Knut Rød

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Knut Rød (født 1900, død 1986) var politiinspektør i Oslo under den tyske okkupasjonen. Han var ansvarlig for aksjonene mot de norske jødene i Oslo og Aker 26. oktober og 26. november 1942.

Rød var utdannet jurist. I januar 1941 meldte han seg inn i NS og ble ansatt i Statspolitiet 1. juli 1941. Ett år senere, 1. juli 1942, ble han leder for Oslo-Aker-avdelingen med tittelen politiinspektør.

Som politiinspektør var Rød ansvarlig for aksjonene mot jødene i Oslo og Aker 26. oktober 1942, da jødiske menn ble arrestert og internert i Norge, og 26. november 1942 da kvinner, barn og en del gamle og syke menn ble hentet av det norske statspolitiet, samlet på Oslo kai, overlevert til tyske myndigheter, og transportert med det tyske transportskipet «Donau» til Auschwitz. Totalt 529-532 menn, kvinner og barn ble ført om bord i «Donau». 11 personer overlevde. Av de 529-532 som ble sendt med «Donau», hørte 403 personer hjemme i Røds juristiksjon. Aksjonene ble karakterisert som svært velorganiserte og de ble utført på en usedvanlig effektiv måte.

[rediger] Landssvikoppgjøret og kritikken av dette

Rød ble tiltalt for landsforræderi under landssvikoppgjøret, men ble i 1948 frifunnet med begrunnelsen at «de isolerte bistandshandlinger han har utført utvilsomt har vært av liten vekt sammenliknet med det meget verdifulle og risikable arbeid han har utført mot fiendens interesser». Ved dom i Oslo Byrett og Høyesterett 1948-50 ble Knut Rød også kjent berettiget til å gjeninntre i politiet. Han begynte i Oslo-politiet igjen 1. juni 1952. Der tjenestegjorde han som avdelingssjef til han gikk av med pensjon 30. juni 1965. Han døde i 1986. Av enkelte jurister har denne dommen blitt karakterisert som en skamplett på norsk rettshistorie. Flere har hevdet at han ble frikjent fordi han ble dekket av motstandsfolk som selv deltok på ledernivå i jødedeportasjonen i egenskap av dobbeltagenter ansatt i Statspolitiet.

I en kronikk i Dagbladet 7. august 1997 henviser professor Tore Prysser til en artikkelen «Landssvikoppgjørets merkeligste rettssak» av Knut Sveri som ble publisert i et festskrift til Johs. Andenæs fra 1982.^[1] Professor Sveri drøfter her inngående Rød-saken og stiller blant annet spørsmål ved om Røds bidrag til Hjemmefronten var særlig vesentlig. I følge Sveri bagatelliserte retten Røds objektivt sett straffbare handlinger ved å slå fast at hans planlegging og ledelse av arrestasjonene av jødene blir ansett som «en bistandshandling av ubetydelig art». Prysser skriver videre at Sveri ikke kunne fri seg fra den ubehagelige tanken at domstolen ikke hadde ansett de norske jødene som likeverdige med andre nordmenn.^[2]

Per Ole Johansen skriver avslutningsvis i sitt bidrag til et festskrift for billedkunstneren Victor Lind at "Likheten mellom tyske byråkrater og nordmenn som deltok i aksjonene mot jødene, og vitnene og jurymedlemmer i Rødsaken, er hvordan de pulveriserte det personlige ansvaret."^[3]

I sin anmeldelse av biografen «Gunnar Sønsteby – 24 kapitler i Kjakans liv», skrevet av Arnfinn Moland, påpeker Espen Søbye at Gunnar Sønsteby i sin egen bok «Rapport fra Nr. 24» hadde skrevet at han hadde hatt kontakt med og fått opplysninger fra folk i Statspolitiet og derfor gikk god for Knut Rød, men at dette paradokset blir stående ubesvart i denne biografien.^[4] Han spekulerer så om at Hjemmefronten beskyttet Rød for å ikke skade sitt eget omdømme dels fordi de hadde svært tette bånd til ham og dels fordi flere av deres dobbelagenter i Statspolitiet deltok i aksjonene mot jødene.

[rediger] Victor Linds statue og striden om denne

Kunstneren Victor Lind, som selv er jøde og unnslapp holocaust, har laget en statue som framstiller Knut Rød som gjør nazihilsen iført naziuniform. Til tross for skarpe protester fra Røds familie bestemte Holocaustsenteret på Bygdøy seg for å stille ut statuen på sine områder.^[5] Familien mener statuen gir et sårende og feilaktig bilde av Rød. De legger vekt på at han faktisk ble frikjent i norsk rett, og de påpeker dessuten at Rød ikke benyttet nazistenes uniform. Hvis enkeltpersoner eller -grupper er uenige i vedtaket som ble fattet i retten, bør saken forfølges juridisk og ikke ved en utstilling ved et offentlig finansiert senter. Direktør ved Holocaustsenteret, Odd-Bjørn Fure, mener på sin side at det er problematisk å ta slike hensyn til familien.

Om det er riktig at Hjemmefrontsledelsen beskyttet Rød fordi flere av deres medlemmer deltok i aksjonene mot jødene, må Victor Linds valg av tema og positur kunne karakteriseres som feig. I stedet for å rette søkelyset mot dem som både kunne forhindret deportasjonene, som har blitt feiret som helter siden okkupasjonen, og som ville kunne forsvare seg, modellerer han ett enkelt individ som ikke har mulighet til å ta til motmæle på en historisk ukorrekt måte.

[rediger] Referanser

1. ^ Knut Sveri "Landssvikoppgjørets merkeligste rettssak" i Lov og Frihet. Festskrift til Johs. Andenæs på 70 årsdagen 7 september 1982. Universitetsforlaget. Oslo 1982
2. ^ Tore Pryser "Politiets dårlige samvittighet " Dagbladet, 7. august 1997
3. ^ Per Ole Johansen "Politiet har fortsatt et renommé å ivareta" i Hjerte og forstand. Festskrift til Victor Lind på 60-årsdagen 15. desember 2000.
4. ^ Espen Søbye "Gåten Kjakan forblir uløst" Dagbladet, 15. oktober 2004
5. ^ "Strid rundt nazi-statue" NRK, 14. juni 2006