Knut Alvsson
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Knut Alvsson, 1455-1502, var en norsk adelsmann og politiker under Kalmarunionen.
Knut Alvsson var sønn av den norske riksråden Alv Knutsson og kona Magnhild Oddsdotter, og satt som lendmann i den sentrale delen av Sør-Norge, med arverett til Giske- og Sudreim-godsene. Han var landets største godseier i sin tid. Fra 1497 til 1498 satt han som høvedsmann på Akershus festning. Han arvet også gods og eiendom på Romerike etter broren Odd Alvsson. Da futen Lasse Skjold ble drept høsten 1497, var det Knut som ble holdt ansvarlig for fogden, siden han i praksis var futens arbeidsgiver. Knut Alvsson mottok et åpent brev om hendelsen, der det sto at allmuen i Nes og Ullensaker sto samlet om gjerningen. Herr Knut drøfta saken med riksrådene, og ba deretter allmuen sende søknad om grid for dem som hadde med drapet å gjøre. Han gjorde med andre ord det han kunne for å avverge et bondeopprør. I den situasjonen som oppsto, ba Knut Alvsson også om hjelp fra Henrik Krummedike, som han ellers var uenig med. Det kommer fram av samtidige kilder at Knut var urolig over situasjonen, og at det i alle fall var tilløp til bondereisning sønnafjells. Bøndene valgte å stevne til ting i Aker for å fremme sin sak, som dreide seg om klagemål over en urimelig fut, og forsvar for det de mente var et rettferdig drap. På tinget ville de også stevne herr Knut, og legge fram saka si.
Historikeren Lars Hamre forteller at tingmøtet ikke oppnådde store resultater. Bøndene dro på det, og valgte heller å vike enn å true. Allmuen ba herr Knut om å holde dem under Norges lov, og Knut bekreftet dette på vegne av kongen. Biskopen i Oslo lyste så at bøndene heretter skulle akte seg for å sende ut budstikke og samle folk i slike saker.
Innhold |
[rediger] Rettssaken i Konghelle
I desember 1498 møtte Knut Alvsson opp i Konghelle for å vitne i rettsaken etter drapet på Lasse Skjold. Her var det stevnet inn lagmenn fra Oslo, Tunsberg, Skien og Vika. Rettsforhandlingene ble avholdt i nærvær av riksrådet. Knut Alvsson møtte selv som anklager i saken. På vegne av allmuen i Aker møtte det ni mann. På anklagen om oppvigleri og drap på embedsmann svarte de impliserte at dette hadde vært nødt til. Lagmennene dømte så de ni til å betale mannebot og fredkjøp til konge og ettermålsmann, dvs. Knut Alvsson. Det ble ellers krevd at de som hadde oppfordret til bondereising skulle lyses fredløse for å ha forbrutt seg mot gods og fred, etter Magnus Lagabøters landslov. Henrik Krummedike fikk i oppdrag å sørge for at dommen ble håndhevet, og tre av de frammøtte bøndene ble halshogget, til skrekk og advarsel.
Konflikten avslørte stor avstand mellom gammelnorsk rettspraksis og utøvelsen av makt fra danske adelsmenn og fogder. Som resultat av konflikten ble Knut Alvsson fradømt stillingen som høvedsmann og måtte flykte til Sverige, der han oppholdt seg i to år og så etter gods og eiendom i slekta der. Han hadde trolig mistet kongens tillit. I Norge var det Henrik Krummedike som hadde fått stillingen etter Knut Alvsson. Mens Knut var i Sverige, arbeidet han tett sammen med Sten Sture den eldre og Svante Nilsson Sture, og vitnet i rettssaker der. Knut og Svante Nilsson hadde kjent hverandre lenge, og hjulpet hverandre før. Forholdet til kong Hans forble anstrengt, og kongen ba Henrik Krummedike om å overvåke Knut Alvssons bevegelser for seg. Han var oppmerksom på at det fremdeles murret i folket, og mistenkte herr Knut for å søke støtte hos bøndene mot kongens vilje. Nå var det tydelig at Knut Alvsson prøvde å utnytte misnøyen mellom bøndene til egen fordel.
[rediger] Folkeopprøret i 1501
Knut kom tilbake til Norge i 1500, og i denne forbindelse sørget han for å markere seg som slektning av Håkon 5., ved å gi over godset sitt i Hallingdal til Mariakirken i Oslo for et år. Her lå kong Håkon begravet, men også flere av Knuts forfedre. Dette markerte begynnelsen på åpent opprør mot kong Hans i Danmark. Samtidig agiterte Svante Nilsson for oppstand i Sverige sammen med Sten Sture. Knut reiste tilbake til Sverige i 1501, og klaget den danske forvaltningen inn for Sten Sture på herredagen i Stockholm. Det er ikke usannsynlig at de gjorde felles sak mot danskekongen. Samtidige dokumenter peker i retning av at Knut Alvsson, i egenskap av Norges største godseier, gjorde sin sak til en nasjonal sak.
