Sankt bernhardshund

Sankt bernhardshund (FCI #061) er for mange selve prototypen på gigantstor molosserhund. Den har sitt utspring i Sveits, og mange mener rasen er et produkt av avlsarbeid utført av munkene ved klosteret i det store St. Bernhardspasset. Hunderasen finnes med to pelstyper, en langhåret og en korthåret variant.

[rediger] Opprinnelse og alder

Brennevinstønna har vært et symbol for rasen gjennom mange år, men den har neppe noe å gjøre med disse hundene.

Sankt bernhardshund har blitt kalt bernhardiner, berghund, alpemastiff og barryhund. Mange hevder at den utviklet seg alt på 1100-tallet, men det finnes ingen dokumentasjon som støtter denne teorien. Man hevder også at rasen nedstammer fra store molossere som ble bragt over Alpene av romerske legionærer, noe som godt kan være sant, men som heller ikke lar seg dokumentere. Det er derfor vanskelig å si noe konkret om hvor gammel rasen er.

Det verserer en rekke fantastiske historier om redningsbragdene slike hunder skal ha utført, men de fleste av de er ren oppdiktning. Den mest berømte av alle sankt bernhardshunder er hunden Barry, som ble født i 1800 og skal ha reddet et førtitalls personer i løpet av en tiårsperiode. I dag vet man imidlertid at en må ta disse historiene med en klype salt, selv om Barry var ekte nok og kanskje også utførte et visst redningsarbeid.

Før 1830 fantes rasen kun som korthårsvariant, men etter denne tid ble det krysset inn newfoundlandshund. Da oppsto den langhårede varianten. Det hevdes at meningen var å skape en hund som i ennå større grad kunne takle kulde og snø, men den langårede varianten viste seg ikke å være like godt egent i snø som den korthårede.

Navnet sankt bernhardshund fikk rasen offisielt da den ble anerkjent som en egen hunderase i 1880. Den sveitsiske sankt bernhardshundklubben ble dannet i 1884, og den første rasestandarden ble bestemt i Bern i 1887. Akkurat når rasen kom til Norge vites ikke, men Norsk Sankt Bernhard klubb (NSBK) ble stiftet 1. januar 1991.

[rediger] Utseende, anatomi og fysikk

Sankt bernhardshund tilhører de største rasene som finnes. Den er tung og kraftig, men harmonisk bygget. Hodet er stort og kraftig, men en bred og litt velvet skalle. Bredt, kort og kraftig snuteparti. Kroppen har imponerende dimensjoner og en meget kraftig hals. Sterkt uttalt manke, godt buende ribben og bred rygg. Et velutviklet bakparti med kraftige, muskuløse lår. Store kompakte labber med godt buede tær. Sporer er tillatt på bakbena. Halen er lang og bæres hengende ned til hasene.

Pelsen kommer i to varianter; korthåret og langhåret. Den korhårede har tett og hard pels som ligger tett til kroppen. Underullen er rikelig. Den langhårede varianten har en rikelig slett pels og «bukser». Halen er buskete, mens hodet har kort pels. Underullen er rikelig. Fargen er hvit med rødbrune markeringer. Skiftninger i det rødbrune tillates. Mørkere nyanser på hodet er ønskelig.

Hannen skal være minst 70 cm i skulderhøyde og kan veie opp mot 100 kg (av og til mer). Tispene skal være minst 65 cm i skulderhøyde og veie fra 55 kg og oppover.

[rediger] Bruksområde

I dag er sankt bernhardshunden først og fremst en flott familiehund, men den har også en rekke egenskaper som brukshund. Rasen har gode egenskaper som vakthund. Spesielt den korthårede varianten ser ut til å være funksjonell i snø, men begge kan bli gode lavinehunder eller redningshunder. Også som kløvhund og trekkhund egner denne rasen seg godt. I tillegg er den en alt mer populær utstillingshund.

[rediger] Lynne og væremåte

Sankt bernhardshund er av natur en rolig og avbalansert hund som passer bra for barnefamilier. Den er gjerne svært selskapelig, men ofte litt skeptisk til fremmede. Den kan bli aggressiv om den føler at noen i familien blir truet. Den trenger fast dressur og godt med mosjon. Den langhårende varianten trenger normalt litt mer pelsstell enn den korthårede, men pelsen er relativt enkel å stelle på begge. Daglig vedlikehold av pelsen er å foretrekke.

[rediger] Annet

Som alle ekstra store huderaser, trenger også sankt bernhardshundet godt tilpasset og næringsrikt kosthold for å unngå helsemessige problemer. Dette er spesielt viktig under den lange tilvekstperioden disse hundene har. De kan ikke regnes som fullt utvokste før de er nærmere 3 år gamle. Rasen tilhører dessuten de rasene som oftest rammes av arvelige skjelettsykdommer, eksempelvis hofteleddsdysplasi og albueleddsartrose.