Utedass
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Utedass er et avtrede, en do, en utedo eller en dass som er plassert utendørs, ofte i et separat skur i nærheten av en bolig. Ordet kommer fra en nedtysk eufemisme, das Häusschen, «lillehuset» og hvor kun den første ordet, bøyningen das, ble videreført på norsk. Andre ord for utedass er privét og utedo. Før vannklosett eller innedo ble vanlig var det en selvfølge at doen var en utedo. Utedass og utedo er derfor relativt nye ord. Dass og do er de gamle ordene.
Innhold |
[rediger] Definisjon
Utedoer kan deles i fire hovedtyper:
- Latrine (militær eller speiderutgave)
- Do tilknyttet en møkkakjeller (Inn- eller utbygg på fjøs)
- Frittstående i rurale strøk
- Kaggedoer i urbane strøk
- Do over bekk eller sjø.
Latrina var ei grøft som av helsemessige grunner skulle være 2 meter dyp. Lengde etter antatt behov. Over den ble plassert et sitte- eller ståarrangement, vanligvis av trestokker. Skjerming mot innsyn og regn etter behov.
På landet var det mest vanlig at menneskeavfall ble gjenbrukt ved at doen hadde nedløp til møkkakjelleren. Denne var ofte delvis under, men alltid i tilknytning til fjøset. Det ble laget en benk, som kunne ha varierende høyde, slik at barna kunne bruke doen uten å falle i. Hullene ble gjerne profilert etter hovedbrukeren og det ble snekret lokk med knott. Herav uttrykket «Knuppen på dolokket». Antallet seter kunne variere. Hadde man plass til det, kunne der være både 4 og 5 huller i varierende størrelse og benkehøyde ved siden av hverandre. Til dopapir ble gjerne brukt gammelt papir (innpakning, aviser og ukeblad) Dette måtte myknes ved å krølle og gnikke det før bruk. Det ga brukeren noe å gjøre mens en ventet på å bli ferdig. Mange utedoer var rikt utsmykket med veggene fulle av gamle utklipp. Bilder av kongefamilien hadde ofte fast plass der.
Der man ikke hadde mulighet for noe annet, ble utedoen frittstående. Det gjorde det nødvendig med fjerning av møkk. Mange satte under en gammel tomtønne.
Vannklosett kunne man skaffe seg ved å bygge doen over en bekk. Arendal gamle rådhus, Kalleviggården på Tyholmen i Arendal hadde opprinnelig en slik løsning, innendørs i husets gateetasje. Fra fjellet bak bygningen kom en bekk som rant under huset og ut i sjøen. I store deler av kyst-Norge var det vanlig å ha utedo på kaia med fritt fall ned i sjøen.
Renholdsetaten i Oslo tømmer årlig ca 50 tonn såkalt «privétavfall», mens mengden som ble hentet fra hovedstadens bøtter og binger for 50 år siden var ca. 6 000 tonn. [trenger referanse] I 1900 var utedassen praktisk talt enerådende i Oslo, og det fantes kun 18 vannklosetter i hele byen, de første kom rundt 1860. [trenger referanse] (Tall fra Vann- og avløpsetaten, Oslo Kommune).
[rediger] Moderne utedass
Utedasser er fortsatt vanlige i rurale strøk, spesielt i ved enslig beliggende hytter, og selv om bruken er sporadisk i urbane strøk så finnes det fortsatt en og annen. De medfører imidlertid hygieniske problemer og bruken i urbane strøk blir mer og mer uvanlig. Der man har tilgang til rennende springvann brukes i steden septiktank(slamavskiller). Disse er blitt bedre og mere teknisk avanserte de seneste tiår. Regelmessig tømming er nødvendig. Vanligvis blir da utedassen nedlagt, og huset får et våtromstilbygg i stedet.
Hvor sofistikert dette byggverket er varierer med byggerens smak eller forutsetninger. Generelt er standarden på et relativt lavt og enkelt nivå. Hytteeiere utover landet har visst å ta vare på tradisjonen med hjerteformet vindusglugge i døra (hjerterommet) og godt vedlikehold. Oppsamling av avfall er blitt endret. Der er flere typer tørrklosetter og kjemikaliedoer på markedet.
En utedo med romslig oppsamlingsrom trenger sjelden eller aldri tømming. Ved kompostering og selvsterilisering av innholdet, blir det minimale masser igjen.
[rediger] Dotømming i byen
I bymessig bebyggelse var dotømming en oppgave for offentlig renovasjon. Dette foregikk gjerne tidlig på morgenen, slik at dette arbeidet ikke skulle forstyrre de pene bymenneskene. Selve arbeidet sto ikke høyt i kurs. Dotømmer var et eget yrke.
[rediger] Historie
I byggeskikkens historie er utedoen ingen gammel bygningstype på landsbygda i Norge. 1800-tallet er tidsperioden da utedoen ble innført i store deler av landet. For hundre år siden klaget distriktslegene over hygienestandarden i fiskeværa i Nord-Norge. Et viktig anklagepunkt var at det ikke var utedoer til alle tilreisende fiskere.
[rediger] Biologi og hygiene
Avføring inneholder nesten bare bakterier. Den vanligste typen er e-coli bakterie. Ved flere sykdommer kan avføringen inneholde store mengder smittefarlige bakterier og virus. For noen sykdommer kan pasienten etter sykdommen bli bærer som over mange år gjør avføringen meget smittefarlig. God håndhygiene med håndvasking etter toilett- eller utedass-besøk er det viktigste tiltaket for å hindre spredning av slike sykdommer.
Spredning av fersk avføring til drikkevannet gir lett epidemier. Aktuelle sykdommer er kolera, tyfus, hepatitt / gulsott og mange andre.
En godt konstruert utedass med stort rom for avføringen, sikret mot adkomst for dyr, og en tørr beliggenhet som hindrer spredning med vann, er en god beskyttelse mot smitte.
Kompostmassen fra utedass har stor næringsverdi som gjødsel. Dette illustreres med ønsket fra gamle tiders minnebøker: «Gid lykken for deg vil gro, som gresset bak do».
