Slaget ved Saratoga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Slaget ved Saratoga
Konflikt: den amerikanske uavhengighetskrigen
{{{underskrift}}}
Dato:	19. september–7. oktober 1777
Sted:	Saratoga County, New York
Resultat:	Avgjørende amerikansk seier
Casus belli:	{{{casus}}}
Territorieforandringer:	{{{territorie}}}
Parter
USA	Storbritannia
Kommandanter
Horatio Gates	John Burgoyne
Styrke
15 000 regulære soldater og militsmenn fra fire stater	3900 hessere 3300 briter 650 canadiere og indianere
Tap
800 døde, sårede eller savnede	1600 døde, sårede eller savnede 6000 tatt til fange
{{{notater}}}

Slaget ved Saratoga i september og oktober 1777 var en avgjørende amerikansk seier som førte til at Frankrike gikk inn i konflikten på amerikansk side under den amerikanske uavhengighetskrigen. Slaget ved Saratoga er i realiteten to forskjellige slag, men det er vanlig å henvise til det som et slag. Denne artikkelen tar for seg begge slagene.

Erobringen av en britisk hær sikret de amerikanske statene fra ytterliggere angrep fra Canada og forhindret at New England ble isolert.

[rediger] Bakgrunn

Hovedartikkel: Saratogafelttoget

[rediger] Britisk strategi

Den britiske planen var å separere New England fra resten av koloniene ved å ta Hudson River–dalen, inkludert Champlainsjøen. Den britiske generalen John Burgoyne satte ut med 3300 britiske regulære soldater, rødjakker, 3900 tyske leiesoldater fra Braunschweig i blå uniformer og 650 canadiere, lojalister og indianere fra Canada, i juni. Målet var å nå Albany innen høsten. Der planla han å møte oberst Barry St. Leger som kom ned Mohawk-dalen med en blandet styrke på rundt 600 lojalister, canadiere og 1000 irokesere. Han skulle også møte general William Howe som kom opp Hudson–dalen med en stor styrke fra New York City. Burgoyne startet med å rykke frem fra fransk Canada ned Champlainsjøen i juli 1777. Britene tok enkelt de amerikanske fortene Crown Point og Ticonderoga.

[rediger] Amerikansk strategi

Amerikanerne trakk seg tilbake og satte i gang en sabotasjeplan. De felte trær over veier, ødela alle broene og trakasserte de britiske styrkene med snikskyttere. Siden britene trengte skikkelige veiforbindelser for å transportere sin store mengde med bagasje og forsyninger, måtte de reparere eller gjenoppbygge de skadede veiene ettersom de rykket fremover. Den britiske fremrykningen forbi den sørlige enden av sjøene Champlain og George ble redusert til noen få kilometer til dagen. Da de endelig ankom Hudson, var Burgoynes styrke i ferd med å gå tom for forsyninger og ble til slutt blokkert fra ytterliggere fremgang ned Hudson av regulære soldater og milits under general Horatio Gates i området nord for landsbyen Saratoga i New York, og rett vest for Hudson. I løpet av sommeren hadde opprørernes styrke vokst til rundt 15 000 menn ettersom militsmenn strømmet til fra Vermont, New Hampshire, Connecticut, Massachusetts, New York og så langt unna som Virginia. Amerikanerne var fast bestemt på å gi britene en hard kamp. Britene ankom Hudson 1. august 1777.

