Slaget ved Landskrona

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Slaget ved Landskrona i løpet av en varm sommerdag i året 1677 var ansett som krigens faktiske oppgjør om utfallet av den blodige krigen om de østdanske landskapene som var avslått til Sverige i 1658 også kjent som Gyldenløvefeiden i Norge. Der hadde de to konger søkt et endelige oppgjør for tredje gang og for tredje gang mislykket den danske kongen å seire tross fordeler på egne side. Slaget ved Lund hadde endet med nederlag og i slutten av mai hadde Christian V en så stor numerisk overlegenhet i et møte ved Landskrona som ikke blir et slag da dansk nøling tillatt svenskene muligheten for å unnslippe. Ennå var ikke krigen avgjort ved Landskrona.

Innhold 1 Bakgrunnen 2 Slagoppstillingen 3 Styrkene og Taktikk 4 Slaget 5 Tapene 6 Etterspillet 7 Kilder

[rediger] Bakgrunnen

Etter Slaget ved Fehrbellin i 1675 som hadde endet med svensk nederlag mot Brandenburg skulle Danmark-Norge går til krig mot Sverige og det neste året etter Slaget ved Öland da sjøherredømmet var vunnet, invadere danskene Skåne for å gjenvinne de tapte provinser som var beholdt ved freden i 1660. Men nederlager som Slaget ved Halmstad og Slaget ved Lund satt danskene sterkt tilbake slik at de kunne bare står på Skåne ved å ha sterke baser i Landskrona og Kristianstad. Karl XI vil drive vekk danskene ved et oppgjør på slagmarken og hans aggressive dumdristighet kunne ha endet med forferdelse den 27. mai 1677 nordvest for Rønneberga bakker 8 km nordøst for byen Landskrona.

Istedenfor unnslapp svenskene i siste liten fra danskene som var dobbelt så sterk som de var og idet Christian V innså at en mulighet for seier var gått vekk vil deretter tar svenskenes viktigste holdepunkt i Skåne, Malmö. Men beleiringen av Malmö blir et nederlag under Slaget om Malmö da mellom 3 000 og 4 000 falt i et stort angrep den 26. juni 1677. Det var da Karl XI planlegger et nytt felttog mot Landskrona, ved hans base nord om Söderåsen i Herrevaldskloster som han hadde holdt til siden tidlige juni hadde flere og flere styrker kommet til. Snart var man i stor nok styrke for et nytt angrep og dette fikk danskene lært om lik etter stormingen på Malmö. Dermed måtte Christian V brøt opp beleiringen og returnere til deres leirplass ved Saxtorp den 12. juli 1677.

Denne dagen brøt Karl XI opp fra leiren ved Herrevaldskloster og rykket sørover i retning Landskrona for å kom til de viktige bakkene ved Rønneberga. Fra Saxhorp fikk man visst om dette så de begynner å forbereder seg med de nye styrker som hadde blitt overført fra Hessen og Münster i Tyskland slik at man står med 12 000 menn klar for et feltslag mot den svenske hæren på 9 000 menn og 4 000 bønder.

[rediger] Slagoppstillingen

Ved den 13. juli hadde Karl XI lagt sin leir øst for Tirup som lå opp mot Rønneberga bakker der Christian V hadde satt opp sin leir og dermed besitter en god stilling med oversikt på lang avstand som vanskelige kunne angripes som svenske speiderne som rekognosere oppfattet som nær uangripelige. Da dette var kjent kom det betenkeligheter, men dette ville ikke Karl XI hørt på og truet og hetset sine generalene som måtte gir etter og forberede et angrep i sluttet slagorden som startet ved kl. 3 om morgen. Planen var å rykket forbi Tirup mot Sireköpinge og derfra mot Rønneberga bakker.

Men om morgen den 14. juli fikk de ikke sikte på de danske stillingene og stanset opp. Rudger von Ascheberg blir sendt ut for å speider etter danskene og han kom til Tirup og deretter videre til Billeberga over fire kilometer vekk. Først da Ascheberg kom opp i kirketårnet i Billeberga fikk han syn på en lang jordvoll på tvers over en flatt slette mellom Tirup og Rønneberga bakker. Ved ett realisert man at Christian V hadde flyttet sin hær ned på åpen lend, oppført en jordvoll med åpninger for feltartilleriet og gravde en dike foran. Valget av stedet var god, men lite gjennomtenkt med brutte terreng opp mot Tirup og Rønneberga bakker lå slik at svenskene kunne ikke angripe i et frontalt engasjement.

