Bruker:Kjetil Svenheim/Sandkasse
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Under utvikling: Det er fritt frem for bidrag og rettelser til artikkelen, men vær forberedt på at større forandringer kan finne sted. Se redigeringshistorikken for detaljer.|
Vågehval Conservation status: Lower risk |
||||||||||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
 En vågehval kommer til overflaten, Skjálfandi, Island
|
||||||||||||||||||
| Vitenskapelig klassifisering | ||||||||||||||||||
|
||||||||||||||||||
|
|
||||||||||||||||||
| Balaenoptera acutorostrata Lacepede, 1804 |
||||||||||||||||||
| Balaenoptera bonaerensis Burmeister, 1867 |
||||||||||||||||||
| Bilde:Cetacea range map Minke Whale.PNG Minke Whale range
|
||||||||||||||||||
| Bilde:Cetacea range map Antarctic Minke Whale.PNG Antarctic Minke Whale range
|
||||||||||||||||||
| Bilde:Cetacea range map Dwarf Minke Whale.PNG Dwarf Minke Whale range
|
Vågehvalen er et havlevende pattedyr som tilhører familien finnhvaler under bardehvalene. Vågehvalen består av to arter, nordlig vågehval (Balaenoptera acutorostrata) og sørlig vågehval (Balaenoptera bonaerensis). De blir fra 7-10 m lange og får en vekt på opp til 14 tonn. Vågehvalen har en lang svart rygg, og en hvit buk. Vågehvalen ble første gang identifisert av Lacepede i 1804.
Innhold |
[rediger] Taksonomi
De fleste moderne klassifiseringer deler vågehvalen inn i to arter; den vanlige eller nordlige vågehvalen (Balaenoptera acutorostrata) og den antarktiske eller sørlige vågehvalen (Balaenoptera bonaerensis) [1]. Taksonomer kategoriserer videre den vanlige vågehvalen inn i to eller tre underarter; den nordatlantiske vågehvalen, nordstillehavsvågehvalen og dvergvågehvalen. Alle vågehvalene tilhører finnhvalfamilien, som inkluderer blåhval, finnhval, seihval, knølhval og brydeshval.
[rediger] Fysiske karakteristikker
Vågehvalen er den nest minste av bardehvalene, bare dvergretthvalen (Caperea marginata) er mindre. Gjennomsnittlig lengde er 6,9 og 7,4 meter for henholdshvis hannene og hunnene når de når parringsalder (6-8 år gamle). Anslag for maksimal lengde varierer fra 9,1 m til 10,7 m for hunner og 8,8 m til 9,8 m for hanner. Begge kjønn veier rundt 4-5 tonn ved kjønnsmoden alder, og toppvekten kan bli så mye som 14 tonn. Våger er gravide i 10 måneder og kalvene er 2,4 til 2,8 meter lange ved fødselen. De nyfødte hvalene ammes i fem måneder.
Våger skiller seg ut fra andre hvaler med et hvitt bånd på hver luffe. Kroppen er vanligvis sort eller mørkegrå på oversiden og hvit på undersiden. Mesteparten av hvalens rygg, inkludert ryggfinnen og pustehullet dukker opp samtidig når hvalen går opp for å puste. Hvalen puster så 3-5 ganger i korte intervaller før den dypdykker i 2-20 minutter. Før et dypdykk bøyer hvalen ryggen betraktelig. Maksimal svømmehastighet for våger er blitt anslått til å være 20-30 km/t. Vågehvalen har mellom 240 og 360 bardeplater på hver side av munnen. Vågehvalen lever vanligvis i 30-50 år; i noen tilfeller kan de bli så gamle som 60 år.
[rediger] Bestand og spredning
Den totale vågehvalbestanden beregnes å være rundt 184 000 (95 % sikkerhetsintervall, IWCs vitenskapelige komité 2004) dyr i sentral- og nordøst-atlanteren. I 2005 var det ingen enighet om anslagene for nordstillehavet eller den sørlige halvkule. Tidlig på 1990-tallet ble IWCs vitenskapelige komité enig om at vågehvalbestanden på den sørlige halvkule var rundt 760 000 dyr, som den japanske hvalindustrien brukte som anslag i 2005. I år 2000 trakk komiteen tilbake dette anslaget i lys av nye data som anslo bestanden til å være 50 % mindre enn på 1980-tallet (Branch & Butterworth 2001). IWCs IDCR/SOWER bestandsmålinger (1978/79-2003/04) ville gi et revidert anslag til IWCs vitenskapelige komité ved IWCs årlige møte i 2006. Vågehvalen er spredt over hele verden, og kan finnes fra polhavene til tropene men foretrekker åpent hav.
