Det høyeste tribunal for den apostoliske signatur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Det høyeste tribunal for den apostoliske signatur (kortform Den apostoliske signatur eller Signaturaen) er Den katolske kirkes høyeste regulære rettsinstans.

[rediger] Historie

Fra det 13. århundre brukte paven en gruppe embetsmenn,referendarii, til å forberede rettsakter som skulle påføres hans signatur. Pave Eugenius IV (1431–1471) opprettet Signaturaen som en permanent institusjon, og lot embetsmennene der signere visse typer dokumenter selv, med pavelig autoritet. Under Julius II (1503–1513) ble den delt i to, og den ene delen utviklet seg til et virkelig rettstribunal. Etterhvert gikk den over til å bli nesten utelukkende en appelldomstol, ikke bare for kirkerettslige saker, men også for sivilrettslige saker i Pavestatene. Dette ble formalisert av Gregor XVI i 1834. Den andre delen mistet sin funksjon i det 17. århundre, da Det apostoliske datarium utviklet seg.

Signaturaen slik den er i dag ble nyopprettet av Pius X i konstitusjonen Sapienti Consilio og en særlov, begge fra 1908. Den fikk da seks kardinaler som medlemmer. Med revideringen av kirkeloven i 1917 ble antallet satt åpent, slik at hver enkelt pave bestemmer hvor man som skal utnevnes som medlemmer.

Domstolen har sitt nåværende mandat fra konstitusjonen Pastor Bonus fra 1988.

[rediger] Oppgaver

Saker som føres for signaturaen er:

• Appellsaker fra Den romerske Rota, der det er grunn til å tro at rotaen har gitt en urettferdig dom, eller der rotaens medarbeidere kan ha brutt taushetsplikten.
• Klager mot medarbeidere i Den romerske Rota.
• Nullitetskrav mot dommer fra Den romerske Rota.
• Krav om gjenopptagelse av sak etter endelig dom fra Den romerske Rota.
• Krav om appellbehandling av saker om ekteskapsnullitet som er avvist av Den romerske Rota.
• Jurisdiksjonskonflikter mellom lavere tribunaler, eller delegering av jurisdiksjon
• Saker med juridisk innhold som skal legges frem for pavens signatur

[rediger] Prefekter

• Vincenzo Vannutelli (1908–1914)
• Michele Lega (1914–1920)
• Augusto Silj (1920–1926)
• Francesco Ragonesi (1926–1931)
• Bonaventura Cerretti (1931–1933)
• Enrico Gasparri (1933–1946)
• Massimo Massimi (1946–1954)
• Giuseppe Bruno (1954)
• Gaetano Cicognani (pro-prefekt 1954–1959)
• Francesco Roberti (1959–1969)
• Dino Staffa (1969–1977)
• Pericle Felici (1977–1982)
• Aurelio Sabattani (pro-prefekt 1982–1983, prefekt 1983–1988)
• Achille Silvestrini (1988-1991)
• Gilberto Agustoni (pro-prefekt 1991, 1994–1998)
• Zenon Grocholewski (1998–1999)
• Mario Francesco Pompedda (1999–2004)
• Agostino Vallini (2004–)