George Washington visste at et stort slag var på vei og gjorde det han kunne for å styrke Gates sin hær før kampene startet. Han sendte først generalmajor Benedict Arnold, hans mest aggressive kommandant, og generalmajor Benjamin Lincoln, en mann fra Massachusetts som var kjent for sin innflytelse blant militsen i New England. Fra hovedarméen i Pennsylvania beordret han 750 menn fra Putnams styrke i høylandene i New York til å slutte seg til Gates. 16. august sendte han en av sine dyktigste og effektive styrker under den allerede kjente oberst Daniel Morgan fra det 11. regimentet fra Virginia med over 400 utvalgte soldater, utvalgt på grunn av sin dyktighet som skarpskyttere, til å slutte seg til Gates. Morgans soldater skulle ta seg av Burgoynes irokesere som allerede terroriserte landsbygda i New York. Morgans menn fikk spesifikke instruksjoner om å konsentrere seg om offiserer og artillerimenn. I slaget var skarpskytterne dødelige på mer enn 200 meters avstand, men var preget av at det tok lang tid å lade på nytt, rundt tre ganger så lenge som vanlige muskettmenn, og de hadde ikke bajonetter å beskytte seg med. Den dårlig trente og utrustede militsen hadde ofte en ladetid som tyskerne innledningsvis lo av, og bare noen få hadde bajonetter så tidlig i krigen, men som tyskerne og britene senere skulle oppdage, både ville og kunne de kjempe.

[rediger] Britiske taktiske feil

Howes tabbe

Den første sprekken i Burgoynes plan skjedde 23. juli da den britiske generalen William Howe som ledet de britiske styrkene i New York, forandret sine planer og dermed gjorde en alvorlig taktisk feil. Istedet for å møte Burgoyne nær Albany, bestemte han seg for å seile mot Delaware Bay og ta den amerikanske hovedstaden Philadelphia. Han lyktes i å ta byen, men den amerikanske styresmakten trakk seg tilbake til et annet sted og ble ikke tatt til fange. På grunn av den trege og vanskelige kommunikasjonen på den tiden, ville ikke Burgoyne få høre om denne endringen i Howes planer på flere uker, innen da vil det være for sent.

Oversikt over slagmarken i slaget ved Saratoga og John Neilsons hus fra sør, øst og innsiden som fungerte som hovedkvarter for generalene Enoch Poor og Benedict Arnold.

Barry St. Legers retrett

Det andre slaget mot britenes mål kom den 6. august da britiske forsterkninger i form av 1000 irokesere og 600 britiske lojalister rykket frem ned Mohawk–elva. De sluttet seg aldri til Burgoyne. De ble blokkert av et vellykket militsforsvar i Fort Stanwix nær Rome, New York, og slaget ved Oriskany. De 800 militsmennene i dette slaget var dårlig trente tysk–amerikanere og bønder fra Tyron County, New York, ledet av general Nicholas Herkimer, men de kunne og ville kjempe når de måtte. 40 oneida–indianere sluttet seg til sine naboer. General Herkimer og over 160 av mennene mistet livet i denne trefningen som varte i nesten seks timer og inkluderte intens håndgemeng. Nyheter om den nært forestående ankomsten til general Benedict Arnold og 1000 menn i forsterkning brøt stillstanden. Oberst Barry St. Leger og hans styrker trakk seg tilbake under kampene ved Oriskany. Garnisonen trakk så mye forsyninger som de kunne inn i fortet og ødela resten. Dette var et alvorlig tilbakeslag for indianernes moral da hele deres bytte og matforsyninger forsvant.

Katastrofen ved Bennington

Enda et alvorlig tilbakeslag kom for britene med tapet av et viktig slag nær Bennington, Vermont. Burgoyne var i ferd med å gå tom for forsyninger, og den 11. august sendte Burgoyne ut en styrke på 650 menn under oberst Friedrich Baum for å sanke mat, kveg, hester og transportmidler i det samme området som militsen fra New Hampshire under general John Stark og hans styrker samlet seg. Den amerikanske styrken på 1500 militsmenn fra Vermont, New Hampshire og Massachusetts utslettet nesten Baums styrke 16. august. Forsterkninger fra Burgoyne ankom slagmarken akkurat tidsnok til å bli knust. De britiske tapstallene var på over 200 døde briter og tyskere, inkludert Baum, og over 700 ble tatt til fange, hovedsaklig tyskere. De amerikanske tapstallene var på over 40 døde og minst 30 sårede. De 500 overlevende fra den kombinerte styrken på rundt 1400 tyske soldater, canadiere, lojalister og indianere ble tvunget til å trekke seg tilbake til Hudson uten forsyninger. Burgoyne og hans styrker hadde ikke bare mislykkes i å skaffe seg desperat trengte forsyninger og transportmidler, men hadde også mistet 10% av sin styrke.