Så snart Ascheberg hadde meldt fra besluttet man å angriper danskene i et skjev fremstøt konsentrert mot danskenes venstre fløy ved å rykket fram til Sireköpinge og så opp på sletten som het Ylleshed i sørvestlige retning. Jordvollen var 3 til 4 km lang og for sterk for et frontalt angrep samtidig som terrenget mot Tirup var ikke enkelt så et angrep på den venstre fløy var mest hensiktmessige. Dessuten måtte deres venstre fløy endt opp i Tirup så man gjør den svak og i tillegg satt de 4 000 bønder i og omkring Tirup til fordel for den høyre fløy vendt mot Sireköpinge.

Idet de rykket framover i slagorden hadde danskene gjennomskuet svenskenes hensikt og om formiddag besluttet Christian V som hadde flyttet sin hær ned fra Rønneberga bakker fordi han vil ikke avskrekket et svensk angrep ved å ha en for sterk stilling, men nå fant seg i en utsatt stilling for et flankeangrep slik man måtte avanserte i frontal angrep. Dermed var det bare å flytte seg vekk fra jordvollen med høyre fløy lengst og venstre fløy litt tilbake for å møte svenskene ved kl. 10 30. Denne uventede manøvreringen kom brå på svenskene.

I dansk slagorden fra høyre til venstre står kommandantene Christian V, hans bror prins Georg, Goltz og tre generalmajorer i høyre fløy i to linjer, generalløytnant Rüsensteen og generalmajor Schack i senteret i to linjer og generalløytnant Arendorff med tre generalmajorer i venstre fløy.

I svensk slagorden fra venstre til høyre står feltmarskalk Grundel-Helmfeldt med to generalmajorer og en oberst i to linjer i venstre fløy i to linjer, generalløytnant Schultz von Ascheraden med generalløytnant Gyllenstierna i senteret i to linjer og Karl XI med general Ascheberg, generalmajor Mortaigne og generalmajor Bierke.

[rediger] Styrkene og Taktikk

Med i den danske hæren er 4 260 tyske leiesoldater leiet av danskene fra fyrstbiskopen Christoph von Galen i Münster samt et keiserlig infanteriregiment på 1 200 mann og en detasjement på ti kompanier infanterister og 270 dragoner fra Hessen. Disse erstatter tapene under Slaget om Malmö og representert en sterk styrke sammen med et dansk infanteriregiment som består av 1 800 tyskere fra Brandenburg. En dansk bataljon består av 250 mann mot en svensk på 330 mann, en dansk skvadron består av 150 ryttere mot en svensk på 180 ryttere.

4 000 misfornøyde bønder var utkommandert til Skåne fra Småland for å bekjemper snapphaner så da de oppdaget at de var kommet til et feltslag hvor de kunne gjør lite nytte for seg var de derfor oppskremt og sint, hevdet å ha blitt lurt av deres landshøvdinger i samarbeid med offiserer. De var bare utstyret med påler, høygaffel, økser og annet som duger ikke i kamp mot kårde, pike eller gevær.

Suksessen under Slaget ved Lund i desember 1676 gjorde at man gjentar taktikken på nytt enda det var ikke mindre ildkraft hos infanteriet med aggressiv angrep for umiddelbar nærkamp med blank stål som kolber av deres geværer etter å ha avfyrt salve på kloss hold under streng disiplin. I mellomtiden kunne de svenske rytterne tar fordel av deres taktikk omkring konsentert sjokkangrep mot de mindre vante kavalerister ved brutale nærkamp. Taktikk for senere krig tatt i bruk av karolinerne var blitt til og tatt i bruk.

[rediger] Slaget

Ved kl. 10 30 om formiddag kom de første kamper da danskene foretok deres forflyttinger tross sterk ild fra det svenske feltartilleriet og kom overraskende på svenskene som fort blir tatt under angrep på høyre og venstre fløy. De første som falt var en dansk major drept av en kanonkule sammen med få av sine menn.

