Sunniva av Selja

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den hellige Sunniva Jomfru

Dåpsnavn:
Født:	Ukjent år, Irland?
Død:	Ukjent år, Selja
Saligkåret:	-
Helligkåret:	Kort tid etter sin død
Anerkjent av:	Den katolske kirke
Festdag:	8. juli
Se også:	Ekstern biografi
Vernehelgen:	Nordisk ungdom, Bergen, Vestlandet
I kunsten:	Ung kvinne med liljer og steiner

St. Sunniva eller Den hellige Sunniva, ukjent fødselsår og dødsår, sannsynligvis på slutten av 900-tallet, er enten en faktisk eller en oppdiktet kvinne som ble sentrum for en helgenmyte på Vestlandet i Norge og betydde mye for kristningen av det hedenske Norge på begynnelsen av 1000-tallet.

[rediger] Legenden

Sunniva var (etter sigende) en kongsdatter fra Irland som var navngjeten for sin skjønnheten og sin rikdom. En hedensk, brutal og ivrig beiler truet henne til ekteskap, men i stedet for å underkaste seg denne mannen ga hun seg frivillig hen til den ukjente skjebne ved å forlate Irland med sine folk i 3 skip uten seil, ror eller årer. Skipene drev nordover og deretter østover til de kom til vestkysten av Norge. Noen av dem gikk på land øya Kinn, mens Sunniva og de fleste andre gikk i land på øya Selja som ligger ytterst i Nordfjord i Sogn og Fjordane.

Folk på fastlandet så med mistro på de nyankomne og anklaget dem for å stjele sauer. Den hedenske befolkningen kom mot dem med sverd og ild, men da blåste det opp til en storm. Den hedenske Håkon ladejarl sendte folk for å drepe dem i den tro at det var hærmenn, men da frelste Gud Sunniva og hennes folk ved å begrave dem under store steiner. Myten vil ha det til at da Olav Tryggvason kom til Selja, fant han velluktende knokler. Det ble bygd en kirke på stedet, og Sunnivas etterlevninger skal ha blitt skrinlagt i 996.

[rediger] Etableringen av legenden

Det sies så at to storbønder fra Firdafylke, Tord Eigileivsson og Tord Jorunsson, på veg til Trondheim seilte forbi, og om natten ankret opp ved Selja. Da oppdaget de et merkelig lys over øya som strålte ned fra himmelen. De fant en hvitblank hodeskalle som duftet søtlig.

De fortsatte reisen til Trondheim hvor de møtte kong Olav Trygvasson og biskop Sigurd. De mente at skallen måtte være en relikvie, seilte ned til Selja og i en hule fant de Sunniva, som etter sigende var like hel og så ut som om hun sov. Sammen med henne fant de mange skjeletter med den samme vellukten som hodeskallen. Knoklene ble samlet sammen og lagt i et skrin og i en kiste som ble tømret for Den hellige Sunniva. Skrinleggelsen skal ha funnet sted i år 996.

Olav den hellige skal ha knelt i den lille Sunnivakirken og i hulens kapell. Han landet på Selja på veien hjem fra England da han ville erobre Norge og videreføre Olav Tryggvasons misjon.

Benediktinermunker fra England bosatte seg senere på Selja, og bygde et kloster som de innviet til en av helgene på øya, St. Alban, som ifølge en versjon av legenden var Sunnivas bror. Å dømme etter arkeologiske utgravninger omkring klosterruinen har det vært en gutteskole der og allerede i tiden før reformasjonen ble klosteret rammet av både brann og epidemier.

De irske pilegrimene som gikk i land på øya Kinn har antagelig levd et isolert eneboerliv på stedet, i likhet med andre eneboere på øyene i ute i Atlanterhavet, inntil de døde en naturlig død.

