Łapanka
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Łapanka (flertall łapanki) var den polske betegnelsen på en av de tyske nazistenes terrormetoder brukt under andre verdenskrig i det okkuperte Polen. Metoden gikk ut på å omringe et bestemt byterreng (for eksempel en gate, plass eller stasjon) og arrestere alle, eller utvalgte personer som i øyeblikket befant seg der.
De avholdte personene ble sendt til fengsel eller tvangsarbeid (Arbeitslager – arbeidsleirer) i Tyskland. Noen, spesielt de som i øyeblikket ikke hadde dokumenter med seg, ble deportert til konsentrasjonsleirer, eller skutt på stedet. Noen kvinner ble sendt til bordeller for tyske soldater. Besittelsen av et identitetskort (Ausweis), som viste at eieren arbeidet for et tysk (overtatt) firma (for eksempel i renholdsverk eller transportvesen), var den eneste måten for unge menn i 20-30 årene å unngå slik bortføring.
Det anslåes at det mellom 1942 og 1944 ble bortført 400 ofre daglig bare i Warszawa, med dager hvor tallet på ofre oversteg tusener.
Łapanki utgjorde et av de mest grunnleggende tyske byterrorverktøyene i det okkuperte Polen. I motsetning til personer som ble fanget i sine leiligheter, hadde ikke folk på gaten muligheten til for eksempel å ta med seg adekvat påkledning. Familiene til de bortførte kunne bare anta grunnen til den plutselige forsvinningen av sine nærmeste.
Łapanki ble også organisert i jødiske gettoer. Ofrene ble da nesten alltid sendt til konsentrasjonsleirer. Den samme metoden ble brukt av Nazi-Tyskland i andre okkuperte land, særlig i nordlige Frankrike, skjønt i mindre grad enn i Polen. På fransk ble metoden kalt for rafle, og brukt først og fremst om bortføringen av jøder. Łapanki ble også benyttet av Sovjetunionen for å bortføre polske menn, kvinner og barn på de okkuperte polske områdene 1939-1940.
