Tysk ekspresjonisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tysk ekspresjonisme er en retning og periode i filmhistorien da påvirkning fra ekspresjonismen i billedkunsten gav de tyske stumfilmene et unikt visuelt uttrykk. Stilen fikk sitt gjennombrudd med Dr. Caligaris Kabinett i 1919 og nådde et høydepunkt i løpet av 1920-åra.
Ekspresjonistisk kunst omfattet ellers særlig den modernistiske malerkunsten. Den hadde primitivistiske trekk og var populær i Tyskland, Østerrike og Skandinavia i de første tiåra på 1900-tallet. Stilretningen preget også arkitekturen, litteraturen, teateret og musikken i samme periode. «Tysk ekspresjonisme» betegner imidlertid her ekspresjonismen innen filmkunsten.
Innhold |
[rediger] Tysk filmekspresjonisme fødes
Til tross for at Tyskland var et av de største landene i Europa foregikk det lite filmproduksjon der før etter første verdenskrig. Film ble sett på som et medium tilsølt med usedelige ting som vulgære handlinger og pornografi. Under første verdenskrig ble det så godt som stopp med import av utenlandsk film, og produksjonsselskapet Universum Film Aktiegesellschaft (UFA) ble dannet. Det var under denne tidsperioden og ved hjelp av UFA at den tyske filmekspresjonismen ble født [1]. Perioden varte gjennom 1920-tallet, men det ble ikke laget flere enn rundt tjue filmer som regnes som ekspresjonisme. Når man tenker på antallet filmer som kom ut under denne perioden i Tyskland er det egentlig rart at den fikk så stor betydning som den fikk for filmen i ettertiden.
[rediger] Hva kjennetegner tysk filmekspresjonisme?
I Escolas ordbok blir ekspresjonismen betegnet som en “kunstretning som særlig prøver å finne uttrykk for den indre opplevelse, følelsene, og omformer naturbildet i samsvar med det.” Et godt eksempel på dette er filmen som betraktes som den første tyske filmekspresjonistiske filmen, Dr. Caligaris Kabinett (Das Cabinet des dr. Caligari), av Robert Wiene fra 1919 som handler om den onde Dr. Caligari som får en søvngjenger til å begå mord. På slutten av filmen viser det seg at Caligari egentlig er en ganske snill mann, og at det bare er hovedpersonen som har forestilt seg alt sammen inne i sitt eget hode. Det var en slutt som ikke opprinnelig stod i manus og som manusforfatterne var veldig misfornøyde med.
[rediger] Skygger
En annen ting som kjennetegner den tyske filmekspresjonismen er dens bruk at skygger som virkemiddel. Det er en ting man fort legger merke til. Skyggene er skarpe, mørke, og fortoner seg ofte i bakgrunnen mot vegger. I tillegg til å legge dystre undertoner over hele filmen skulle skyggene vise det mørke i hovedpersonene. Skurkene i filmen fikk ofte litt ekstra kraftige og tydelige skygger. Det var heller ikke uvanlig at man fikk se skyggene på personer før man fikk se selve personen, særlig gjaldt det skurken. For eksempel i filmen M av Fritz Lang fra 1931 vises skurken, eller rettere sagt skyggen hans i det han bøyer seg over sitt neste offer. Ikke nok med at scenen er såpass bra laget, for man skjønner straks at denne personen må være den såkalte kindermörder, men i bakgrunnen, på veggen skurken kaster skyggen sin mot henger det en etterlysningsplakat for samme mann. Det skaper en sammenheng.
Såpass sterke skygger krevde veldig kraftige lyskastere, noe som kunne være vanskelig å oppdrive i denne tidsperioden. I Dr. Caligaris Kabinett ble faktisk mange av skyggene malt på vegger og personer. Det gjorde igjen at denne filmen fikk et eget veldig spesielt preg. Skyggene ble enda kraftigere og enda mer avgrensede enn de ville vært hvis de hadde brukt vanlige lyskastere. Men det passer utmerket sammen med de teatralske kulissene i filmen, og sammen er det bare med på å understreke historien.
[rediger] Noen av de sentrale aktørene i perioden
Blant de regissørene som laget film i den tyske ekspresjonistiske epoken finner man personligheter som tidligere nevnte Robert Wiene, Fritz Lang som laget filmer som Das Mude Tod, Metropolis (som også er kalt verdens første science fiction-film), og M. Og man finner radarparet Frederich W. Murnau og Karl Freund, som sammen skapte filmer som den evige vampyrfilmklassikeren Nosferatu, og Der letzte Mann, en film om en dørvakt som ble degradert til toalettvasker på et hotell. I tillegg hadde de gjort et imponerende arbeid hver for seg. Den av de to som kanskje gjorde størst karriere var kameramannen Freund, som kontrollerte kamera for film og fjernsyn til langt ut på femtitallet. Karl Freund kan kalles den tidens brødrene Wachowski, skaperne av storfilmen The Matrix, når det gjelder kamerabruk. “I Den siste mann frigjorde han kameraet fra tyngdekraften. Noen ganger synes det som om kameraet flyter gjennom luften. Ganske riktig. Freund festet kameraet på seg, og festet seg selv til en huskelignende anretning.” [2]
[rediger] Tysk ekspresjonisme kveles og dør
Da nazistene med Adolf Hitler i spissen kom til makten i Tyskland i 1933, flyktet mange av de tyske filmskaperne til USA, og noen av dem begynte å jobbe i Hollywood. Selv om flere av de ekspresjonistiske filmene hadde små fascistiske undertoner, i Langs Metropolis for eksempel er skurken jøde. Men det betydde ikke nødvendigvis det at filmskaperne var i noen grad tilhengere av Hitler og hans måte å styre på, heller tvert i mot. Lang ble faktisk spurt av nazistene om han ville være leder for det nasjonale filminstituttet, noe han takket nei til.
[rediger] Film Noir
I USA startet det en ny periode innen filmen; Film Noir, det som kan ses på som det amerikanske svaret på ekspresjonismen. I ettertiden er det i hovedsak Fritz Lang og Karl Freund som har fått æren for å ha tatt med seg teknikkene over Atlanteren. Hvis man ser kriminal- eller mafiafilmer fra 50- eller tidlig 60-tall, ser man fort at det er blitt brukt samme teknikk med skyggene som i de gamle tyske filmene.
[rediger] Referanser
- ^ Wivestad: http://home.no.net/wundel/ekspres.htm
- ^ Bergen Filmklubb, 2003: http://www.bergen-filmklubb.no/cinemateket/v03/den_siste_mann.html
