Krigen i 1700

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Krigen i 1700 er den danske delen av krigsutbruddet av Den Store nordiske krig som skulle fortsetter fram til 1721 som en storkonflikt som var sammensatt av ulike kriger som kretser omkring stormakten Sverige. For Danmark og Norge var det to kriger, Krigen i 1700 og Elleveårskrigen 1709-1720 som utgjør Den Store nordiske krigen.

Innhold 1 Bakgrunnen 2 Det holstenske felttoget 3 Sjøkrigen 4 Angrepet på København 5 Norge 6 Etterspillet 7 Kilder

[rediger] Bakgrunnen

Freden i 1660 hadde ikke bare fulgt til store landsavståelser for Danmark-Norge, men opprettelse av en sikkerhetstrussel mot det danske kongedømmet gjennom en territoriale omringning av svenske satelittstater som de nordvesttyske provinser Bremen-Verden på den andre siden av Elben, det gottorpske hertugdømmet eller Holstein-Gottorp i Slesvig og Holsten og Svenske Pommern mot øst. Dette kunne verken Christian V eller Frederik IV tolerere dersom deres sårbare kongedømmet med den landsfaste Jylland kunne trues med svensk invasjon som i 1643 og 1657. Så det såkalte gottorpske spørsmålet for de neste hundre år som en plagsom torn mot den danske sikkerheten blir en stor rød tråd i den dansk-norske utenrikspolitikken. Ved utbruddet av Den Skånske krig var Gottorp rask okkupert av danskene i 1675, men måtte oppgir hertugdømmet ved 1679.

Christian V i 1684 vil elimintere trusselen mot hans sørgrensen og under ly av en allianse med Frankrike tok de slesvigske deler av det gottorpske hertugdømmet, året etterpå resten. Men han overtredet sine begrensninger ved å angripe den viktige havnebyen Hamburg og påkalt seg de europeiske stormaktenes vrede samt den tyske-romerske keiseren i 1686. Krisen omkring Holstein-Gottorp og den danske ekspansjonspolitikken under Christian V tok slutt ved Altona-forliket i juni 1689 der han måtte gir avkall på sine erobringer. Krisen i årene 1684 til 1689 satt et støkk i den gottorpske hertugen Frederik IV som deretter vil ha tettere militær samarbeid med Sverige som sikring mot dansk aggresjon.

Da hertugen lykkes å få forseglet hans allianse gjennom ekteskap med Karl XIIs søster i 1698 var det ikke lenge etter de danske styrkene hadde rykket inn i Holstein-Gottorp for å bryte ned nye skanseverk som var oppført i brudd med tidlige avtaler i 1697. Med hertugens mer provoserende politikk som mer og mer trakk Sverige inn i den danske-gottorpske tvisten og ekteskapet som gjør Karl XII til svoger av hertugen, oppstår en farlig opptrapping som tvunget Christian V til å søke allierte mot Sverige. Kort etter ekteskapet inngikk den dansk-norske kongen en allianse med August II av Polen som også er kurfyrste av Sachsen i Tyskland og vil ha den nye tsaren, Peter den store i Russland til å sluttet seg til alliansen.

Mens de tre konger var opptatt med å hamret ut detaljer om en militær allianse mot den svenske stormakten gikk svenske styrker overraskende inn i det gottorpske hertugdømmet og gjenreist de ødelagte skanseverker samt forbereder seg på et eventuelt dansk angrep. Det var ment på å avverge en ny krise som kunne ledet til krig mellom Danmark-Norge og Sverige, men istedenfor fikk det en motsatte virkning. Christian V døde i august 1699 og blir etterfulgt av sin sønn som blir salvet som Frederik IV. Det svenske fremstøtet med 2 400 soldater inn i Holsten var det som skulle gjør Frederik IV overbevist om nødvendigheten ved å elimintere Holstein-Gottorp. Med fornyet kraft sluttført han forhandlingene omkring alliansen nå som angrepsforbund mellom de tre makter ved november 1699.