På den danske venstre fløy hadde man brasket rett inn i de svenske rekkene som var nemlig kommet ned ledet av Karl XI som ville ikke vente med å angripe og deretter gikk på de fremste danske tropper som hadde kommet til en høy mur på en dalsenkning uten å note at hæren fulgt etter. I få minutter slåss Karl XI og Drabantskvadronen på 142 mann desperat og var ved å blir nedgjort akkurat da redningen kom i allerste siste øyeblikk. Livregimentet kom til i styrke og klart å tar seg over den høye muren der Karl XI hadde forskanset seg for så å drive vekk danskene tatt under sterk ild fra infanteriet som fulgt etter. Det blir et eneste stort masseslåssmål med et blodbad på de danske soldatene som blir presset tilbake med stor tap og over Ylleshed mot sørvest helt til Asmundtorp under forfølgelse. Alt dette hendt i løpet av en halv time eller mer i en usedvanlig varm dag på mer enn 30 varmegrader.

Men på den danske høyre fløy som hadde mesteparten av de uthvilte og nyankommede tyske tropper, var det nærme på at det ikke blir en katastrofe, under mer dugelige offiserer gikk man til både frontal angrep og flankeomgående angrep på den svenske venstre fløy som blir satt under angrep fra foran, på flanken og i rygg. Svenskenes fløy hadde flyttet seg fra Tirup og deretter hadde den ene ende sør for Brinkagården ute i det løse. Svenskene kom i uorden og deres flanker blir rullet opp under dødelige kavaleriangrep anført av Christian V og prins Georg, der skal kongen ha drept en offiser og to menige og såret flere andre. Den svenske høyre fløy var slått tilbake og feltmarskal Helmfeldt som forsøkt å bringer sine styrker i orden på ny, blir fanget under sin hest truffet av en kule ved Brinkagården. Der kom en tysk løytnant i dansk tjeneste til og drepe feltmarskalken.

På den svenske høyre fløy hadde man vunnet og fordrevet den danske venstre fløy, men den svenske venstre fløy var slått på vill retrett over et kuperte terreng mot Tirup kyrka. Terrenget reddet store deler av det svenske infanteriet ved Tirup slik at det kom uorden i det danske fremstøtet som oppløse seg inn i blodige kamp uten nåde. Akkurat da Christian V var ved å ruller opp og tilintetgjort den svenske venstre fløy mot kirkemurene i Tirup vist flere tusener seg bak kruttrøyken som lager et voldsomt spetakkel slik at danskene blir noe forvirret over det de så og høre. De trodde at det var reservestyrkene som hadde kommet til unnsetning for den svenske venstre fløy så de stoppet opp.

Det vist seg å være en krigslist av de svenske befalhavende for de 4 000 bøndene fra Småland som hadde beroliget deres menn ved å fortelle dem at de kunne blir massakret om de skulle forsøkt å flykte fra kavalerister. Ved å ha disse bak murene omkring kirken og samtidig plasser på at de ikke blir for synlig, unngikk man at danskene skulle ante hva de var og samtidig narret disse til å tro det verste. Ved å bråket med deres våpen og vifte med faner gav de et inntrykk på danskene som deretter nølet.

Det gav tid for svenskene til å settet inn et motangrep med deres nå reorganiserte styrker, nå var balansen på deres venstre fløy sikret. Men avgjørelsen kom i senteret fordi av en uklar årsak hadde danskene ikke tillatt deres senter som består av infanteristyrker med et stort innpass av tyske soldater av best kvalitet får rykket framover ved side av begge fløyer og deretter vente. Først da man rykket framover var det for sent, egne dansk venstre fløy var slått i biter og dansk høyre fløy var holdt i sjakk. Da hadde Schultz i hans svensk senter kommet framover og deretter kan hindret Rüsensteen å får kontakt med begge fløyer som var forutover.

Det kom til et voldsomt sammenstøt i senteret der svenskene oppvist imponerende disiplin ved å marsjere mot sterk ild i jevn, rolige takt mot danskene som allerede var kommet i uorden ved å oppdaget at deres venstre fløy var borte og deretter avfyrt deres salver på kloss hold før de stormet på med kolber, kårder og alt for hånd. Rüsensteen forsøkt å stoppet sammenbruddet ved å sette inn reserven, men soldatene i reserven var merket av sjokket den svenske taktikken skapte mot første linje og kom i oppløsning etter kort tid.

