Karl I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Karl Knutsson Bonde, Karl VIII, født 1408 eller 1409, død 15. mai 1470, svensk riksforstander 1438-1440, kong av Sverige i tre epoker: 1448-1457; 1464-1465; og 1467-1470 samt som Karl I konge av Norge 1449-1450. Sønn av Knut Bonde (Tordsson) og Margareta Karlsdotter (Sparre av Tofta).

Innhold 1 Bakgrunn 2 Rikshøvedsmann og riksforstander 3 Konge av Norge og Sverige 4 Avsatt som konge 5 Gjeninnsatt, avsatt og gjeninnsatt igjen 6 Ettermæle 7 Ekteskap med Birgitta Turesdotter (Bielke) 7.1 Barn 8 Ekteskap med Katarina Karlsdotter 8.1 Barn 9 Ekteskap med Kristina Abrahamsdotter 9.1 Barn 10 Se også

[rediger] Bakgrunn

Karl Knutsson av slekten Bonde ble født i 1408 eller 1409 som sønn av ridderen Knut Bonde (Tordsson) og Margareta Karlsdotter (Sparre) og ble oppfostret etter farens død i 1413 hos stefar Sten Turesson (Bjelke). Ved arveskiftet etter moren i 1429 overtok han godset Fågelvik i Småland, som var hans bosted før han tok en mer fremstående plass i offentligheten. I yngre år gjorde Karl Knutsson utstrakte utenlandsreiser hvor han lærte seg krigskunst og fremmede språk.

[rediger] Rikshøvedsmann og riksforstander

Etter folkebevegelsens utbrudd i 1434, ledet av Engelbrekt Engelbrektsson, tok Karl Knutsson del i det politiske liv. Han sluttet seg Engelbrekt da denne i 1434 beleiret Stegeborg, og nevnes samme år som medlem av rådet. Under de følgende stridene og forhandlingene vant han såpass anseelse at rådet i 1434 ved forliket med kong Erik av Pommern satte ham øverst på forslaget som drots. Kongen mislikte dette, men utnevnte ham til marsk. På grunn av kongens løftebrudd blusset opprøret ut på nytt og Engelbrekt Engelbrektsson ble forbigått til fordel for Karl Knutsson som ble valgt til rikshøvedsmann i 1436. I begynnelsen måtte Karl Knutsson dele sin makt med Engelbrekt ettersom allmennheten klart viste sin misnøye, men etter at Engelbrekt ble myrdet den 27. april 1436 var han alenehersker. Da Erik Puke forsøkte å knytte Engelbrekts tilhengere til seg og utfordre Karl Knutsson ble han grepet og sendte til Stockholm hvor han ble henrettet. I mars 1438 nedla Karl Knutsson sitt embete som rikshøvedsmann, men allerede den samme høsten da kong Erik hadde reist til Visby, ble han hyllet på et riksmøte i Stockholm som riksforstander.

Drotsen Krister Nilsson (Vasa) arbeidet imidlertid for at unionen skulle opprettsholdes og at kong Erik skulle tilbakekalles. Karl Knutsson lykkes med, ettersom misnøyen hadde kommet til åpent opprør, å fange og ydmyke sine motstandere. Da hertug Kristofer av Bayern blitt valgt til konge i Danmark anså Karl Knutsson at han ikke lengre kunne stå imot unionspartiet. Han krevde som betingelse å få hele Finland og Öland, foruten Svartsjö len, før han i 1440 aksepterte Kristofers som konge. Karl Knutsson kom riktignok aldri til å besitte alle disse store områdene. Krister Nilsson gjorde det vanskelig å avstå Viborg, og 1441 fratok kongen ham Åbo slott. Den gunst han i begynnelsen hadde hos kongen som hadde unevnt ham til drots hadde opphørt og etter 1441 under hele Kristofers regjerning oppholdt han seg nesten utelukkende i Finland. Kun en gang var han over i Sverige, i 1446 da han deltok i Gotlandstoget og på Svartsjö feiret han sin datter Kristinas bryllup med Erik Eriksson (Gyllenstierna).

[rediger] Konge av Norge og Sverige

Så fort som nyheten om at Krisofers var død i 1448 hadde kommet til Finland bega Karl Knutsson seg tilbake til Sverige og utlyste og holdt kongevalg ved sin ankomst den 20. juni 1448 og fikk de fleste stemmene. Ved valget skal lovens forskrifter ikke ha vært tilfredsstillende utført, men den 28. juni ble han uansett formelt hyllet ved Morasteinen og ble deretter kronet som konge.

