Undersjøisk tunnel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

En undersjøisk tunnel er en tunnel som går under havet, ei elv eller en innsjø. Betegnelsen "undersjøisk" blir også noen ganger brukt om tunneler som går dypere enn havnivået, selv om tunnelene ikke krysser vann.

Undersjøiske tunneler er ofte billigere å bygge og vedlikeholde enn bruer, så lenge vanndybden ikke er for stor. Undersjøiske tunneler blir også ofte valgt der en anser at bruer vil skjemme landskapet eller være uhensiktsmessig på andre måter. Krav til seilingshøyde er ett av momentene som kan gjøre at tunnel blir valgt framfor bru. Noen steder velges også en kombinasjon av bru og undersjøisk tunnel. Eksempler på dette er Øresundforbindelsen mellom Danmark og Sverige, og Chesapeake Bay Bridge-Tunnel i USA.

Den vanligste måten å bygge undersjøiske tunneler på, er å bore/sprenge tunnelløpet fra hver side, slik tunneler i fjell blir bygd på land. Der vanndybden er liten og grunnforholdene egner seg, kan undersjøiske tunneler også bygges som store metallrør som graves ned i havbunnen/elvebunnen og sveises sammen til en tunnel. Slike senketunneler kan også bestå av betongelementer. Norges første senketunnel blir Bjørvikatunnelen i Oslo, som skal være ferdig i 2010.

Undersjøiske tunneler setter ekstra krav til tetting og sikkerhet mot vanninntrengning. Undersjøiske tunneler som blir boret og sprengt blir gjerne utstyrt med kraftige pumper som suger opp vann som siver inn i tunnelen. De blir også bygd med et stort vannreservoar under den dypeste delen av tunnelen, slik at vann som siver inn vil samle seg i reservoaret og ikke fylle selve tunnelen, hvis vannet ikke kan pumpes ut fort nok. Undersjøiske tunneler er vanligvis svært sikre, og det har kun skjedd et fåtall ganger at vann har trengt inn i slike tunneler i store og ukontrollerbare mengder.

Jernbanetunneler har klare begrensninger for hvor stor stigning de kan ha. Veitunneler kan imidlertid ha større stigning. Norske undersjøiske tunneler har stigning på opptil 10 %. Sikkerhetsregler som EU innførte i 2005 setter imidlertid en grense på 5 % stigning for nye tunneler. Hvis disse reglene hadde gjeldt for Oslofjordtunnelen på 7.4 km, ville tunnelen ha blitt ca 1.6 km lenger, og kostet rundt 150 millioner kroner mer. [1]

De fleste norske undersjøiske tunneler har ett løp med et kjørefelt i hver retning. Noen undersjøiske tunneler har imidlertid et ekstra kjørefelt ved bratte stigninger. I utenlandske undersjøiske tunneler med større trafikk er det mer vanlig med separate løp for hver kjøreretning.

Innhold

1 Rekorder
2 Se også
3 Kilder og eksterne lenker
- 3.1 Andre lenker

[rediger] Rekorder

Verdens lengste undersjøiske tunnel er Seikantunnelen i Japan. Tunnelen er en 53.85 km lang jernbanetunnel. Seikantunnelen er også verdens lengste jernbanetunnel av noe slag fram til St. Gotthard basetunnel i Sveits åpner ca 2015. Den mest kjente undersjøiske jernbanetunnelen er Kanaltunnelen mellom Frankrike og England. Kanaltunnelen er 50.45 km lang. Alle de lengste undersjøiske tunnelene i verden er jernbanetunneler. Det er imidlertid ingen undersjøiske jernbanetunneler i Norge.

Verdens lengste undersjøiske veitunnel er Tokyo Aqua-tunnelen i Tokyo-bukta i Japan. Tunnelen har to løp på 9583 og 9576 meter. Norges lengste undersjøiske tunnel er Bømlafjordtunnelen på 7931 meter. Den er verdens nest lengste undersjøiske veitunnel. Hvis en tunnel under Boknafjorden i Rogaland blir bygd, vil den ta over rekorden som verdens lengste undersjøiske veitunnel.

Verdens dypeste undersjøiske tunnel er Hitratunnelen. Den når 264 meter under havet. Eiksundtunnelen tar over rekorden når den åpner i 2007. Den blir 287 meter dyp. Seikantunnelen med dybde 240 meter er verdens dypeste jernbanetunnel.

Verdens første undersjøiske tunnel var Themsentunnelen, den første tunnelen under elva Themsen i England. Den åpnet i 1843. En annen tidlig undersjøisk tunnel var Severntunnelen, en jernbanetunnel under elva Severn mellom England og Wales. Den åpnet i 1886. Norges første undersjøiske tunnel var Vardøtunnelen, som åpnet i 1983.