Opphavsrett
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- Denne artikkelen omhandler opphavsretten slik den er utformet i gjeldende norsk rett. Dersom du er ute etter informasjon om et annet lands opphavsrettslovgivning, bør du konsultere språkversjonen av Wikipedia som den hører inn under, ettersom reglene er spesielle for hvert land.
- For opphavsrettslige problemstillinger knyttet til Wikipedia selv, se opphavsrett i Wikipedia
Opphavsrett er den retten skaperen av et litterært eller kunstnerisk verk har til verket. Opphavsretten oppstår automatisk når det skapte verket oppnår verkshøyde, og behøver ikke hevdes gjennom registrering eller lignende. Det er heller ikke noe vilkår for å hevde opphavsrett at man merker utgivelser av verket med copyright-symbolet (©). Når dette likevel ofte gjøres er det for å gjøre brukere av verket oppmerksom på opphavsretten, og de begrensninger den fører med seg med hensyn til utnyttelsen av verket. Opphavsretten verner verkets utforming, men derimot ikke ideer, teknikker, kunnskap eller metoder. Det er måten ideene, kunnskapen og metodene kommer til uttrykk gjennom opphavsmannens skapende innsats som vernes, ikke ideene, kunnskapen eller metodene i seg selv. Vernet er tidsbegrenset.
Opphavsretten er en gren innen immaterialretten, som regulerer rettigheter til ikke-fysiske objekt.
Den som har skapt verket kan velge å la andre fritt få lov til å utnytte det, eventuelt at det kan utnyttes på visse måter og på nærmere angitte vilkår. Han kan også velge å overdra opphavsretten helt eller delvis, se nærmere nedenfor.
[rediger] Rettskilder
I Norge reguleres opphavsrett gjennom lov av 12. mai 1961 om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven), forkortet åvl. Loven ble skapt gjennom et samarbeid med de andre skandinaviske land, og det er derfor stor grad av rettslikhet mellom norsk, svensk og dansk rett. Loven har blitt revidert flere ganger, senest i 2005. Da for å harmonisere norsk lov med EUs Infosoc-direktiv. Norge er tilsluttet flere internasjonale opphavsrettskonvensjoner, hvorav den viktigste er Bern-konvensjonen.
[rediger] Åndsverklovens systematikk
Lovens hovedregel er at skaperen av verket har enerett til å råde over det (åvl §2). Det vil si at opphavsmannen har enerett til eksemplarfremstilling og enerett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Nærmere bestemmelser som regulerer dette finnes i lovens kapittel 1. Loven inneholder videre en gruppe med regler som avgrenser og spesifiserer nærmere opphavsmannens rettigheter, de såkalte lånereglene (kapittel 2), regler om overføring av opphavsrett (kapittel 3), vernetid og sanksjoner ved krenkelser av opphavsretten (se nærmere om dette nedenfor). Loven inneholder i tillegg visse særlige regler, se nærmere kapittel 6.
I tillegg til egentlig opphavsrett regulerer åndsverkloven dessuten de nærstående rettighetene, se lovens kapittel 5. Dette er rettigheter som ligger nært opp til opphavsrett i art, og som er omfattet av deler av det samme vernet. Eksempler på frembringelser som er underlagt vern etter kapittel 5 er blant annet utøvende kunstneres fremføringer, databaser, fotografiske bilder som ikke er åndsverk og lydopptak.
[rediger] Hva som vernes av opphavsretten, og dens innhold
Åndverkloven § 1 gir eksempler på 13 former for verk som kan være undergitt opphavsrett:
- skrifter av alle slag,
- muntlige foredrag,
- sceneverk, så vel dramatiske og musikkdramatiske som koreografiske verk og pantomimer, samt hørespill,
- musikkverk, med eller uten tekst,
- filmverk,
- fotografiske verk,
- malerier, tegninger, grafikk og lignende billedkunst,
- skulptur av alle slag,
- bygningskunst, så vel tegninger og modeller som selve byggverket,
- billedvev og gjenstander av kunsthåndverk og kunstindustri, så vel forbildet som selve verket,
- kart, samt tegninger og grafiske og plastiske avbildninger av vitenskapelig eller teknisk art,
- datamaskinprogrammer,
- oversettelser og bearbeidelser av verk som er nevnt foran.
Denne opplistingen er ikke ment å være uttømmende.
Dersom det kan legges til grunn at det som skapes har verkshøyde, får opphavsmannen en serie rettigheter, som vanligvis deles inn i de økonomiske og de ideelle rettighetene. De økonomiske rettighetene er regulert i åndsverkloven § 2. Det heter her at opphavsretten gir «enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmennheten, i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk.»