Hans første handling var å forsøke å overta Gotland, men mislykket på grunn av Magnus Grens forræderi. Samtidig forsøkte han å vinne Norges kongskrone og ble av det nasjonale partiet utvalgt og den 20. november 1449 kronet til Norges konge i Trondheim. Et annet norsk parti som var framtredende i Sør-Norge hadde derimot hele tiden hyllet den danske kongen Christian I. Karl Knutsson forsøkte da med hærmakt å gjøre seg gjeldende, men allerede etter noen uker ble krigen avløst av en tilstand av fred hvor det ble bestemt at tvisten skulle avgjøres i Halmstad hvor også spørsmålet om Gotland og de øvrige uenigheter mellom Sverige og Danmark skulle avgjøres. Møtet ble holdt i begynnelsen av mai 1450 forsøkte de svenske sendebudene på tvers av Karl Knutssons forskrifter, å avstå fra å kreve Norge. Tvisten om Gotland skulle derimot bli avgjort på et neste møte. Dessuten gjorde de opp for en ny unionsavtale som ved den ene eller begge kongenes død skulle tillempes.

Motvillig måtte kongen på riksmøtet i Arboga det samme året godta dette, men den sammensvergelse, som noen av sendebudene hadde inngått i den hensikt å innskrenke kongens makt, ble oppdaget. Sammensvergelsen var en følge av det hat som deler av den høyere adelen og presteskapet hadde for Karl Knutsson. Noen, spesielt drotsen Krister Nilssons slektninger, bar på gammelt nag til kongen. Andre hadde han trolig fått deres misnøye i forbindelse med spørsmål om eiendommer. Presteskapets misnøye hadde han vekt gjennom å inndra deres deltagelser i krigsgårder (?). Også allmennhetens hengivenhet begynte han å miste mens han tillot sine høvedsmenn og fogder altfor stort spillerom. I spissen for hans fiender sto den unge erkebiskopen Jöns Bengtsson (Oxenstierna).

Det påfølgende unionsmøtet ved Avaskär i nærheten av nåværende Kristianopel sommeren 1451 ga ikke noe resultat, og i september samme år brøt det ut åpen strid mellom Karl Knutsson og kong Christian I. Karl Knutssons stilling ble forverret av erkebiskopens påvirkning, selv om de to ble forlikt for en tid etter press fra flere av rådsmennene.

[rediger] Avsatt som konge

I løpet av fredsperioden 1453-1455 fikk Karl Knutsson tid til å konsentrere seg for Sveriges indre anliggender. Han ordnet myntvesenet og skal ha vedtatt forordninger for å fremme jordbruket. Han arbeidet med lovverket og satt også selv som dommer. Han lot sin hovmester og kansler reise rundt i landet og holde rettsting. Da de også fradømte gods fra geistligheten ble erkebiskop Jöns Bengtsson (Oxenstierna) opprørt. Kongens sterkeste opposisjon var kirken som motsatte seg Karl Knutssons anstrengelser for styrke den kongelige og verdslige makten. Andre opponenter var familiene Oxenstierna og Vasa som hadde stått for det motsatte synet ved kongens valg og tapt.

Da krigen brøt ut på nytt i 1455 var Karl Knutsson i begynnelsen framgangsrik i kampen mot danskene, men da hans marsk Tord Karlsson (Bonde) ble myrdet i mai 1456 dro danskekongen Christian I fordeler. Samtidig vokste misnøyen i Sverige som en følge krigens anstrengelser, og i begynnelsen av 1457 fant erkebiskop Jöns Bengtsson (Oxenstierna) og adelsmannen Erik Axelsson (Tott) tiden inne for å gjøre opprør. Da nyheten om opprøret nådde Karl Knutsson skyndte han seg fra Østergøtland og nordover, men ble overrasket i Strängnäs av erkebiskopens hær og bare med anstrengelser klarte han redde seg tilbake til Stockholm. Han kunne ikke lenger stole på byens borgerskap og da ingen av hans høvedsmenn og fogder ikke kom ham til hjelp dro han i landflytighet og seilte til Danzig (Gdańsk) i februar samme år. Med Karl Knutsson i eksil tok de to lederne av opprøret styret av Sverige og organiserte valget av kong Christian I av Danmark som konge, først i Turku, deretter i Stockholm.

[rediger] Gjeninnsatt, avsatt og gjeninnsatt igjen

Da kong Christian I og erkebiskop Jöns Bengtsson (Oxenstierna) begynte å krangle om skattespørsmålet endte erkebiskopen i fengslet, men da organiserte biskop Kettil Karlsson (Vasa) et nytt opprør i 1463 og drev kong Christian I ut av Sverige. Ropet på at Karl Knutsson skulle innsettes på nytt som konge ble stadig høyere, og opprørets ledere måtte da ta hensyn til kravet. Karl Knutsson kom tilbake til Sverige høsten 1464, men kun et fåtall av adelen sluttet seg til ham og da erkebiskopen slapp ut av fengselet igjen fortsatte han der han hadde sluppet.

