Distriktslege

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Importert artikkel: Artikkelen er importert og fortsatt ikke ferdigstilt. Det er fritt frem for bidrag og rettelser til artikkelen, men vær forberedt på at større forandringer kan finne sted. Aktuelle bidrag er påføring og korrekturlesing av iw-lenker, eksterne lenker, lenker til og fra andre artikler og kategorisering. Se redigeringshistorikken for detaljer. Når siden er ferdig wikifisert og i samsvar med stilmanualen for helse fjernes denne malen.

Distriktslegestillinger har blitt opprettet i Norge fra 17??. Til å begynne med besto ett legedistrikt av flere kommuner, men etterhvert ble det opprettet stillinger i de fleste kommunene. Etterhvert ble det også opprettet Distriktslege II stillinger som var underordnet Distriktslege I og fungerte som fast stedfortreder for Distriktslege I og fikk da funksjon som helserådsordfører.

[rediger] 2 delt stilling; Offentlig tjenestemann og privat næringsdrivende

Distriktslegene var embetsmenn og formell tilsettelse ble foretatt i regjeringen. Distriktslegens overordnede var Fylkeslegen som var underordnet Helsedirektøren / Helsedirektoratet. Den offentlige delen av stillingen var fastlønnet og dekket det offentlige samfunnsmedisinske arbeidet som helserådsordfører, møter i bygningsrådet, føring av dødsprotokoll, skriving av medisinalmelding og endel andre offentlige oppgaver.

For myndighetene var det viktig å sørge for legedekning overalt i landet. Den private virksomheten som lege tok mesteparten av tiden både på kontoret og med mer eller mindre planlagte sykebesøk på mange tider av døgnet.

Kommunalt organisert legevakt ble innført i 1980/1981?? I endel distrikter hadde legene selv organisert en legevaktordning de siste årene på 1970-tallet. Tidligere ble legene kontaktet når som helst og rykket ut i sykebesøk ved behov. Det var ikke vanlig at folk hadde bil eller egnet skyss for pasienter. Trygdetakstene ga detaljerte satser for reise med bil, hest, reinsdyr, eventuelt med reserverein, båt og til fots.

Før OLT, Offentlig Landmobil Telefoni ble innført i ca 1966, var de manuelle telefonsentralene og enkelte telefonabbonnenter den eneste kommunikasjon. Damene på sentralen og kona til distriktslegen fungerte sammen som vaktsentral. Svært få distriktsleger var kvinner.

På lange sykebesøksreiser kunne det være viktig å få gitt beskjed om nye sykebesøk i deler av distriktet som legen reiste fra under hjemreisen. Diverse signaler kunne brukes. Telefonabbonenter langs ruten satte ut bøtter, krakker, stoler, staur med kraftforsekk eller staur med refleks ved veien. Disse kunne også brukes der han skulle i sykebesøk, så legen fant riktig oppkjørsel.

Distriktslegene hadde boplikt, gjerne i det tettstedet som var kommunesentrum. Mange kommuner hadde egen distriktslegebolig, gjerne med legekontor med venteværelse, eventuelt også med helsestasjon med helsesøster i samme bygget.

Lov om sundhetscommitioner av 1860 ga vide fullmakter til ordfører i Sundhetscommitionen ved at alt som kunne være til fare for befolkningens helse kunne stoppes eller forbys. Denne loven er nå avløst av et stort antall lover og er opphevet.

I 1984 ble kommunehelseloven innført og Distriktslegestillingene ble omgjordt til Kommunelegestillinger. Kommunelegene er ansatt av kommunene og er ikke embetsmenn. De har et løsere forhold til Fylkeslegen, som nå fungerer som tilsynsmyndighet.