Cesare Orsenigo
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Cesare Orsenigo (født 13. desember 1873 i Villa San Carlo ved Comosjøen i Italia.død 1. april 1946 i Eichstätt i Tyskland) var Pavestolens apostoliske nuntius i Berlin under den tiden Tyskland var regjert av Adolf Hitler.
Han studerte til prest i Milano og var tilknyttet dette erkebispedømmes presteskap med oppgaver blant annet blant byens fattigste, helt til han overraskende – og uten forberedende utdannelse ved den pavelige diplomatskolen i Roma – ble utnevnt av pave Pius XI til internuntius (pavelig ambassadør) i Haag i Nederland og til titularerkebiskop den 23. juni 1922.
Han forble i Haag til sommeren 1925, da han ble forflyttet til den tilsvarende stilling i Ungarns hovedstad Budapest.
Den 25. april 1930 overtok han etter erkebiskop Eugenio Pacelli (den senere pave Pius XII) som pavelig nuntius i Berlin. At han fikk en såpass viktig stilling til tross for beskjeden diplomatisk forhistorie, må forstås på bakgrunn av den personlige beundring pave Pius XI hadde av ham fra den gangen de begge virket i Milano. Allerede mens han bekledte stillingene i Haag og i Budapest hadde han lagt for dagen gode diplomatiske evner. Forfremmelsen til Berlin ble oppfattet i vatikanske kretser som et uttrykk for at paven ønsket en from og «hellig» mann i posten, ingen tradisjonell diplomat.
I sin omgang med naziregimet forsøkte han med å opptrå taktisk lurt for å ikke gjøre vondt verre. I dette samarbeidet han særlig med kardinal Bertram i Breslau.
Pius XIs etterfølger Pius XII var aldri særlig fornøyd med å ha Orsenigo i Berlin, men fryktet at det ville bli ytterst vanskelig å få tysk (dvs. Hitlers) agrément for en diplomat av en annen støpning. Pius XII hadde aldri helt tillit til Orsenigos diplomatiske kvaliteter eller innlevelse i situasjonen.
Bare to ganger under sin lange tid i Tyskland lyktes det erkebiskop Orsenigo å få foretrede for Adolf Hitler. Første gang var den 4. mai 1939 på Berghof ved Obersalzberg i Berchtesgaden. Han la da frem Vatikanets forslag om en krigsavvergende konferanse mellom de fem maktene Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Italia og Polen. Hitler mottok forlaget med en nokså overflatisk interesse. Intet kom ut av det, løftet om at Hitler skulle drøfte saken med Benito Mussolini virket ikke tilforlatelig i lys av hans fremstilling av Tyskland som militært uslåelig, og hans verbale utfall mot britene. Alt dette rapporterte Orsenigo til Vatikanets statssekretær kardinal Luigi Maglione.
Fire år senere fikk Orsenigo igjen møte Hitler, på samme sted, i november 1943. Han var sendt dit av pave Pius XII. Paven hadde forlangt at Orsenigo skulle engasjere seg for de forfulgte jøder. Orsenigo fortalte noen dager etter om dette møtet:
Jeg ble mottatt av Fører og Kansler Hitler, men så snart jeg kom inn på temaet jøder og jødedom, om mildhet og menneskelighet overfor dem, snudde Hitler seg vekk, skred hen til vinduet og tromlet med fingrene mot glasset. De kan forestill Dem hvor ubehagelig det var for meg å fremføre mitt anliggende mot min samtalepartners rygg. Jeg gjorde det likevel. Da vendte Hitler seg plutselig, gikk til et bord der det stod et glass vann, grep det og slynget det i sinne mot gulvet. Med denne hans høydiplomatiske og stansmannsaktige handling fikk jeg betrakte mitt oppdrag som avsluttet og samtidig dessverre som avvist.
De to audiensene var fiaskoer for det pavelige diplomati, og illustrerer hvilket umulig oppdrag Orsenigo hadde i Nazityskland.
Vurderingene av Orsenigos innsats er sterkt sprikende. Mens noen roser og beundrer hans myke fremtoning som den eneste med utsikter til noen grad av resultater, var det andre som tok anstøt av hans tilbakeholdende stil. Blant de sistnevnte var Wiens kardinal Innitzer som under krigsårene engasjerte seg sterkt for jødene. Innitzer hadde det å utsette at Orsenigo (etter hans mening) var for engstlig av type, og ikke hadde kraft til å tas fatt på de virkelig tunge sakene. Også erkebiskop Sapieha i Krakow krisiserte Orsenigo; han oppfattet ham som fjern i forhold til de polske biskoper.
Orsenigo engasjerte seg med hell da nazistene presset på for å få avsatt en biskop de ikker likte, dr. Paulus Rusch, biskop og apostolisk administrator av Innsbruck-Feldkirch.
Den 8. februar 1945 forlot Orsenigo sin post i Berlin og dro til Eichstätt i Bayern, langt fra frontene. Dette var ikke etter avtale med paven, som ikke var noe glad for det. I Eichstätt døde han brått den 1. april 1946, og der er hans jordiske levninger i en nesten glemt grav. Det tok fem år innen han fikk en etterfølger som nuntius i Tyskland, amerikaneren erkebiskop Aloisius Muench.