De økonomiske rettighetene består altså av to hoveddeler, nemlig retten til eksemplarfremstilling og retten til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Eneretten til eksemplarfremstilling innebærer at opphavsmannen har enerett til å utgi eksemplarer av verket. Dette gjelder i utgangspunktet også innenfor det private området, men dette modifiseres av regelen om eksemplarfremstilling til privat bruk, se nærmere Åndsverkloven § 12.
Paragrafens annet ledd innebærer en definisjon av hva det vil si at verket gjøres tilgjengelig for allmennheten. Dette er tilfellet ved eksemplarspredning blant allmennheten (bokstav a), ved offentlig visning (bokstav b) og offentlig fremføring (bokstav c). Forskjellen på de to siste alternativene er at visning foreligger ved utstilling av fysiske verkseksemplarer hvor det ikke gjøres bruk av tekniske hjelpemidler, mens der det gjøres bruk av tekniske hjelpemidler vil dette falle inn under begrepet «fremføring». For alle alternativene er det et vilkår for enerett at tilgjengeliggjøringen skjer blant «allmennheten». Dette begrepet er motsatsen til begrepet «privat bruk» i § 12, og må bedømmes skjønnsmessig. Som hovedregel kan det sies at der verket i prinsippet gjøres tilgjengelig for en ubegrenset krets mennesker vil grensen være overskredet slik at man er innenfor opphavsmannens enerett. Dette gjelder også selv om kretsen som faktisk gjør seg kjent med verket i praksis er begrenset, på grunn av manglende publisitet eller lignende. Hvis et opphavsrettsbeskyttet verk for eksempel legges fritt ut på internett vil dette innebære at det er tilgjengeliggjort for allmennheten, selv om det bare er et fåtall personer som har kjennskap til den aktuelle URL-adressen. Dersom man derimot stenger tilgangen til siden med et passord, og bare gir en begrenset krets tilgang på dette passordet vil man etter omstendighetene kunne si at man er innenfor det private området og dermed utenfor opphavsmannens enerett. Det foreligger noe uklare grenser for hvor mange personer som kan være involvert, og hvilket kjennskapsforhold disse må ha seg mellom, før man kan si at man er utenfor det private område og således omfattet av regelen i § 2 annet ledd, men det foreligger en del Høyesterettspraksis som sier noe om grensen. Blant de mest betydningsfulle dommene er Rt. 1929 s. 337 (kinematograf), Rt. 1953 s. 633 (bedriftsmusikk), Rt. 1964 s. 782 (jukeboks), Rt. 1970 s. 1172 (diskotek) og Rt. 1995 s. 35 (piratproduserte smartkort).
De ideelle rettighetene er definert i § 3, og består av to deler: navneretten og respektretten. Navneretten går ut på at opphavsmannen har krav på å bli navngitt «slik god skikk tilsier» på eksemplarer av verket, samt når verket gjøres tilgjengelig for allmennheten (se paragrafens første ledd). Respektretten går ut på at dersom andre endrer eller offentliggjør verket må dette ikke skje på en måte som er krenkende for opphavsmannen eller verkets anseelse (se andre ledd). Verket kan for eksempel ikke settes inn i en kontekst som er egnet til å skade opphavsmannens anseelse, som å bruke et musikkverk som ledd i rasistisk propaganda. De ideelle rettighetene kan opphavsmannen bare si fra seg i begrenset utstrekning, se tredje ledd. Fjerde ledd gir nærmere regler om hva opphavsmannen kan gjøre dersom han likevel har gitt samtykke til krenkende bruk. I slike tilfeller kan han kreve at det presiseres at endringene ikke skriver seg fra ham.
[rediger] Endringer, bearbeidelser og nye selvstendige verk
Som det fremgår av sitatet fra åndsverkloven § 2 ovenfor gir opphavsretten opphavsmannen visse eneretter til verket sitt, ikke bare i verkets opprinnelig form, men også i «endret skikkelse» og i «bearbeidelse». Også «oversettelse» er nevnt som om det var en egen kategori, men her er lovteksten misvisende, ettersom oversettelse rettslig sett regnes som en bearbeidelse. Dersom man har brukt det opprinnelige verket som basis for et nytt selvstendig verk, kan opphavsmannen til det gamle verket derimot ikke gjøre noen rett gjeldende i forhold til det nye verket, jf. åvl. § 4 første ledd. I følge annet ledd vil den som har bearbeidet et åndsverk ha opphavsrett til verket i bearbeidet form, men denne kan ikke utnyttes uten samtykke fra opphavsmannen til det opprinnelige verket. Utnyttelser av det bearbeidede verket krever altså samtykke fra både bearbeideren og den opprinnelige opphavsmannen. Der det kun foreligger en endring, vil derimot ikke vedkommende som har foretatt endringen få noen rettigheter til verket. Det blir på denne bakgrunnen viktig å avgjøre når det foreligger en «endring», når det foreligger en «bearbeidelse» og når man har å gjøre med «nye og selvstendige verk».