Allerede samme høst var opprøret i full gang igjen og den 30. januar 1465 måtte Karl Knutsson si fra seg kongekronen igjen. Som erstatning fikk han Raseborgs og Korsholms len samt Satakunda. Kort tid etter biskop Kettils død oppsto det en drakamp mellom erkebiskop Jöns Bengtsson (Oxenstierna) og høyadelen, spesielt den mektige familien Axelsson (se Tott), og selv riksforstanderen Erik Axelsson (Tott) brøt med kong Christian I og unionspartiet ble Karl Knutsson tilbakekalt i september 1467 og holdt den 12. november sitt inntog i Stockholm. Unionspartiet med dets leder Erik Karlsson (Vasa) hadde ikke gitt opp, men midt under de nye stridigheter døde Karl Knutsson den 15. mai 1470 etter en kort tids sykdom.

Karl Knutsson ble gravlagt Riddarholmskyrkan og en gravstein ble senere markert av Johan III. Han etterlot seg kun en sønn i spebarnsalderen, født av en elskerinne som han giftet seg med på sitt dødsleie. Den svenske regjeringen aksepterte ikke at gutten skulle etterfølge ham som konge, men pekte ut en av deres egne, Sten Sture den eldre (som var Karl Karlssons nevø) som regent.

[rediger] Ettermæle

Karl Knutssons liv sammenfalt med den mest turbulente perioden i Sveriges historie og hans liv besto av en lang rekke med opprør og krig. Som konge hadde han ingen mulighet for å egne seg til fredelige aktiviteter med fiender på alle kanter. De hensynsløse metodene han benyttet spesielt i begynnelsen av karrien gjør det vanskelig for svenskene å hylle ham som en nasjonalhelt selv hans fiender ikke var mindre hensynsløse.

I løpet av 1460-tallet nøt han adskillig folkelig popularitet når alternativet var Christian I av Oldenburg eller Jöns Bengtsson (Oxenstierna). Karl Knutssons betydning for framtiden ligger i at han ga opphav til det slektsnettverket som framgangsrikt bekjempet Kalmarunionen og dets medlemmer var riksforstanderen Sten Sture den eldre, Svante Nilsson, Sten Sture den yngre og Gustav Vasa.

Karl Karlsson representerte en voksende nasjonalistisk tendens i den svenske adelen som først forsøkte å legge de øvrige nordiske landene inn under Sverige, men snart fokuserte på å oppløse Kalmarunionen. I det neste århundret ble Karl Knutsson hyllet som en tidlig forkjemper for svensk uavhengighet.

Karl Karlssons etterkommer Kristina Nilsdotter Gyllenstierna ble gift med Sten Sture den yngre som under sitt styre representerte tilsvarende verdier: nasjonalisme og svensk uavhengighet.

På 1450-tallet så Karl Karlsson til at den rimete Karlskrøniken ble skrevet som er en svært positiv skildring om ham selv og som lenge hadde en stor betydning for hans ettermæle.

[rediger] Ekteskap med Birgitta Turesdotter (Bielke)

Han var gift 1) før 1429 med Birgitta Turesdotter (Bielke)

[rediger] Barn

1. Ture Bonde. Død før 23. juni 1447.
2. Kristina Karlsdotter (Bonde). Født omkring 1432. Levde som enke i 1492. Døde før 25. januar 1500.

[rediger] Ekteskap med Katarina Karlsdotter

Han var gift 2) 10. mai 1438 i Stockholm med Katarina Karlsdotter.

[rediger] Barn

1. Margareta Karlsdotter (Bonde).
2. Magdalena Karlsdotter (Bonde).
3. Birgitta Karlsdotter (Bonde).

[rediger] Ekteskap med Kristina Abrahamsdotter

Han var gift 3) 1470 med Kristina Abrahamsdotter.

[rediger] Barn

1. Anna Karlsdotter (Bonde)
2. Karl Karlsson (Bonde)

---

Forgjenger:  Bengt Jønsson Oxenstierna Nils Jønsson Oxenstierna riksforstandere	Konge av Sverige første gang (1448–1457)	Etterfølger:  Jöns Bengtsson (Oxenstierna) Erik Axelsson (Tott) riksforstandere
Forgjenger:  Christoffer av Bayern	Konge av Norge (1449–1450)	Etterfølger:  Christian I

Forgjenger:  Kettil Karlsson (Vasa) riksforstander

Konge av Sverige andre gang (1464–1465)

Etterfølger:  Kettil Karlsson (Vasa) riksforstander

Forgjenger:  Erik Axelsson (Tott) riksforstander

Konge av Sverige tredje gang (1467–1470)

Etterfølger:  Sten Sture den eldre riksforstander

[rediger] Se også

• Bonde er en urgammel svensk adelsætt
• Engelbrekt Engelbrektsson