General Burgoynes styrke var allerede i ferd med å forvitre mens hans forsyninger var i ferd med å gå tom. En kombinert styrke på rundt 6000 menn var fanget. En amerikansk seier ved Saratoga var i ferd med å se sannsynlig ut for kolonienes militærledere. Den britiske hæren var omringet uten å kunne regne med støtte fra forsterkninger eller nye forsyninger.

[rediger] Slaget

[rediger] Slaget ved Freeman's Farm

Slaget ved Freeman's Farm (19. september 1777) var den første trefningen i slaget ved Saratoga der amerikanske styrker under Gates trakk seg tilbake fra slagmarken etter å ha påført den britiske ekspedisjonen under Burgoyne store tapstall. Slaget kalles noen ganger for det første slaget ved Saratoga, og det stoppet Burgoynes fremrykning i Saratogafelttoget. Det satte også scenen for den videre stillstanden og hendelsene i resten av slaget ved Saratoga.

Amerikanerne hadde befestet høydene kjent som Bemis Heigths. Britene rykket frem i tre kolonner mot høydene 3 km mot sør for å rydde unna befestningene. Generalmajor Riedesel ledet den venstre kolonnen ved elveveien og hadde med seg hovedartilleriet og bevoktet forsyningene og båtene på elva. General James Inglis Hamilton ledet sentrum som skulle angripe høydene, mens general Simon Fraser ledet den høyre flanken med bataljoner av lett infanteri og grenaderer for å snu den venstre amerikanske flanken. Amerikanernes høyre flanke gikk helt ut til elva Hudson.

De amerikanske styrkene var ikke særlig godt organiserte eller forberedt for denne trefningen. General Gates hadde akkurat overtatt kommandoen over det nordlige departement etter at Burgoyne erobret Ticonderoga. Den amerikanske kommandostrukturen hadde problemer da Benedict Arnold hadde minimal kommando over den venstre flanken. Men han hadde ikke bare ingen ordrer for slaget, Gates vil kun autorisere rekognosering.

Britene fikk ingen tidlig start på slaget, de hadde ingen kunnskap om de amerikanske styrkene eller deres plassering, og morgentåka begrenset deres synsfelt. Innen middag hadde den lettet, og de gav seg i vei.

Arnold hadde i mellomtiden ridd ut til den ytterste venstre flanke og ba oberst Daniel Morgans menn om å stoppe Frasers fremrykning. Både Morgan og Arnold foretrakk å slå til mens britene var i kolonnene og beveget seg mot skogene. Arnold dro fordel av sine tidligere ordrer som tillot en sterk rekognoseringstyrke til å beordre Morgans og Henry Dearborns lette infanteribataljoner fremover. Idet Morgans soldater kom frem til en klaring ved Freeman's Farm der de fant den fremste avdelingen av Frasers kolonne på marken. De første skuddene traff samtlige offiserer i avdelingen og fikk resten av styrken til å trekke seg tilbake.

Freemans Farm

Da de så dette, angrep Morgans menn uten å tenke på konsekvensene. De klarte å drive Frasers lette infanteri tilbake til kolonnen til general Hamilton i sentrum ved støtte fra Dearborns ild. Men denne entusiasmen tok slutt da de løp inn i grenaderernes bajonetter, og den amerikanske fremrykningen ble en rask retrett. Dette satte mønsteret for resten av slaget.

Morgan arbeidet hardt for å regruppere sitt regiment sør på slagmarken. Arnold visste at Morgan hadde problemer og beordret Enoch Poors brigade av regulære soldater fra New York og New Hampshire og militsen fra Connecticut til å utvide amerikanernes venstre flanke. Han gav også ordre til general Ebenezer Learned med fire regimenter fra dn kontinentale armé om å støttet Morgan i sentrum. Burgoyne lå heller ikke på latsiden og beordret både Fraser og hamilton til å regruppere ved å bruke gårdens marker som deres samlingspunkt.

Ettersom britene samlet seg på marken, drev samlet ild fra Poors regimenter dem tilbake med alvorlige tap. Igjen slo britene tilbake det amerikanske angrepet. Arnold ledet personlig et angrep mot sentrum med fem regimenter, men kunne ikke lykkes i å separere Frasers flanke fra Burgoynes andre styrker. Tre ganger red Arnold tilbake til hovedkvarteret og ba Gates om å angripe eller gi ham nok menn til å knuse britene. Hans eneste respons var en ordre om å send Alexander Scammels 3. regiment fra New Hampshire for å bevokte hovedkvarterene og til slutt en ordre som fratok Arnold kommandoen i slaget.

Det siste angrepet i slaget kom fra britene. Burgoyne beordret Riedesel til å etterlate en lett vaktstyrke ved kolonnen og rykke frem mot Freeman's Farm. Riedesel ledet sin styrke med artilleristøtte gjennom en ravine som amerikanerne ikke trodde kunne passeres. Den nyankomne styrken gjorde at britene lyktes i å ta både markene og gården.

Burgoyne hadde tatt gården, men stod igjen med nesten 600 døde og sårede, de fleste tilhørte Hamiltons kolonne i sentrum. En ting var at han ikke hadde råd til å miste mannskapet eller utstyret, han hadde også mistet initiativet. De amerikanske tapene var på nesten 300 døde og alvorlig sårede. De britiske og tyske styrkene konstruerte forsvarsverk på gården og befestet sitt opprinnelige krysningspunkt over Hudson.

På slutten av slaget grov partene seg ned rundt 3 km fra hverandre. Burgoynes styrke var ned i rundt 6000 stridsyktige menn og hadde lite forsyninger og rasjoner. Gates hadde fremdeles rundt 7000 og flere militser ankom hver dag.

Gates rapporterte raskt en skarp handling til kongressen og guvernøren i New York. Mens slagkommandantene og mennene gav Arnold æren for deres suksess, gjorde Gates alt for å sikre seg at ingen andre enn ham fikk æren. Arnolds protester var kraftigst i det som han mente var manglende ære til Learned, Poor, Morgan og deres menn. Kløften mellom Arnold og Gates ble større, og Gates sikret at Arnold ikke hadde noen form for kommando da de gikk inn i slaget ved Bemis Heights.

[rediger] Slaget ved Bemis Heights

Neilson Farm på Bemis Heights

Det andre og endelige sammenstøtet i slagene ved Saratoga ble kjent som slaget ved Bemis Heights som fant sted 7. oktober. Selv om britene ble påført store tapstall i slaget ved Freeman's Farm og Gates hadde fått betydelige forsterkninger av militser fra Vermont, New York og Massachusetts siden da, la Burgoyne planer for å angripe de amerikanske linjene i tre kolonnen og drive dem vekk fra området.

Burgoynes plan var å bruke tre angrepselementer. Brigadergeneral Simon Fraser skulle passere amerikanerne på deres venstre flanke og sikre stillingene for artilleriet. Siden han beveget seg gjennom skogsområder, fikk han det lette infanteriet sammen med den canadiske militsen, ranger–styrkene og de indianske allierte, totalt rundt 700 menn. Generalmajor Riedesel skulle gjennomføre hovedangrepet for å okkupere amerikanernes venstre flanke med rundt 1000 menn og artilleri til støtte. Imens skulle generalmajor William Phillips angripe i en venstre sving for å separere den venstre flanken fra de amerikanske hovedstyrkene på Bemis Heights som lå over elva Hudson. Phillips styrker var på rett over 400 menn fra grenaderbataljonen under major John Dyke Acland og det kongelige artilleri under major Williams.

General Lincolns menn var strukket nordvestover fra Gates befestninger på Bemis Heights. Ytterst på den vestlige enden var oberstene Morgan og Dearborn med totalt 600 menn. I sentrum var general Learneds brigade som var utvidet med milits til rundt 1800 menn. General Poors brigade skulle binde hans styrker til hovedstillingene med rett over 1400 menn. Bak Learned ledet brigadergeneral Abraham Ten Broeck 1200 militsmenn fra New York i reserve.

Britene hadde lært fra slaget to uker tidligere og startet angrepet tidlig på ettermiddagen. Dette gjorde at Burgoyne kunne trekke seg tilbake da det ble mørkt dersom dette skulle bli nødvendig. Åpningssalven kom fra grenaderernes fremste posisjon på Lincolns høyre flanke. Poors menn holdt igjen ilden, og terrenget gjorde skuddsalvene hovedsaklig ineffektive. Da major Acland ledet et bajonettangrep på deres stilling, åpnet amerikanerne endelig ild på nært hold. Acland falt, skutt i begge føttene, og mange av grenadererne gikk også ned. Deres kolonne var i totalt kaos, og Poors menn rykket frem for å ta begge lederne til fange og ta deres artilleri. De som unnslapp returnerte til festningsverkene ved Freeman's Farm.

I den vestlige enden gikk det heller ikke så godt for britene. Morgans menn feide unna canadierne og indianerne for å angripe Frasers regulære soldater. Selv om de såvidt var tallmessig underlegne, klarte Morgan å bryte opp flere britiske forsøk på å bevege seg vestover. Imens gikk Benedict Arnold nervøst frem og tilbake i Gates sitt hovedkvarter da han hørte lydene fra slaget. Han var blitt fjernet fra sin kommando, og Gates nektet å se ham. Til slutt steg han opp på sin hest og red mot kampene. Gates eneste reaksjon var å sende major Armstrong for å gi ham ordre om å returnere, men Armstrong klarte aldri å ta ham igjen.

Arnold dro først til de lette bataljonene i vest. Da han så Fraser motivere sine menn gjentatte ganger, sa han til Morgan at «mannen var verdt et regiment». Morgan reagerte med å beordre ham skutt, og en dyktig skarpskytter ved navn Timothy Murphy adlød. Fraser falt dødelig såret, og hans fremrykning falt i grus.

Aronld red så videre til kampene i sentrum. Learneds menn slet med å ta seg av hessernes fremrykning og var på vikende front. Arnold hjalp til med å motivere dem, og han ledet motangrepet sammen med Learned. Da Morgan, Dearborn og Poor begynte å lukke flankene deres, trakk også hesserne seg tilbake til sin startposisjon.

Etter rundt en times skarpe kamper, var britene tilbake til sin startposisjon. Arnold var ikke fornøyd med å stoppe den britiske fremrykningen og ledet Learned og hans menn i et angrep på det første festningsverket. Arnold falt, skutt i det samme beinet som han tidligere skadet under invasjonen av Canada, men Learneds menn tok festningsverket.

Selv om skaden hans holdt ham borte fra kampene, gikk Arnold til brigadergeneral John Patersons brigade for å oppmuntre ham til å støtte de tidligere angrepene. Men her tok Gates sine ordrer ham igjen og fjernet ham fra kampene. Mørket gjorde slutt på slaget og reddet Burgoyne fra videre nederlag.

