Stykkpram

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.

Stykkpram var et spesialistfartøy fra seilskutetiden 1500-1850 ment for krigsformål med det egenskapet å kunne være kystfarende, grunngående svært bestykket skip for både defensive og offensive hensikt. På engelsk kalles disse for artillery pram.

Stykkprammen fungerer som et flytende batteri, men hadde også seilegenskaper som tillatt føring over åpent hav selv om deres seildyktighet i dårlig vær gjorde at den kunne ikke ferdes uhindret.

[rediger] Stykkprammens utseende

Det som lettest skille en stykkpram fra et flåtebatteri ligger i deres rigging mer for en fregatt, dvs. fullrigget og deres konstruksjon ved å ha lukket kanondekk med åpen overdekk som kan eller ikke kan ha kanoner på seg. Av utseende kunne stykkprammer Hjelperen og Arca Noa som deltok under Slaget ved Dynekilen i 1716 minner om samtidens fregatter med få synlige forskjeller. Mens en fregatt hadde forsterket overdekk som tillatt flere skyts og hevet akterskip ved å ha akterdekk eller halvdekk, var stykkprammen derimot helt flatt. Av konstruksjon var stykkprammen også kraftigere enn en fregatt fordi grovere skipsartilleri opptil 36 pund skulle brukes.

I senere tid blir stykkprammene forskjellige av utseende i flere land som tok opp samme oppskrift som Danmark-Norge og Sverige som angivende var de første som kom opp med denne skipstype ved slutten på 1600-tallet. Hensikten bak en stykkpram lå i et behov for lokal forsvar av flåtebaser med dens institusjoner og fasiliteter fra fiendtlige angrep så flere land, blant dem Frankrike, nytten ved stykkpram som kom under oppmerksomhet fra engelskmenn f.eks under Napoleonskrigene. Begrepet «artillery pram» kan være en løs betegnelse på all slags med flatt skrogsbunn og skipsartilleri på seg.

Fra Slaget i Reden i 1801 var det flere danske stykkprammer og et av disse, Hajen, vant seg berømmelse for modig og seig motstand under ledelse av norskfødte Jochum Nicolay Müller. Dette skipet var en spissgattet pram med åpent kanondekk med høy vern og tyve kanonporter på en konstruksjon som tatt fra en pram ment for lastoverføring i København mellom fraktskipene og havnen.

[rediger] Stykkprammen i kamp

Deres grovere konstruksjon og deres grovere artilleri ment at de var på en måte flytende festninger med sterk vern og kunne engasjerer sterkere motstandere som et linjeskip fra deres posisjon i grunngående farvann. Under forsvar av både Stockholm i 1719 og København i 1700 og 1807 demonstrert de deres verdi ved å kunne holde fiendtlige krigsskiper vekk på avstand og fungerer som en del av et integrert forsvar. I forsvar var stykkprammen nesten uslåelige siden de kunne går på grunne farvann og slå vekk enhver angriper mindre enn et linjeskip eller en stor fregatt med et artilleri ment for å rammet de sterkeste.

I offensive formål måtte stykkprammens verdi være i ledd med kompetent ledelse som under Tordenskjold og Christen Thomesen Sehested som i 1712 og 1715 hadde to ganger sikret overgangen til Rügen og deretter avverget svenske forsyninger, ved den siste gang var stykkprammene med på å dominerer den nordtyske kysten tross gjentakelig angrep fra svenske flåtestyrker med selveste Karl XII ombord. Meget god kjennskap i forhold til det aktuelle operasjonsområdet om farvannets dybde og undergrunn var kritisk.

[rediger] Pansrede stykkpram

Ved midten av 1800-tallet var stykkprammen utgått på dato til fordel for dampdrevede småfarkoster, åredrevede kanonbestykket småbåter som kanonsjalupp og faste landsbatterier som med nytt artilleri kunne ha lengre skuddvidde enn før. Men prinsippet bak stykkprammen blir delvis overtatt av såkalte blokadeskip, tidlige linjeskiper med dampmaskineri og deres master fjernet eller avtaklet som Royal Navy bruker fram til torpedobåter kom i siste halvdelen av 1800-tallet.

Under Krimkrigen hadde franskmennene og engelskmennene bygget en revolusjon i marinehistorien, de pansrede flytende batterier som var bygget på samme måte som en ekte stykkpram med lukket kanondekk og åpen overdekk med flatt skrogsbunn som kunne tåler ferd over åpen hav i god vær. Forskjellene var at de var dampdrevet med mindre hjelpsmaskiner og dekket med panser. I motsetning til flåtebatteri kunne de ha rigging med mast og seil.

Den 17. oktober 1855 under angrepet på Kinburn festning deltok de tre franske fartøyer ved navn Dévastation, Lave og Tonnant med suksess med bare to drepte etter mellom 29 og 55 treff på hver skip ned til bare 1 km hold. Med dette hadde panseret gjort deres inntog i marinehistorien. Ikke lenge etterpå var stykkprammen eller selve ideen bak den borte i historiens sum.