Nat King Cole

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Nat King Cole. Kilde: Wikipedia Commons

Nat King Cole (født Nathaniel Adams Coles 17. mars 1919 i Montgomery, Alabama, USA, død 15. februar 1965) var en amerikansk sanger, pianist og skuespiller. Han begynte sin karriere som jazzpianist, men ble mest kjent som sanger. Nat King Cole hører til populærmusikkens mestselgende artister og regnes i samme klasse som Frank Sinatra og Bing Crosby.

[rediger] Biografi

Cole vokste opp i Chicago i staten Illinois. Foreldrene var aktive baptister. Faren var predikant. Moren var organist, og den som gav Cole de første musikalske inntrykk. Hun lærte ham å spille piano og gjorde sønnen fortrolig med alt fra jazz og gospel til europeisk klassisk musikk. Familien bodde i en del av Chicago som på 1920-tallet var kjent for sitt livlige natteliv og mange jazzklubber. Cole snek seg ut om kveldene og fikk oppleve store jazzartister, blant dem Louis Armstrong. Cole var bare fire år da han første gang opptrådte for en forsamling. Inspirert av pianisten Fatha Hines begynte Cole i tenårene å opptre i jazzklubber. Sammen med broren Eddie dannet han et band og spilte inn sin første plate i 1936. Det var på denne tiden han tok kunstnernavnet.

Etter å ha giftet seg med en danserinne, flyttet han i slutten av 1930-årene til Los Angeles og dannet jazzbandet Nat King Cole Trio som opptrådte en del i radio. Det endelige gjennombruddet kom i 1940 med platen Sweet Lorraine. I 1943 fikk trioen kontrakt med plateselskapet Capitol Records. Cole kom til å være tilknyttet selskapet resten av livet. Kombinasjonen av utsøkt låtmateriale fra datidens ledende slagerkomponister, fremragende musikalske arrangementer og Coles distinkte syngestil resulterte i en lang rekke slagersanger som solgte i milliontall. Det sies at fortjenesten på Coles platesalg mer enn finansierte byggingen av den enorme Capitol Records Building i Hollywood. I underholdningsbransjen sa man at denne bygningen var ’’The House that Nat Built’’.

I takt med den stigende suksessen ble Cole stadig oftere markedsført som soloartist, det opprinnelige imaget hans som jazzbandpianist kom mer i bakgrunnen. Cole var den første afro-amerikaner som fikk sitt eget radioprogram. På slutten av 1950-tallet fikk han også et eget tv-show. Cole opptrådte dessuten i en rekke kortfilmer og hadde en rolle i en spillefilm; Saint Louis Blues. I 1948 flyttet han inn i et flott hus i Los Angeles’ fasjonable strøk Hancock Park. Han giftet seg på nytt og fikk 5 barn.

Både på scene og på plate viste Cole seg alltid som en høyst profesjonell sanger og musiker. Hans musikalske timing og frasering var perfekt, tolkningene var alltid preget av innlevelse. På scenen fremstod han med betydelig karisma.

Cole var storrøyker og døde av lungekreft 45 år gammel.

[rediger] Musikk

Nat King Cole var innom flere musikalske stilarter i sin karriere. Han skrev lite musikk selv, men opparbeidet seg isteden et ry som jazzvirtuos og vokalfortolker av andres materiale. Et tegn på at hans rang stadig er ubestridt er det faktum at knapt noen av sangene han blir forbundet med, senere er blitt sunget inn av andre artister. Den rådende oppfatningen er at de ikke kan gjøres bedre.

Nat King Cole var i utgangspunktet jazzpianist. Han sjenerte seg lenge for å synge. Med Nat King Cole Trio, som han var musikalsk leder for, skapte han en tradisjon med å sammenstille piano, gitar og bass i en periode da jazzen helst ble fremført av storband. Coles instrumentasjon og spesielle pianospill fikk senere stor stilistisk innflytelse på andre musikere. Han spilte sammen med størrelser som Art Tatum, Oscar Peterson og Ray Charles, senere også Lester Young og George Shearing.

Det var imidlertid Coles vokale prestasjoner som gjorde ham til superstjerne. Han begeistret publikum med sin sjelfulle stemme, perfekte frasering og rytmiske timing. Mot slutten av 1940-årene beveget han seg i retning av mer pop-influert materiale som var beregnet på et bredere marked. I nært samarbeid med den dyktige arrangøren og dirigenten Nelson Riddle ble fremførelsene hans stadig oftere akkompagnert av strykeorkester, pianospillingen havnet gradvis mer i bakgrunnen. Med sanger som The Christmas Song (1946), Mona Lisa (1950) og Unforgettable (1951) var grunnen lagt for Cole som crooner. Kritiske røster mente at han med dette forlot sine musikalske røtter. Beskrivelsen stemte bare delvis. Cole vendte med jevne mellomrom alltid tilbake til sitt musikalske utgangspunkt. På konsertene hans inngikk som oftest et og annet jazznummer med Cole selv på piano. Lytter man nøye etter vil man på mange av de mest mainstream-pregede sviskesangene finne spor av jazz og blues i Coles måte å synge på.

I 1953 kom hans første LP; Nat King Cole Sings For Two In Love. I årene som fulgte var Cole innom flere stiler, blant annet med et par latino-inspirerte album og den rock-influerte Send for me. I 1962 kom den country/pop pregede Ramblin’ Rose. Det var imidlertid som balladesanger i klasse med Bing Crosby og Frank Sinatra at han fortsatte å briljere og selge mest plater. Hans siste album L.O.V.E nådde fjerdeplassen på Billboard våren 1965.

På midten av 1980-tallet utviklet det seg en fornyet interesse for hans musikk. I 1986 fikk Mona Lisa en renessanse da den ble brukt som tittelmelodi i en film med samme navn og med Bob Hoskins i hovedrollen. I 1987 nådde Coles 30 år gamle innspilling av When I Fall In Love førsteplass på salgslistene i Storbritannia. Sommeren 1991 utkom en digitalmixet versjon av Unforgettable der Cole synger duett med datteren Natalie Cole. Singelen gikk til topps i en rekke land og solgte i nesten 15 millioner eksemplarer.

Nat King Coles sangstil var kjennetegnet av perfekt frasering og timing. Analyserer man hans sangteknikk finner man ingen feil. De få filmopptak som eksisterer av hans sceneshow bekrefter myten om ham som en godlynt, verdensvant gentleman som gang på gang avleverte musikalske glansnummere med den mest perfeksjonerte kvalitet og eleganse. Han har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame.