Slakt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Slakt foregikk fra gammelt av på den enkelte gården. Slaktetida var om høsten, etter at det var begynt å bli kaldt i lufta, gjerne etter første snøfall. Det var begrenset hvor mange dyr en kunne vinterfore, og gjøgrisen skulle brukes til julemat.

Bonden hadde ofte med seg en slaktekyndig person. Dyra ble avlivet så humant som mulig, flådd og partert. Kjøttet ble konservert med alle metoder som sto til rådighet: lage pølser,salting, speking, ligge i lake av salt og sukker,røyking og tørking. Norgesglasset ga nye muligheter, og fryseboksen atter nye. Alt ble tatt vare på, der en hadde stabbur ble dette brukt. Hudene ble saltet og enten beredt lokalt eller solgt til garveri.

Mange valgte nok å selge dyra til nærmeste slakter og kjøtthandler. Dem var der mange av utover landet, både i byer og tettsteder. De er etterhvert blitt nedlagt og erstattet av sentralslakterier, mens den gamle pølsemakerbutikken er avløst av ferskvare- og kjøledisker i kjedebutikkene.

Slakterisentraliseringen førte til langtransport av slaktedyr. Hygienekontrollen ble riktignok bedre og enklere, men dyrevernere og miljøorganisasjoner har påpekt at dette er sløsing med energi og ofte plagsomt for dyra. Per 2006 har en slakter på Vestlandet fått godkjenning for et rullende slakteri, der alt foregår på den enkelte gård.