Når det gjelder skillet mellom «endring» og «bearbeidelse», vil dette avgjøres av om den endringsinnsatsen som er gjort har verkshøyde. Er dette tilfelle vil man ha å gjøre med en bearbeidelse, og dette medfører som nevnt ovenfor at man får opphavsrett til det bearbeidede verket, som imidlertid er avhengig av opphavsretten til det opprinnelige verket. I motsatt tilfelle vil det være snakk om en endring, og i slike tilfeller vil den opprinnelige opphavsmannen beholde alle rettigheter til verket, også i den endrede formen.
Når det gjelder skillet mellom bearbeidelser og nye selvstendige verk, er dette en problemstiling som ofte oppstår i forbindelse med en plagiatvurdering, det vil si i tilfeller hvor opphavsmannen til det opprinnelige verket hevder at det nye verket er en rettsstridig bearbeidelse av hans verk. Det sentrale spørsmålet i vurderingen vil være hvilke elementer i det opprinnelige verket som er vernet av opphavsrett, og hvilke som kan betegnes som «frie elementer». Her vil de samme synspunktene komme inn som er nevnt i innledningen av artikkelen, nemlig at det er verkets konkrete utforming som er vernet, men derimot ikke de ideene og teknikkene mv. som er benyttet. Vurderingen av hvor skillet går er vanskelig, og er ikke nærmere beskrevet i loven. Både juridisk og kunstnerisk innsikt vil være av betydning når avveiningen skal foretas.[1]
[rediger] Lånereglene
Lånereglene, som finnes i åndsverkloven kapittel 2, er et sett med regler som avgrenser opphavsmannens økonomiske rettigheter slik de fremgår av kapittel 1. Reglene gir således rett innenfor visse rammer til å bruke et åndsverk uten samtykke fra den enkelte opphavsmann. At ordet «avgrensning» er brukt i stedet for «unntak» indikerer at reglene i kapittel 1 og 2 må ses som en helhet, som gir uttrykk for en avveining mellom på den ene siden opphavsmannens og på den andre siden allmennhetens interesser. Reglene i kapittel 2 skal således ikke ses på som unntak som i tvilstilfeller tolkes innskrenkende, slik hovedregelen er innen norsk rett.
Lånereglene er det nærmeste man i norsk rett kommer reglene om «fair use», som gjelder i anglo-amerikansk rett. Selv om begrepene ikke kan sies å være helt sammenfallende, vil mange av de prinsippene for når allmennheten fritt kan utnytte et verk etter fair use regelen falle inn under lånereglene, i første rekke sitatretten (åvl. § 22) og retten til privatkopiering (§ 12).
Utover sitatretten og retten til privatkopiering som nevnt ovenfor består lånereglene hovedsakelig av et sett med såkalte lisensregler, det vil si regler som gir rettigheter til spesielle grupper, eller innenfor spesielle områder. Lisensreglene deles opp i to grupper: avtalelisenser og tvangslisenser. Ved avtalelisenser inngås det en avtale mellom de som ønsker å utnytte en spesiell type verk og en representativ organisasjon for opphavsmennene innen den aktuelle kategori (se nærmere den generelle bestemmelsen i § 36). Dersom en slik avtale blir inngått binder den også opphavsmennene innen kategorien som ikke er medlem av organisasjonen. Et eksempel er lisens som følge av avtale mellom et kringkastningsforetak og TONO om kringkasting av musikkverk, med hjemmel i §§ 32-34. Avtalelisenser innebærer at den aktuelle organisasjonen mottar et visst vederlag (som avtales mellom partene) for hver gang et verk blir fremført (evt. for hver eksemplarfremstilling), slik at man slipper å be om tillatelse ved hvert enkelt tilfelle. Vederlaget blir så fordelt av organisasjonen til de opphavsmenn hvis verk har blitt fremført/eksemplarfremstilt. Tvangslisenser er lisenser som følger direkte av loven. Opphavsmennene har imidlertid krav på godtgjørelse, som kan kreves fastsatt av «Kongen» (i praksis Kultur- Og Kirkedepartementet), se § 35. Eksempler på tvangslisenser er regler om fremføring for funksjonshemmede (§ 17a) og for offentliggjøring av fotografiske verk i forbindelse med vitenskapelige tekster (§ 23).
