Inkariket
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Inkariket (På quechua, Tawantin Suyu, «de fire hjørners rike»). var et indiansk menneskesamfunn som eksisterte mellom 1100-1533 og hvor solen ble tilbedt som en guddom. Inkafolket blir betegnet som det gamle Amerikas romere – et herrefolk som bygde opp sitt imperium med en strengt organisert og klasseinndelt samfunnsordning, som samtidig hadde sosialistiske innslag (det fantes ingen privat eiendomsrett). De reiste imponerende byer som Machu Picchu, som ble gjenoppdaget i 1911 – veier, broer, festninger og terrasser, der de dyrket jordbruksprodukter. Da spanierne kom i 1532, omfattet inkariket det nåværende Peru og Ecuador, høylandsområdene i Bolivia og de nordligste delene av Argentina og Chile.
Innhold |
[rediger] Historie
[rediger] Inkarikets utbredelse
Inkafolket skapte et imperium i Andesfjellene ved å innlemme andre, lokale begrensede kulturer, som for eksempel Mochica, Chimu, Nazca og Tiahuanaco.
Inkafolkets første kjente bosettingsområde var i traktene nordvest for Titicacasjøen. Der grunnla de omkring år 1200 sin hovedstad Cuzco. I løpet av de følgende hundreår utvidet de riket ved å beseire andre indianerriker i Andesfjellene. Det mektigste av dem var Chimuriket i det nåværende Peru. Inkaene overtok en del karakteristiske trekk fra Chimu – det sterkt sentralstyrte samfunnssystemet, veinettet og byreguleringen.
[rediger] Hovedstaden
Inkaen, som hadde sitt sete i hovedstaden Cuzco, var uinnskrenket hersker. Hovedstaden var et kulturelt og religiøst sentrum i riket. Det var strengt kvadratisk regulert og ble dominert av en mektig festning. Cuzco var delt inn i fire bydeler, som tilsvarte de fire distriktene i riket. Besøkende fra landsbygda fikk bare lov til å oppholde seg i den fjerdedel av byen som tilsvarte det distriktet de kom fra. De solide murene i inkabyene var oppført i steinblokker av forskjellig størrelse og uten murbruk. Det er ikke mulig å få stukket et knivblad inn mellom steinene. Byen hadde også soltemplet Coricancha, som var byggverket med størst politisk og religiøst verdi. Tempelet var møtepunktet for de fire områdene av Tawantinsuyu.
[rediger] Inkaen og samfunnspyramiden
Inkaen satt med uinnskrenket makt på toppen av samfunnspyramiden. Under ham stod lederne for de fire hoveddeler landet var delt inn i. Under dem igjen satt det så et hierarki av tjenestemenn på stadig lavere nivåer. Hver og en av dem var ansvarlig overfor sine nærmeste overordnede. På denne måten kunne en ordre fra toppen bli raskt delegert til å nå hele riket, men det fantes ingen tverrgående kommunikasjon innenfor systemet. Inkaen var også det religiøse overhodet og ble betraktet som solens sønn. Solkultus var den viktigste religionen. Inkaens dronning var, i hvert fall på 1400- og 1500-tallet, hans egen søster. Dessuten hadde han bihustruer, som hadde til oppgave å gjøre tjeneste i templet.
[rediger] Administrasjon og oppbyggning
Administrasjonen var avhengig av veinettet som knyttet de forskjellige deler av landet sammen, og av systemet med stafettløpere, chasqui, som overbrakte sine meddelelser ved hjelp av snører med knuter på, quipus. Inkafolket hadde merkelig nok ikke noe egentlig skriftspråk, men ved å lage knuter på snører av ulike lengder og farger fikk de meddelt seg og først og fremst gitt uttrykk for mengder, blant annet når det gjaldt skatter og militære informasjoner.
Skattene bestod i avkastning fra jordbruket. Mais, tomater, poteter m.m. ble dyrket i terrasseformede skråninger; en tredjedel av produktene gikk til inkaen, en tredjedel til prestsskapet og den siste tredjedelen gikk til jordbrukeren og hans familie. En annen plikt var å arbeide i statens tjeneste (veianlegg, gruvearbeid). Jordbruket var en viktig næringsvei. Inkaene holdt lamaer og alpakkaer som husdyr, mest for ullens skyld. Deres vevekunst var teknisk sett svært avansert og av høy kvalitet. Som sølv- og gullsmeder stod inkaene også høyt.
[rediger] Inkarikets skjebne
Conquistadoren Pizarro klarte i 1532 med bistand av 200 mann å ta inkaen Atahualpa til fange og drepe han. Da samfunnets øverste leder forsvant, var det slutt på disiplin i hæren, og embetsmannsveldet sluttet å fungere, noe som gjorde at hele samfunnspyramiden raste sammen som et korthus. De store gullfunnene som conquistadorene gjorde i inkariket bekreftet europeernes sagn om Eldorado, «gullandet».
