble offisielt åpnet 19. desember 1993.
Det aller første samlingsstedet i Svelgen var en danseplatting bygd på Naustneset i 1918. Plattingen ble revet i 1920 da den kom i veien for skolehuset (Realen). Samme året ble Folkets Hus ferdig og tatt i bruk.
[rediger] Geografi
[rediger] Steder i Svelgen
- Brakkehaugen
- Breivika
- Hola
- Kupa
- Kvelve
- Langeneset
- Mevika
- Naustneset
- Rise
- Sande
- Villabakken
[rediger] Fjell rundt Svelgen
- Keipen
- Sandsegga
- Kruna
- Maritinden
[rediger] Vann rundt Svelgen
- Kneikevatn
- Hjelmevatn
- Risevatnet
- Lisjevatnet