[rediger] Vernetid
Ifølge Åndsverkloven §§ 40-41 utløper vernetiden for et åndsverk 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Der det er flere opphavsmenn, utløper vernetiden efter lengstlevendes død. For filmverk gjelder særlige regler: Her kommer ikke alle mulige opphavsmenn i betraktning, men kun hovedregissøren, manusforfatteren, dialogforfatteren og komponisten av filmmusikken. Vernetiden begynner å løpe etter utgangen av dødsåret til den lengstlevende av disse. Der opphavsmannen er ukjent, utløper opphavsretten 70 år efter første kjente offentliggjørelse av verket.
[rediger] Overføring av opphavsrett
Opphavsrett kan overføres, jf. åndsverkloven kapittel 3. Dette er praktisk, ettersom opphavsmannen ofte ikke klarer å utnytte det økonomiske potensialet i verket sitt fullt ut selv. Ved å overføre rettighetene sine til et forlag, et plateselskap, filmselskap eller lignende kan han sikre seg et vederlag mot at andre overtar de økonomiske rettighetene til verket. Det er viktig å presisere at det kun er de økonomiske rettighetene som overføres; de idelle rettighetene blir igjen hos den opprinnelige opphavsmann. Dette følger av åvl. § 39.
Overføring av opphavsrett kan skje helt eller delvis. Opphavsmannen kan således velge å overføre for eksempel rett til å utgi et visst antall eksemplarer av verket sitt. Ytterligere eksemplarutgivelser må det da inngås ny avtale om. Åvl. § 39a inneholder en regel som går ut på at det som ikke uttrykkelig fremgår av avtalen at er overført anses å forbli hos den opprinnelige opphavsmann. Denne regelen kalles gjerne opphavsrettens spesialitetsprinsipp, og er en beskyttelse mot at nye utnyttelsesmuligheter til verket som ikke var tatt i betraktning på avtaletidspunktet anses omfattet av overføringen.
[rediger] Erstatning og straff
Krenkelse av opphavsrett kan medføre erstatningsansvar og straffansvar. Dette følger av åndsverkloven kapittel 7.
Det som er straffbart er overtredelse av bestemmelsene i lovens første og andre kapittel, det vil si at handlinger i strid med opphavsmannens sentrale rettigheter vil være belagt med straff (§ 54). Dette inkluderer de økonomiske så vel som de ideelle rettighetene. I tillegg er overtredelse av visse spesielle bestemmelser straffebelagt, se nærmere i lovbestemmelsen. Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet. Den normale strafferammen er bøter eller fengsel inntil 3 måneder, men denne økes til 3 år dersom det foreligger «særlig skjerpende forhold», og handlingen er forsettlig. Medvirkning er straffbart.
Dersom noen av bestemmelsene som er listet opp i § 54 er overtrådt følger det videre av § 55 at gjerningspersonen er erstatningsansvarlig etter alminnelige erstatningsregler. Dette innebærer for det første at skyldgraden som kreves er uaktsomhet. For det andre vil erstatningssummen bli beregnet i tråd med alminnelige erstatningsutmålingsregler, det vil si at det er opphavsmannens økonomiske tap som skal dekkes. I saker som gjelder krenkelse av opphavsrett, for eksempel hvor noen har tilgjengeliggjort et åndsverk for allmennheten uten opphavsmannens samtykke, vil det imidlertid ofte være vanskelig å beregne dette tapets størrelse. Retten må således foreta en skjønnsmessig vurdering. I tillegg til det økonomiske tapet opphavsmannen har lidt vil han i visse tilfeller kunne få erstatning for ikke-økonomisk tap, såkalt oppreisning. Vilkåret for dette er i så fall at den skyldige har utvist forsett eller grov uaktsomhet.
Et eksempel på en sak der erstatning ble tilkjent er Napster.no-saken[2], kjent fra media, der erstatningsbeløpet ble utmålt til 100.000 kr.
[rediger] Eksterne lenker
- Åndsverksloven hos Lovdata.no
- Opphavsrett - en introduksjon Jusprofessor Olav Torvunds innføringssider i opphavsrett.
[rediger] Lobby- og forvaltningsorganisasjoner innen opphavsrettslige spørsmål
- Clara.no paraplyorganisasjon for rettighetsorganisasjonene BONO, Kopinor, LINO, Norwaco, TONO, FONO og GRAMO
- Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk, representerer opphavsmenn og utgivere til stoffet i bøker, aviser, tidsskrifter, noter og lignende publikasjoner.
- Elektronisk Forpost Norge, en rettighetsorganisasjon som jobber med medborgerskap og juridiske rettigheter i IT-samfunnet.
- Musikernes fellesorganisasjon Norges største fagforbund for utøvende kunstnere og pedagoger, og er tilsluttet Landsorganisasjonen i Norge (LO).