Man var enig om å startet den planlagte krigen samtidig ved begynnelsen av det neste året 1700 på tre strategiske fronter mot de svenske besittelser omkring Østersjøen. I midten av februar 1700 hadde de polske-saksiske styrker rykket inn i Livland mot Riga og så snart nyheten kom til København i begynnelsen av mars sendt han sin ultimatum til Gottorp om å trekke ut de svenske styrkene med viten om at dette ultimatumet vil blir avslått. Kort etterpå gikk den danske hæren sørover inn i Holstein-Gottorp.

[rediger] Det holstenske felttoget

De danske styrkene på 18 000 mann under hertug Ferdinand Wilhelm av Württemberg som hærfører på vegne av kongen Frederik IV hadde fremgang under felttoget på Slesvig og Holsten hvor de lykkes med å fordriver de svenske styrkene fra de nyoppførte forskansninger, å erobre Husum og deretter inntok Frederikstad ved storm. Etter flere mindre trefninger som hadde oppstått mellom de svenske-gottorpske styrker og de dansk-norske styrkene fram til den 21. april 1700, måtte Johan Gabriel Banér med 4 000 mann trekke seg inn i festningen Tønning.

Tønning var den sterkeste festningen i det gottorpske hertugdømmet og dersom Banér hadde klart å sette festningen med dens sterke befestninger i god stand i forveien kunne ikke danskene våge et storm og måtte istedenfor beleirer den. Banér holdt ut og oppvist stor dyktighet så beleiringen trakk ut. I mai kom de andre stormakter inn i bildet der de forlangte at danskene skulle respektere Altonaforlikets bestemmelser og innledet en tilbaketrekning, men Frederik IV ville ikke. Så fra Lüneborg blir en stor hær sendt mot Holsten sammen med andre svenske styrker på tilsammen 18 000 mann. Hæren krysset elven Elben mens nederlandske styrker kom inn i Bremen-Verden til støtte for svenskene der.

Beleiringen av Tønning måtte oppheves av de danske styrkene som brøt opp den 1. juni og vende seg mot den allierte hæren som stoppet opp lenge sørover på Holsten. Lüneburgerne hadde i deres oppgave konsentert seg om å reddet Tønning som var under gottorpsk kommando og derfor vil ikke ta opp slag med den like sterke danske hæren. Frederik IV vil heller ikke ha noe storslag og beordrer hertugen av Württemberg om å holde stand ved å bygge feltbefestninger med forskansede leir for å forhindret overraskelsesangrep. Dette var for å kunne kjøpe seg tid for forhandling.

Han hadde undervurdert stormaktenes villighet til å står som garanter for Holstein-Gottorp hertugdømmets eksistens under Altonaforliket og vil løse disse fra deres forpliktelser. Han lykkes først med den tyske-romerske keiseren, men regnet ikke med et uventet inngrep fra en andre kant. For blant disse som hadde under konferansen i Haag der Altona-forliket var forhandlet fram i 1689 avgitt garanti var sjømaktene England og Nederland under felles styre på vegne av Vilhelm III av England. Wilhelm III var opptatt med Frankrike i stormaktspillet og så ikke med blide øyne på uro i den viktige Østersjøen.

[rediger] Sjøkrigen

Allerede i januar 1700 blir over 1700 danske og norske defensjonsskiper innkalt så man kunne tar sjømenn fra disse over til den dansk-norske orlogsflåten som rustet ut hovedflåten ved den 10. mai med rundt 20 linjeskip og 20 fregatter samt flere mindre fartøyer under den unge generaladmiralløytnant Ulrik C. Gyldenløve kom ut på sjøen.

I mellomtiden oppstår en noe eiendommelig episode ved Neumühlen på nordsjøkysten der den danske fregatten Hummeren(36) bygget i 1665 blir tatt av de lüneburgske styrkene. Den uheldige kommandørkaptein F. Heldt blir avskjedet av krigsretten.

