Michael de la Pole, 1. jarl av Suffolk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Michael de la Pole (født ca. 1330, død 1389) var jarl av Suffolk og rikskansler i Storbritannia fra 1383 til 1386. Han var eldste sønn av William de la Pole og Catherine Norwich, datter av sir Walter Norwich.

Faren var en ullhandler fra Hull, som under Edvard III ble en sentral person; etter at Bardi- og Peruzzi-familiene kollapset ble han kongens fremste finansmann. Michael ble enda mer populær ved hoffet enn faren, og ble en av Rikard IIs mest betrodde og nære venner. I 1383 ble han utnevnt til rikskansler, og i 1385 ble han jarl av Suffolk. Han var den første i slekten som hadde hatt en høyadelig tittel.

Mot slutten av 1380-årene snudde livet seg for ham, i takt med endringene kongen gikk gjennom. Under Wonderful Parliament i 1386 ble han tiltalt for underslag og uaktsomhet. Det er tvilsomt om anklagene var berettigede; han var heller et offer for spenningene mellom konge og parlament.^[1]

Etter sitt fall var han fortsatt i kongens nåde, men han fikk snart problemer med Lords Appellant. I november 1387 ble han anklaget av lordene for høyforræderi sammen med andre av Rikards menn. Lordene seiret i slaget ved Radcot Bridge i desember 1387, og før Merciless Parliament ble samlet i februar 1388 flyktet de la Pole til Paris og unngikk den skjebne som ble andre, som Nicholas Brembre og Robert Trefilian, til del. Han forble i Frankrike resten av sitt liv. I England falt dommen mot ham i hans fravær, og han mistet tittelen.

Jean Froissart nevner i sine krøniker (II.173) de la Pole, og fremstiller ham som en slu men ineffektiv rådgiver, som overtalte Rikard fra å fortsette mot en sikker seiere mot franske og skotske styrker i Cumberland, og som rettet uberettigede mistanker mot John of Gaunt.^[2]

Hans etterkommere var sentrale i det politiske liv i de neste to århundrer:

• Sønnen Michael de la Pole, 2. jarl av Suffolk støttet Henrik VI. Han fikk tilbake tittelen da Henrik tiltrådte i 1399, og døde under beleiringen av Harfleur.
• Den eldste sønnesønnen Michael de la Pole, 3. jarl av Suffolk falt under slaget ved Agincourt.
• En yngre sønnesønn, William de la Pole, 1. hertug av Suffolk, ble Lord Chamberlain uder Henrik VI. Han ble senere myrdet i eksil.
• Tipp-oldebarnet Edmund de la Pole, 3. hertug av Suffolk ledet et mislykket opprør mot Henrik VII i 1501.

[rediger] Referanser

1. ^ J.S. Roskell, The Impeachment of Michael de la Pole, Earl of Suffolk in 1386 in the Context of the Reign of Richard II (Manchester: Manchester University Press, 1984) ISBN 0-7190-0963-4
2. ^ Jean Froissart, Memoirs of the Life of Froissart: with an essay on his works ; and a criticism on his history, Nichols and Son, London 1801