[rediger] Burgoynes overgivelse

De britiske styrkene trakk seg tilbake noen få kilometer nordover hvor deres retrett ble blokkert av amerikanske styrker under kommandoen til Gates. Omringet og tallmessig underlegne, 60 km sør for Fort Ticonderoga, med skrumpende forsyninger og vinteren ikke langt unna, hadde ikke Burgoyne noe valg. Han valgte å åpne forhandlinger med amerikanerne. Innledningsvis krevde Gates en betingelsesløs kapitulasjon som den britiske generalen bestemt avviste, han erklærte at han heller ville kjempe til døden. Gates gikk til slutt med på en konvensjonsavtale hvor britene teknisk sett ikke overgav seg eller ble tatt til fange, men skulle marsjere til Boston og dra hjem til England på betingelsen at de ikke skulle tjene igjen i Amerika. Gates var bekymret for at en kamp til døden med Burgoyne fremdeles kunne bli kostbar, og han var også bekymret for rapporter om at general Henry Clinton rykket fram fra New York City for å komme britene til unnsetning ved Saratoga. I full seremoniuniform ledet Burgoyne 4500 britiske og tyske soldater ut fra sin leir den 17. oktober og ble hilset formelt av general Gates. Andre lå såret eller hjalp den store kontingenten av offiserenes koner med å forberede fangenskapet.

I overgivelsen ved Saratoga overgav 5791 menn seg. Riedesel har hevdet at ikke mer enn 4000 av disse var stridsdyktige. Antallet tyskere som overgav seg er satt til 2431 menn av Eelking, og av tyskere som ble drept, såret, fanget eller savnet frem til 6. oktober til 1122 inkludert tapene ved Bennington. Det totalet tapstallet til britene og deres tyske leiesoldater i drepte, sårede, fanger og desertører i løpet av felttoget, inkludert de som gikk tapt i St. Legers ekspedisjon til Mohawk, konflikten ved Bennington og de som overgav seg ved Saratoga, var ikke langt unna 9000.

[rediger] Etterspill

Burgoynes styrker ble avvæpnet og skulle ha blitt sendt til Storbritannia på betingelsene av at de ikke igjen deltok i konflikten med koloniene, en vanlig militær praksis i det 18. århundre. Istedet nektet den amerikanske kongressen å ratifisere «konvensjonen», dokumentet som inneholdt betingelsene for overgivelsen som Gates og Burgoyne hadde blitt enige om. Selv om noen av de britiske og tyske soldatene til slutt ble utvekslet mot amerikanske offiserer, ble de fleste mennene i den kombinerte britiske og tyske «konvensjonshæren» som den ble kjent som, holdt i fangenskap i leirer i New England, Virginia og Pensylvania frem til krigen var slutt.

En annen alvorlig vanskelighet var at Karl I, hertug av Braunschweig, ikke ønsket sine soldater tilbake i frykt for at de ville hindre videre rekruttering. Tyskerne likte selvfølgelig ikke dette og deserterte i stort antall. Av 5723 tyske soldater som ble sendt over, reiste bare 3015 tilbake i 1783. De fleste ble nye amerikanske kolonister.

Enda en kompliserende faktor var at Burgoyne selv ble sendt tilbake til England i unåde. Nyhetene om at en hel britisk hær hadde ikke blitt beseiret, men tatt til fange med alle sine våpen, gav de revolusjonære stor troverdighet. Frankrike gav sin støtte til revolusjonen. Noen år senere spilte det franske militæret og marinestyrker en nøkkelrolle i kapituleringen til en annen britisk hær i beleiringen av Yorktown og slutten av krigen.

[rediger] Litteratur

• Richard H Ketchum, Saratoga: Turning Point of America's Revolutionary War, 1997, Henry Holt & Company, ISBN 0-8050-4681-X; (Paperback ISBN 0-8050-6123-1)
• Max M. Mintz, The Generals of Saratoga: John Burgoyne and Horatio Gates, 1990, Yale University Press, ISBN 0-300-04778-9;

[rediger] Eksterne lenker

• The Saratoga National Historial Park web site
• Deltagere i slaget
• Monument to Arnold's leg at Saratoga, from pbs.org

Lenker til sider som diskuterer de hessiske soldatene, noen med bilder:

• [1]
• [2]
• [3]
• [4]