Statssekretariatet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Den romerske kurie: |
|
| Kongregasjonene |
| Domstolene |
| Rådene |
|
| Økonomi |
|
| Organer utenfor kurien |
| Kommisjonene |
|
| Bispesynoden |
|
| Kontorene |
|
Statssekretariatet er den del av Den romerske kurie, det vil si Den katolske kirkes sentrale forvaltning, som arbeider nærmest paven i utførelsen av hans embete. Sekretariatet fungerer blant annet som Vatikanstatens regjering.
Innhold |
[rediger] Historie
Sekretatiatet ble opprettet ved den apostoliske konstitusjon Non Debet Reprehensibile av 31. desember 1487. Det het da Secretaria Apostolica («Det apostoliske sekretariat»), og besto av 24 apostoliske sekretærer med forskjellige oppgaver innenfor kirkens forvaltning.
Pave Leo X etablerte en annen stilling, Secretarius Intimus, for å assistere kardinalen som styrte statssekretariatet og for å ta seg av korrespondanse på andre språk enn latin. En av hovedoppgavene til denne sekretæren var kommunikaskjon med de pavelige nuntier, som på den tiden var i ferd med å utvikle seg til permanente diplomatiske representanter for paven. Secretarius Intimus var alltid en prelat, og gjerne biskop. Først under Innocent X ble det foreskrevet at den som skulle få embetet måtte være kardinal før utnevnelsen, og ikke være et medlem av pavens familie.
19. juli 1814 etablerte Pius VII Den hellige kongregasjon for ekstraordinære kirkelige anliggender. Denne ble delt opp i tre av Pius X i 1908. Den første seksjonen tok seg av ekstraordinære anliggender, den andre av alminnelige anliggender og den tredje, som inntil da hadde vært en uavhengig instans, forberedte og sendte ut pavelige skriv. Denne ordningen ble bekreftet i kirkeloven av 1917.
Da Paul VI i den apostoliske konstitusjonen Regimini Ecclesiaea Universae den 15. august 1967 reformerte kurien, fikk statssekretariatet et nytt preg. Kanselliet for apostoliske brev, den tredje seksjon, ble nedlagt, og den første seksjonen ble omgjort til en nærmest selvstendig enhet.
Neste reform kom i Johannes Paul IIs konstitusjon Pastor Bonus, som delte sekretariatet i to seksjoner: Første seksjon, for alminnelige anliggender, og andre seksjon, for relasjoner med statene. Dermed var det i praksis opprettet et indredepartement og et utenriksdepartement.
[rediger] Struktur
Sekretariatet ledes av en kardinal med tittelen statssekretær, for tiden Angelo Sodano. Hans stilling tilsvarer på mange måter statsministerposten i andre land. I internasjonale sammenhenger er det ofte statssekretæren som fungerer som pavens personlige representant.
[rediger] Seksjonen for alminnelige anliggender
Sekretariatets første seksjon er ansvarlig for å yte tjeneste til paven i hans daglige gjøremål og for å koordinere kuriens arbeid. Den forbereder pavelige dokumenter for publikasjon, og har hånd om Blyseglet og Fiskerens ring, pavedømmets to viktigste segl. Den har også ansvar for kommunikasjon med ambassader akkredidert til Den hellige stol.
Vatikanets formidlingstjenester er underlagt første seksjon, og den utgir selv Acta Apostolicae Sedis og Annuario Ponteficio.
Seksjonen ledes av en erkebiskop, som har en prelat som sekretær.
[rediger] Seksjonen for relasjoner med statene
Andre seksjon er ansvarlig for Den hellige stols diplomatiske forbindelser med verdslige regjeringer og med internasjonale organisasjoner. Den er også sammen med Kongregasjonen for biskopene ansvarlig for utnevnelse av biskoper til land som har spesielle avtaler med Den hellige stol, og til visse særkirker. Dette gjøres fordi det i enkelte tilfeller er viktig å ta diplomatiske hensyn ved utnevnelser.
Seksjonen ledes av en erkebiskop, som har en prelat som sekretær.