Den 27. Juli 1501 gikk Knut Alvsson, Sten Sture og Svante Nilsson offisielt inn for å drive danskekongen ut av Sverige. Begrunnelsen var at kongen hadde brutt landets lover og pakten med folket, både i Norge og Sverige. Åpen kamp ble det imidlertid ikke før utpå høsten samme år. Kong Hans fikk et oppsigelsesbrev (nærmest en uavhengighetserklæring) den 9. august. På dette tidspunktet hadde Knut åpent krevd at alle danske futer i Norge skulle ut av landet. Dette ga ham umiddelbar støtte hos bøndene. Kongen ble naturlig nok alvorlig bekymret for sin posisjon i Norge. Riksrådet i Norge, advarte bøndene mot følgene av et opprør som det de nå så for seg, og stilte seg avventende.
Opprøret i Norge tok til i november 1501, og tok først til på Vestlandet, i de områdene herr Knut var arving til. Utover vinteren 1502 ble det klart at det måtte komme til et endelig oppgjør mellom partene. Kong Hans arbeidet gjennom sin håndgangne mann Henrik Krummedike, som hadde til oppgave å holde unionen mellom Danmark og Norge på plass. Henrik Krummedike skulle også avverge og forhindre Knut Alvsson, som ble betraktet som svært farlig. Opprøret måtte for enhver pris kriminaliseres. I følge kongen var det Knut som hadde forbrutt seg mot lov og rett, mens Knut, og Sten Sture med ham, agiterte for at kongen hadde brutt sine løfter til allmuen.
Utover året ble stemningen mer og mer intens mellom partene. Knut Alvsson opererte mer og mer som feltherre, og prøvde å erobre festningsverkene i Sør-Norge til støtte for seg. Han fikk også hjelp av den skotsk adelsmannen David Sinclair og en uavhengig flåte i dette. I slutten av mars hadde han erobret Akershus og Tunsberghus. Han vant Vika uten store vansker, men han greide ikke å erobre Bergenhus, selv om han hadde bøndene i Hordaland med seg. Henrik Krummedike satt på Båhus, og her ble det en langvarig beleiring. Utover våren 1502 syntes det klart at kong Hans var i ferd med å miste grepet i Norge. Riksrådet, og Erkebiskopen, stilte seg avventende og støttet ingen av partene. Kong Hans ba dermed broren, Hertug Fredrik, om hjelp, men kunne ikke betale den prisen Fredrik ville ha for arbeidet. Derfor ble ansvaret lagt på kongens sønn, den senere Christian 2., som dermed kom til Norge for første gang. Båhus ble dermed befridd av et kompani leiesoldater, og Knut Alvsson måtte trekke seg tilbake. Utover sommeren kom så omslaget, og forsøkene på å gjenerobre festningene Akershus og Tunsberghus. Henrik Krummedike lyktes ikke med dette. Festningen ble beleiret igjen i august 1502, med nye styrker fra Båhus.
[rediger] Omslag og nederlag
Den 11. august 1502 ba Knut Alvsson om forhandlinger og fritt leide. Forhandlingene ble avholdt på skipet til Henrik Krummedike den 18. august, men forhandlingene endte med at Knut Alvsson ble "I hel slagen" av Henrik Krummedike og hans menn. Dette tok brodden av reisningen i Norge. Etter vanlige politiske spilleregler var selve drapet under fritt leide og i en forhandlingssituasjon, juridisk uklokt, men særdeles effektivt. Diskusjonen omkring bruddet på regelen om fritt leide har opptatt historikerne langt opp i nyere tid. Gammelnorsk lovgivning regner det som svært alvorlig om slike vilkår blir brutt. Henrik Krummedike greide allikevel å argumentere med at de hadde hatt rett til å drepe Knut Alvsson etter reglene om leide. At den seirende parts versjon straks ble godtatt av rettsvesenet i Oslo, tyder på at man ikke har hatt noe valg. Rettssaken etter drapet var på mange måter en juridisk farse. To år etter gikk danskene med på at godset etter herr Knut skulle overgis barna hans. Knut Alvssons lik ble stående uten gravferd like til 1514, da Christian 2. ble kronet.
[rediger] Ettermæle
Historikerne har ikke vært enige om hvordan de skal vurdere Knut Alvssons rolle. Oppfatningen svinger fra å se ham som en brikke i det storpolitiske spillet til å oppfatte ham som en martyr for norsk selvstendighet. I fremstillingene av dansketida i Norge har det de siste årene vært stille rundt ham. Lars Hamre går ut fra at han brukte bondeopprøret som begrunnelse for å opprette et personlig nederlag, og at eventuelle nasjonale interesser kom i annen rekke. Problemet med Knut Alvssons motivasjon blir ikke mindre av at det knapt finnes bevarte brev fra ham. Han er stort sett omtalt i brev fra andre. Det er heller ikke klart hva han mente skulle bli det politiske resultatet av en eventuell seier. Sannsynligvis ville Norge ha endt i union med Sverige istedenfor med Danmark de neste trehundre årene.
Knut Alvssons opprør var det siste reelle forsøket på å løse Norge fra unionen med Danmark, ledet av en sentral skikkelse, før Kristian Lofthus samlet bøndene i 1787.
Drapet på Knut Alvsson ble snart et yndet emne for viser og fortellinger, og er utløsende faktor for handlingen i Henrik Ibsens skuespill Fru Inger til Østråt. Ibsen nevner ham også i diktet Akershus.
