Den spanske arvefølgekrigen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den spanske arvefølgekrigen (1701-1714) var en stor europeisk konflikt som ble utløst i 1701, da den siste spanske Habsburg-kongen, Karl II, døde. Han hadde utpekt Philippe de Bourbon, Hertug av Anjou, barnebarn av Ludvig XIV, som sin etterfølger. Den tysk-romerske keiseren Leopold I kjempet for å beskytte hans eget dynastis krav for den spanske tronen. Siden Ludvig XIV begynte å utvide området sitt mer aggressivt, ble flere europeiske land (hovedsakelig England og De forente Nederlandene) med på tysk-romersk side, for å holde den franske ekspansjonen i sjakk. Andre nasjoner deltok på koalisjonens side mot Frankrike og Spania, for å ta nye terrioterier eller sikre gamle. Det ble også kjempet i Nord-Amerika, der krigen ble kjent som Dronning Annes krig.
Krigen holdt på i over et tiår, og mange store generaler markerte seg, slik som Hertugen av Villars og Hertugen av Berwick for Frankrike, Hertugen av Marlborough for England, og Prins Eugene av Savoy for Østerrike. Krigen sluttet med freden i Utrecht (1713) og Rastatt (1714). Som et resultat av dette fortsatte Filip V som konge av Spania, men ble fjernet fra den franske arvefølgelinjen, og unngikk dermed en union med Frankrike. Østerrike fikk det meste av de spanske områdene i Italia og De forente Nederlandene. Frankrikes hegemoni i Europa ble avsluttet som følge av krigen.
[rediger] Norsk deltakelse
Danskekongen leide ut styrker til sjømaktene England og Nederland, og man antar at rundt 4 000 av disse var nordmenn. Blant annet var det 1. Bergenhusiske infanteriregimentet med. Hertugen av Marlborough mente han ville tapt flere av slagene sine hadde det ikke vært for den dansk-norske styrken. De deltok blant annet i slaget ved Ramillies, som var et av de avgjørende slagene.
