Hjemmefronten
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.Hjemmefronten er brukt som betegnelse både på organisert (Hjemmefronten m/Milorg og Sivorg) og på uorganisert, generell motstand i Norge mot den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig. Begrepet er ofte brukt i motsetning til utefronten. Utefronten ble brukt om nordmenns kamp utenfor norsk jord. Tilsvarende betegnet Hjemmestyrkene de styrkene som kjempet hjemme.
Hjemmefronten inkluderte Motstandsbevegelsen, men kunne også inkludere alle enkeltpersoner som hadde en patriotisk innstilling. For å føle seg som en del av hjemmefronten kunne det være nok med rent symbolsk motstand. Av slik motstand kan nevnes å gå med en spesiell type topplue, ha binders på jakkeslaget eller å motsette seg noen av de mange direktiver fra makthaverne. En betegnelse på slike patrioter var "jøssing".
Motstanden kunne også være mer aktiv, ved for eksempel å lytte på illegale radioapparater. Et skritt videre var å gi ut illegale aviser.
Ved enda mer organisert motstand kunne man si at man var en del av motstandsbevegelsen. Norge under andre verdenskrig var preget av ulike motstandsgrupperinger som arbeidet mer eller mindre koordinert. En av disse grupperingene som hadde stor innflytelse ble kalt «Kretsen», en annen «Koordinasjonskomitéen» (KK) ledet den sivile holdningskampen. Kommunistene drev en omfattende motstandskamp uten å samarbeide særlig med resten av Hjemmefronten.
Størstedelen av krigen var det ingen enhetlig ledelse av Hjemmefronten, første gang uttrykket «Hjemmefrontens Ledelse» ble brukt var i 1943 da Koordinasjonskomitéen begynt å sende ut sine paroler over radio i dette navnet. Utover 1944 ble Kretsen svekket grunnet store tap, og det viste seg nødvendig å få en formell ledelse på plass for å ta seg av viktige oppgaver etterhvert som krigen nærmet seg slutten. Høsten 1944 ble Hjemmefrontens Ledelse (HL) dannet, «Det øverste råd» bestod av en formann og 11 medlemmer fra Kretsen, KK, Hjemmestyrkene, Rikspolitiet, Det faglige utvalg. Bøndene som før var blitt holdt utenfor fikk en representant, mens kommunistene ikke fikk være med.
Under hele krigen var det spenning mellom ledene grupperinger i Hjemmefronten og London-regjeringen, i november 1944 møttes representanter for regjeringen og den nye hjemmefrontledelsen i Stockholm til en rundebordskonferanse hvor de kunne avklare endel forhold, deriblant ordningen av den sivile sentraladministrasjonen i overgangstiden. Hovedproblemet var hvilken status Nygårdsvoldregjeringen skulle ha etter freden, hjemmefrontledelsen mente at at det skulle dannes en Regjeringskommisjon med folk «hjemmefra», mens regjeringen mente at siden de var landets lovlige regjering måtte de ta over. Kompromisset ble at regjeringen skulle sende over kronprins Olav sammen med fem representanter like etter fredsslutningen. Likevel fortsatte konflikten mellom hjemmefrontsledelsen og regjeringen utover sommeren -45.
