Spesialstyrke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En spesialstyrke er en mindre militær enhet som har spesielle oppgaver innen rekognosering, ukonvensjonell krigføring og spesialoperasjoner. I mange land har spesialstyrker en rolle innen kontraterrorisme, ofte i samarbeid med politistyrker.
Tradisjonelt utfører spesialstyrker oppdrag innen fem kategorier:
- Kontraterrorisme
- Ukonvensjonell krigføring
- Tilretteleggelse av fremmede staters indre forsvar (spesielt gjennom trening av lokale styrker)
- Rekognosering
- Direkteanslag (f.eks. fritagning av fanger eller sabotasje av infrastruktur)
Oppdragene de utfører er normalt av en slik art at bare få personer kan være med, da de må foregå raskt og uten å bli oppdaget av fienden. Dette krever mye trening og ofte spesielt utstyr, samt spesielle egenskaper hos soldatene. De fleste spesialstyrker velger sine rekrutter blant soldater i regulære enheter, oftest ved at de melder seg frivillig til en opptaksprøve. Denne prøven foregår ofte over flere måneder, slik at man ser om kandidatene klarer seg under vedvarende press og slik at man får testet flest mulig sider ved dem. Andelen kandidater som blir avvist er normalt svært høy.
På grunn av oppdragenes natur arbeider spesialstyrker ofte tett sammen med etterretningstjenesten. Deres arbeid er normalt hemmeligstemplet, og de må derfor ofte ha en høyere sikkerhetsklarering enn soldater i en regulær enhet normalt trenger.
I mange tilfeller har soldater fra et lands spesialstyrker blitt utlånt til et annet land for å trene opp soldater. Det er blant annet mange tilfeller hvor den britiske Special Air Service (SAS) har lært opp styrker i samveldeland, og hvor amerikanske styrker har lært opp styrkene i land som kjemper mot venstreorienterte geriljagrupper. Det er også mye utveksling av informasjon og felles trening mellom ulike lands spesialstyrker, som f.eks. det tyske GSG-9 og Special Air Service, som sammen har utviklet metoder for å storme kaprede fly.
[rediger] Historie
Spesialstyrker har i uminnelige tider spilt en rolle i krigføring. Før skytevåpen og eksplosiver ble introdusert var rekognosering den viktigste oppgaven, og dette ble enkelte ganger utført av egne speidertropper.
Under napoleonskrigene begynte man å opprette rifleavdelinger, som ikke inngikk i de vanlige styrkene. På grunn av at en rifle er betraktelig mer treffsikker og har lenger rekkevidde enn en muskett kunne de brukes som skarpskyttere, og da spesielt til å ramme fiendens offiserskorps. Samtidig var rifler betrakelig tyngre å lade, da kulen måtte presses gjennom et riflet løp i stedet for muskettens glattborede, og de var derfor lite effektive i de vanlige skytterrekkene. Slike avdelinger utviklet en stor grad av frihet fra de vanlige kommandolinjene, noe som er vanlig også med moderne spesialstyrker.
Under andre verdenskrig begynte britene å bruke små styrker fra blant annet SAS og marinens kommandosoldater til å utføre sabotasjeoppdrag mot strategisk eller taktisk viktige mål. Etter krigen ble SAS og flere mindre spesialstyrker oppløst, men etter at man hadde vurdert deres innsats under krigen kom man til at en slik avdeling ville være effektiv i kolonikrigene Storbritannia var innblandet i. En viktig side ved denne avgjørelsen er at ved oppdrag i sivile områder vil en veltrent spesialstyrke langt lettere kunne unngå tap av sivile liv enn en regulær styrke. Soldatene er også bedre trent i vurdering av situasjoner og har en sterkere disiplin, og britene hadde flere ganger opplevd massakrer av sivile demonstranter som ble utløst av nervøse soldater som åpnet ild uten å ha fått ordre om det.
Siden 1970-årene har kontraterrorisme blitt en stadig viktigere del av spesialstyrkers arbeid. I noen land, som Tyskland, er spesialstyrkene ikke direkte underlagt militær kommando, og kan derfor brukes i oppgaver som vanligvis ligger under politiets ansvar. I andre, som Storbritannia, kan spesialstyrker brukes dersom det oppstår situasjoner hvor politiets midler ikke strekker til.