Den 24. mai stevnet Gyldenløve ut på Østersjøen og dro til Hanöbukten for å finne den svenske flåten som hadde flyttet til deres nye flåtebase i Karlskrona. Han krysser fram og tilbake mellom Karlskrona i nord og Bornholm i håp om å fange den svenske flåten eller i det minst holdt den innesperret. Men før flåten hadde dratt ut på sjøen hadde den erfarne generaladmiral Jens Juel som har den faktiske ledelse og skulle fungerer som veileder for den bare 22 år gamle generaladmiralløytnanten avgått ved døden etter sykdom siden den 17. april bare dagen før i den 23. mai. Hans død etterlatt seg flåten med utilstrekkelig ledelse under en ung mann som trenger instrukser for fremtidige handlinger.

Den 28. mai hadde engelskmennene og nederlenderne sendt en deklarasjon til Frederik IV som fikk den senest den 1. juni om at de aktet å tvunget Danmark-Norge til fred med Gottorp og at en felles flåte på 10 engelske og 13 nederlandske orlogsskip var sendt under admiral George Rooke og admiral Philip Almonde mot Øresund. Kongen umiddelbart sendet ordre til sin halvbror om å trekke seg tilbake til Øresund der han skulle forhindret en forening mellom den engelsk-nederlandske flåten på 23 skip og den svenske flåten med 34 skip. Gyldenløve fikk ordren den 8. juni og under fire dager senere ankret opp ved Dragør for å blokkere den viktigste innseilingen fra sør.

Ved 8. juni 1700 hadde den engelske-nederlandske flåten nådde Gøteborg der de underrettet svenskene om sjømaktenes ønsker om å presset Danmark ut av krigen. Karl XII forsøkt først å får admiral Rooke under svensk ledelse, men Rooke var en ansvarlige sjøoffiser som hadde fått grundige ordrer om hvordan å skikket seg og skulle unngår å eskalere konflikten. Likevel gikk Rooke med på å forene seg med den svenske flåten for å maksimerte presset på Danmark.

Ved den 27. juni hadde Rooke og Almonde kommet fram til Gilleleje ved den nordlige enden av Sjælland. Gyldenløve trukket seg opp til syd for Helsingør med nå 29 linjeskip og måtte holde kontakt med den dansk-norske kongen, men det var kun ved brevveksling som tok tre dager på den ene vei. Dersom sjømaktene hadde ikke utsendt en krigserklæring tross deklarasjonen som kunne tolkes sådant, forbyr Frederik IV Gyldenløve fra å angripe den allierte flåten ved dette gunstige tidspunktet. En slik handling kunne ha stoppet trusselen mot de danske øyene, men Frederik IV var i viktige forhandlinger og vil ikke ødelegge egne muligheter ved et preventivt angrep som militært sett vil ha vært fornuftig.

Den 2. juli hadde svenskene kommet ut på sjøen med 34 linjeskip og 11 fregatter under admiralgeneral Hans Wachtmeister ombord på det store Konung Karl med 108 kanoner sammen med den unge og ivrige Karl XII som vil ødelegge den dansk-norske flåten og invadere Danmark for å fullføre hans farfars drøm, utslettelsen av Danmark-Norge som stat.

Wachtmeister kom fram til Dragør den 7. juli, da hadde Karl XII gått på land i Ystad og dratt til Malmö. Rooke hadde ikke ventet seg dette fordi den svenske flåten skulle ha sluttet seg til dem gjennom Storebælt, men Karl XII visste om forhandlingene i Holsten og vil kom en fredsavtale i forkjøpet så han vil snarest mulig sluttet seg til den allierte flåten gjennom Øresund. Rooke fulgt etter Gyldenløve nedover Øresund og ankret opp den 11. juli nord for Landskrona ved øya Ven. Gyldenløve så seg nødt til å flytte seg til utenfor København for å står på det viktigste løpet gjennom det grunne sundet, Hollænderdypet ved Middelgrunden.

