Gammelengelsk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Gammelengelsk (Englisc) |
|
|---|---|
| Talt i: | Utdødd |
| Region: | - |
| Antall brukere: | - |
| Slektskap | Indo-europeisk Germansk |
| Offisiell status | |
| Offisielt språk i: | Ingen steder |
| Regulert av: | Intet reguleringsorgan |
| Språkkoder | |
| ISO 639-1 | - |
| ISO 639-2 | ang |
| SIL | ? |
| Wikipedia | |
| http://ang.wikipedia.org/wiki/ | |
Gammelengelsk, også kalt angelsaksisk, er den tidligste varianten av det engelske språk, og var i bruk i England i middelalderen. Det er et vest-germansk språk, med opphav i flere nært beslektede dialekter, i all hovedsak språket som ble talt av sakserne og anglerne i Nord-Tyskland og det sørlige Jylland. Gammelengelsk ligger m.a.o. nært opptil gammelsaksisk, og er nært beslektet med nedertysk og frisisk. Det har også mange likhetstrekk med norrønt språk (og, i mindre grad, dagens islandsk).
Til forskjell fra moderne engelsk, er gammelengelsk rikt på morfologisk variasjon. Det bruker kasusene nominativ, dativ, akkusativ, genitiv og instrumentalis.
Gammelengelsk utviklet seg jevnt i løpet av de omkring 700 år det var i bruk, fra omkring 450 til etter normannernes invasjon i 1066. Språket i den påfølgende perioden, frem til moderne engelsk, kalles mellomengelsk eller middelengelsk. Gammelengelsk assimilerte elementer av keltiske språk, og ikke minst de to skandinaviske språkene som ble introdusert til England på denne tiden, bl.a. i forbindelse med Danelagen. Mange norrøne lånord fra denne tiden har overlevd i moderne engelsk.
[rediger] Alfabet
Gammelengelsk ble først skrevet med den angelsaksiske futhark, et runealfabet. Innen det 9. århundre, hadde man i stor grad tatt i bruk det latinske alfabet, med de runiske spesialtegnene thorn og wynn. Da normannerne invaderte England i 1066, var runer blitt svært sjeldne, og de forsvant kort tid etter.