[rediger] Sunniva som katolsk institusjon

Sunniva ble en vernehelgen for Vestlandet og Selja ble senere bispesete for Gulatingsområdet. I 1170 ble bispesetet flyttet til Bergen. Sunnivas skrin ble overført til Kristkirken i Bergen og plassert på høyalteret den 31. august 1170 av biskop Pål. En del av helgenskrinene til Seljemennene ble antagelig igjen på Selja.

Hennes minnedag er 8. juli; Den hellige Sunniva og Seljemennene; «Seljumannamesse». Dagen er også avmerket på den norske primstaven. Hun har også en translasjonsfest (Sunniva translatio) den 31. august, som minnes overføringen av Sunnivas relikvier til Bergen. Den katolske kirken i Molde er navngitt etter henne.

Flere skoler i Norge, bl.a. St. Sunniva i Oslo, og både norske og engelske skip er oppkalt etter henne.

[rediger] Sant eller ikke?

St. Sunniva og Bergen som symbol på norsk frimerke fra 1965.

De hellige på Selja og spesielt St. Sunniva fikk en betydningsfull plass i kristningen av Norge. I konkurranse mot hedenskapet viste de geistlige til kraftfulle forbilder på norsk jordsmonn. Det heroiske i fortellingen om St. Sunniva hadde øyensynlig en sterk tiltrekning på middelalderens nordmenn.

Fra en streng historisk synsvinkel har man lite holdbar dokumentasjon. Selve navnet, personen og det kongelige opphavet er sannsynligvis for vagt og ikke minst for romantisk til at det har faktisk bakgrunn, men at irske pilgrimmer har kommet sjøvegen og bosatt seg i en eneboertilværelse på norske øyer i havgapet er sannsynlig. Deretter har disse gått opp i en bokstavelig høyere enhet med lånte trekk fra andre, tilsvarende helgenmyter.

Sunniva-legenden slik den er nedtegnet, har sannsynligvis utviklet seg i minst to trinn. Først var det snakk om en gruppe mennesker på øya Selja som ligger i Sogn og Fjordane. Disse omtales som seljemenneskene og framstår som anonyme skikkelser. Andre trinn i Sunniva-legenden går ut på at historien knyttes til en bestemt person og gis et navn: Sunniva.

I tidligere tider trakk man en parallell mellom Jomfru Maria og den irske jomfruen på Selja. Mens Maria ble Kirkens Mor fordi hun fødte Kristus, sa man at Sunniva gjennom sin martyrdød fødte kristendommen i Norge.

[rediger] Innflytelse fra Irland

Den norske språkforskeren Jan Erik Rekdal, førsteamanuensis i irsk ved Institutt for lingvistiske fag på Universitet i Oslo, mener Sunniva-myten viser en sterk og vedvarende innflytelse fra det gæliske området på norrøn kultur. Dagens Nordvest-Skottland, Nordvest-England, inkludert Hebridene og Man, Orknøyene og Shetland, var seinest på 900-tallet blitt to-kulturelt norrønt-gælisk.

Rekdal mener det er sannsynlig at folk i de norrøne bosetningene kan ha mottatt impulser fra den rike gælisk-irske helgenfortellinger og hans hovedtese er at Sunniva-fortellingen ble skapt i forbindelse med at Olav Tryggvason dro til Norge, at den er modellert over en irsk helgenlegende og at myten ble bevist brukt i de tidlige forsøkene på å kristne de hedenske nordmennene.

Innenfor irsk helgenmytologi finnes det mange legender med likhetstrekk til Sunniva-myten: Enslige, tapre kvinner som forfølges av hedenske fiender. Rekdal knyttet likevel til en myte om en mannlig helgen, St. Donnán. De eldste kildene til Donnán-legenden går tilbake til år 800 og forteller om at Donnán og hans brødre ble drept av hedninger på øya Eigg ved mordbrann i 617. Denne fortellingen har trolig vært godt kjent i de norrøn-gæliske områdene. Rekdal sannsynliggjør forbindelse til Donnán-legenden ved at det på Hebridene finnes en kirke dedisert til Donnán like ved en norrøn bosetning.