Gyldenløve klart å sperret av det meste benyttede løpet for større skip så bare den mindre farebare østlige del av Øresund var fremdeles åpen, men farvannet der som er kalt Drogden med det noe grunnere løpet Flinterenden var ansett som et farlig farvann med uoppmålte grunner. Wachtmeister vil heller drar om gjennom Storebælt fremfor å kom videre oppover i Øresund, men den utålmodige kongen beordret ham til å trenge seg oppover Øresund for å forene seg med de allierte. Admiralgeneralen måtte hjemsende seks av de dypgående krigsskiper og i ly av natten til den 14. juli klart å forsere det østlige løpet Flinterenden med 28 skip i stor overraskelse for danskene. Bare tre skip grunnstøttet og kunne reddes, det ene blir sendt hjem.

Etter den forente flåten var dannet dagen etterpå sende Rooke en utsending til Gyldenløve om å forhandle, men etter kongens instrukser kunne ikke Gyldenløve startet forhandlinger uten kongens tillatelse og heller trekke seg fra ved Middelgrunden til Københavns red.

[rediger] Angrepet på København

Med en allierte flåte på mellom femti og seksti linjeskip dominerer nå Rooke, Wachtmeister og Almonde Øresund. Karl XII vil ødelegger den dansk-norske orlogsflåten og satt i gang et nattlig bombardement den 20. til 21. juli på København med de innesluttede skipene og kystfortene. Men fire kraftige bestykkede stykkprammer som grunngående krigsskip med kraftig artilleri hindret de allierte fra å nærme seg og presset bombarderfartøyer vekk slik at ilden blir lite virkningsfull. Bare fire dansk-norske orlogsskiper inkludert Norske Løve var lettere skadet.

I nettene til 26, 27. og 28. juli forsøker svenskene å bombardere København, men kunne ikke nærme seg fordi de sterke stykkprammer Arca Noa, Helleflynderen og Hvalfisken kunne holdt dem vekk med kraftige skyts opptil 36 punds i kaliber. Stykkprammene var blitt en stor suksess i forsvaret av København på sjøsiden.

Svenskene forsøkte landgang ved Skovshoved og Amager bare for å blir stoppet og jaget vekk av de danske styrker til lands og de dansk-norske skipene. Skuffet over de nytteløse bombardementer og de mislykkede landganger som var forhindret av grunngående fartøyer, gikk den svenske kongen til den engelske admiralen Rooke og innledet forhandlinger med ham. Dersom Frederik IV hadde ikke tillatt Gyldenløve å føre forhandling med de allierte besluttet Rooke å overtredet hans myndighet som instrukser fra London var klar om og hjelpe svenskene med å eskortere en svensk hær fra Landskrona over til Sjælland.

Den 24. juli blir 3 000 svenske soldater innskipet på sju linjeskip og fem fregatter som dagen etter kom seg til Tibberup bakker nord for Humlebæk. En dansk rytterskvadron kom til og forsøkt å stanse landgangen, men blir presset vekk av artilleriet på de allierte krigsskipene. Men storm oppstår så landsettingen trakk seg ut i tid fram til den 6. august, da hadde over 4 000 soldater blitt satt på land under ledelse av Karl XII. Men stormen som hadde forsinket Karl XIIs overførsel av styrkene til Sjælland vist seg å blir kostbart fordi ved ankomsten av nyheten skulle Frederik IV helt gir opp.

Ved den 16. august står nå svenskekongen på Sjælland med 10 000 soldater og nærme seg København uten å støttet på synlig motstand siden danskene hadde flyttet mesteparten av deres hær til Holsten så det var bare mindre styrker tilbake. Men bare fem dager senere da de siste detaljer om et angrep på København var ferdig, kom en dansk utsending som forklare at Frederik IV hadde sluttet fred med den gottorpske hertugen og frafalt ethvert krav mot hertugen, selv går med på å betale en krigskadeserstatning på 260 000 rigsdaler. Resultatet var Traventhal-freden.