IUCN lister den nordlige arten som lav risiko/nær truet og den sørlige som lav risiko/avhengig av beskyttelse. CITES lister begge arter i Appendix I (utrydningstruet) med unntak av vestgrønlandsbestanden, som blir nevnt i Appendix II (handelskontroll nødvendig).
[rediger] Hvalfangst
- Utdypende artikkel: Hvalfangst
Hvalfangst er nevnt i norske skriftlige kilder så tidlig som år 800, og jakt på vågehval med harpun var vanlig i det 11. århundret. I vestnorge ble vågehval fanget i bukter og drept med bakterieinfiserte piler, en fangstmetode som fortsatte fram til det 20. århundret.
Ved slutten av 1930-tallet ble vågehval bytte for hvalfangere fra land flere land, Brasil, Canada, Kina, Grønland, Japan, Korea, Norge, og Sør-Afrika. På den tiden ble vågehval vanligvis ikke jaktet på av store hvalfangst-operasjoner i sørhavene, på grunn av vågehvalens relativt beskjedne størrelse. Likevel, på begynnelsen av 1970-tallet, etter at større hvaler som seihvalen, finnhvalen og blåhvalen hadde blitt utsatt for overfangst, ble vågehvalen interessant for disse gruppene også. I 1979 var vågehvalen den eneste hvalarten som ble fanget av sørhavsflåter. Fangsten fortsatte i samme tempo til det generelle moratoriet på hvalfangst ble introdusert i 1986. I følge en studie av Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) ble 116 000 våger fanget av hvalfangere mellom 1904 og 2000. Rundt 100 000 av disse ble drept i sørhavene.
Etter moratoriet stanset det meste av vågehvalfangsten. Japan, og senere også Island (i august 2003), har likevel fortsatt å jakte på vågehval til vitenskapelige formål. Disse "vitenskapelige formålene" har blitt kritisert av mange organisasjoner som å være et dekke for kommersiell hvafangst. Både Island og Japan har et langsiktig mål om å gjenoppta kommersiell hvalfangst. Norge fulgte moratoriet i begynnelsen, men de protesterte mot det i IWC og gjenopptok kommersiell fangst i 1993. Norske hvalfangere fanget 639 vågehval i 2005. Kvoten for 2006 har blitt satt til 1052 dyr.
[rediger] Vågehval-titting
På grunn av at de er relativt tallrike blir våger ofte målet for hval-titter-cruise som setter seil fra eksempelvis Isle of Mull i Skottland og Húsavík på Island. Vågene er ofte nysgjerrige og vil gjerne prøve seg på litt «menneske-titting». I motsetning til den spektakulært akrobatiske knølhvalen hever ikke vågehvalen halefinnen opp av vannet når de dykker, og de hopper sjeldnere over vannoverflaten. Dette, kombinert med det faktum at våger kan dykke under vannet for så lenge som tjue minutter, har ført til at noen hval-titter-entusiaster kaller dem «stinky minkes» (engelsk for stinkende våger). Dette navnet kan også brukes fordi det ofte er mulig å lukte ånden til en vågehval mens man observerer den fra en båt.
[rediger] Referanser
- ^ Mead, James G. and Robert L. Brownell, Jr (November 16, 2005). Wilson, D. E., and Reeder, D. M. (eds) Mammal Species of the World, 3rd edition, 723-743, Johns Hopkins University Press. ISBN 0-801-88221-4.
- Balaenoptera acutorostrata (TSN 180524). Integrated Taxonomic Information System. Hentet ut 18. mars 2006.
- Balaenoptera bonaerensis (TSN 612592). Integrated Taxonomic Information System. Hentet ut 18. mars 2006.
- Branch, T. A., and D. S. Butterworth. 2001. Southern Hemisphere minke whales: standardised abundance estimates from the 1978/79 to 1997/98 IDCR/SOWER surveys. Journal of Cetacean Research and Management 3:143-174.
- Minke Whales, Rus Hoelzel og Jonathon Stern, ISBN 1900455757
- National Audubon Society Guide to Marine Mammals of the World, Reeves, Stewart, Clapham og Powell, ISBN 0375411410
- Whale Watching in Iceland, Asbjorn Bjorgvinsson og Helmut Lugmayr, ISBN 9979761555
- Whales & Dolphins Guide to the Biology and Behaviour of Cetaceans, Maurizio Wurtz og Nadia Repetto. ISBN 1840370432
- Encyclopedia of Marine Mammals, redaktører Perrin, Wursig og Thewissen, ISBN 0125513402
- Odin Det norske utenriksdepartementet
[rediger] Eksterne lenker
- Project Minke - minke whales from the West Coast of Scotland
- Northeast Pacific Minke Whale Project - minke whales from the Northeast Pacific