Traventhal-freden den 18. august 1700 var også en fredsslutning med Sverige som jo gikk inn i krigen til støtte for det gottorpske hertugdømmet og dersom Frederik IV gikk ut av forbundet med Russland og Sachsen-Polen finnes det ikke noe grunnlag for videre krig. Rooke som hadde fått hørt om freden, underrettet svenskene under et møte den 23. august om at han vil trekke seg ut med den engelske-nederlandske flåten.

[rediger] Norge

Den korte krigen så ikke mye krigshandling på de norske styrkene eller deployering av de norske styrkene på Norge at bare 1 650 mann fra de bergenhusiske og vesterlenske regimenter var sendt til Danmark der de gikk inn i troppestyrkene for den dansk-norske orlogsflåten i stedet for marineregimentet som var dårlig utrustet. I juni blir 2 500 mann beordret til Halden av general Wilhelm Wedel-Jarlsberg, men de blir kort etterpå sendt på defensjonsskip til Holsten så det fantes ikke noe offensive kapasitet mot Sverige. Bare bergenhusinger og vesterleninger deltok i krigshandlinger under året.

Wedel-Jarlsberg som gjennomført en nøysom gjennomgang av de norske styrkene, fant dem lite skikket for krig i kort tid med et lite utbygde artillerivåpen, lite effektive soldatrekruttering og store mangler ved festninger som skal ha forfalt i årene etter Gyldenløvefeiden. Dessverre blir disse mangler som var avdekket, ikke helt rettet ut ved det neste krigutbruddet ni år senere fordi kongen foretrakk å sette av en kommisjon med ansvar fremfor en sterk myndighetsperson.

[rediger] Etterspillet

Karl XII kunne ikke bli på Sjælland med en intakt dansk-norsk flåte klar til å slå ut på Øresund og en garnison på 5 000 mann kunne holde vekk svenskene under en beleiring av København så han måtte forlater Danmark under dagene fra 3. til 8. september 1700 med sin hær.

Krigen sluttet med et nederlag for den ambisiøse kongen som hadde undervurdert stormaktenes villighet til å står som garant for Altonaforliket fra 1689 og hadde ikke vært forberedert på sjømaktenes inngrep som tillatt svenskene får kom seg over og truer hovedstaden og på sikte Danmark-Norge. Frederik IV hadde feilberegnet og måtte holde seg fra krig for de neste 9 år framover. En eneste liten trøst var at hertugen av Gottorp skulle deltar i svenskenes krig østover og falt død under et slag i 1702.

Ved hertug Frederik IVs død etterfølges han av sin sønn Karl Frederik som bare var to år gammel så en formynderregjering var innsettet i det gottorpske hertugdømmet som vil tar avstand fra Sverige og derfor gikk ikke inn i Elleveårskrigen. I juli 1712 kom et kongelig brev fra onkelen for den unge hertugen til Tønning der kommandanten skal åpne festningen for den svenske general Magnus Stenbock om det skulle blir nødvendig. Dette utenforstående inngrepet fra Karl XII fulgt til Beleiringen av Tønning i februar til mai 1713.

Med dette kunne danskene anført av Frederik IV av Danmark-Norge tilintetgjør hertugdømmet Gottorp i årene 1713 til 1714 og tvunget den unge hertug Karl Frederik med sin onkel Christian August på flukt. Ved freden i 1720 aksepterer de andre stormakter den danske besettelse av Holstein-Gottorp i Slesvig. Bare små biter var tilbake i Holsten.

[rediger] Kilder

• Jon Bloch Skipper, Danmarkshistoriens Årstal 2002 ISBN 8711115971
• Jørgen H. Barfod, Den Danske Flådes Historie 1660-1720 Niels Juels flåde 1997 ISBN 8700302260
• Svenska Flottans Historia Bind 2 1680-1814 Årstall 1943
• Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen, Danmark i krig 2005 ISBN 8756772696
• Ulf Sundberg, Svenska krig 1521-1814 1998 ISBN 9189080149