Da Christian V hadde pustet ut ved Tirup, oppdaget han at senteret var revet opp og drevet på flukt og fikk lært at den venstre fløy var fullstendig slått fra slagmarken. Han kunne ser at senteret dreier seg om med 2 000 mann mot hans egne posisjon ved Tirup samtidige som en større kavaleristyrke fra Asmundstorp der fordrevelsen av den danske venstre fløy hadde stoppet opp ved kl. 1 om ettermiddag kom rett mot hans rygg.

Han fikk samlet de gjenværende styrker og vendt dem mot Tirup i sluttet slagorden, men slaget var allerede tapt. Ved firetiden om ettermiddag kunne ikke danskene lenge holde ut. De var nødt til å brøt seg sørover mot Billebergåan i retning Norra Möinge ikke langt fra Asmundtorp, men til all hell var infanteriet utmattet slik at danskene med stor tap kunne unnslapp, to bataljoner blir tilbake for å holde vekk kavaleristene som hugde ned de fleste, men deretter kunne Christian V kom seg til Landskrona.

[rediger] Tapene

Tapene etter et så blodig slag i en varm sommerdag hvor heteslag kunne drepe en mann, var ikke så skrekkelig som under Slaget ved Lund, men meget store. 2 500 danskene hvorav 2 000 ryttere og 500 infanterister var drept eller såret tilbake på feltet, et ukjent antall var tatt til fange. Mot dette var 959 svenskene drept og andre 824 såret hvorav de fleste skulle omkommet av deres sårer. Dessuten var mange rammet av overanstrengelse som heteslag.

Minst 4 200 menn av 21 000 var tilbake på valplassen. Dessuten var det danske feltartilleriet tatt med 32 kanoner, ingen artillerist var tatt til fange fordi disse hadde brukt lenkekuler som kunne meiet ned mange soldater i fryktelige scener, mot svenskene.

[rediger] Etterspillet

Nederlaget ved Landskrona som skyldes Christian Vs iver etter et endelige oppgjør og dårlig ledelse, var ikke avgjørende siden man fremdeles hadde en intakt hær og sterke besittelser. Men kongen og hans offiserer hadde i deres iver fått seg ut på åpen lend mot svenskene som kunne manøvrere bedre fra minst to sterke stillinger. Dessuten hadde dårlige relasjoner mellom de danske og tyske offiserer fulgt til at senteret står for langt tilbake samt at det oppstår mangel på samordnet ledelse. De var dessuten ikke bevisst deres grundige stilling av å ha bedre underhold enn svenskene som dermed var under konstant tidspress og dermed kunne ha latt være å ta opp slag og bundet ned Karl XIs hær som i november 1676 for å sultet ut denne.

Men slaget var ikke det oppgjøret som det har vært betraktet som, for fremdeles står det to intakte hærer i Skåne. Tapene man hadde lidd på den danske siden var hurtig erstattet og Christian V stilt opp sin hær utenfor Landskrona mot Karl XIs hær på Rønneberga bakker i flere uker. For hver dag fryktet man et nytt storslag.

Ved 5. august 1677 rir så general Baudissin med syv rytterregimenter fra Landskrona fordi det var ikke nok beite for hestene mer mot Kristianstad i østlige Skåne som hadde blitt overvåket av et observasjonskorps i flere måneder. Det var dessuten fra dansk side ment som et forsøk på å lokket vekk svenskene for å kunne overfører styrkene i fred og ro. Man hadde kommet i manglende underhold og da generalene ville ikke støttet kongens ide om å kom seg til Helsingborg og eventuelt ta opp et slag med svenskene der, valgt man å lot være å søke slag på nytt ved å avledet med et tokt til Kristianstad.

Karl XI trodde først at det var den danske hæren som hadde brutt opp og derfor vil følge etter som danskene hadde tenkt seg, for å søkt et nytt slag uten å vite at det kun var kavaleriet som skulle når Knistinge 20 km nord for Kristianstad på den andre siden av Helgå. Men istedenfor å angripe Baudissin var Karl XI blitt mer forsiktigere og mindre ivrig etter strid, det er mulig at stridighetene endelig hadde dempet hans dumdristighet. Han kom seg til Kristianstad omegn og fikk brutt ned broen Långebro slik at Baudissin måtte manøvrer seg om til Åhus over Helgå der han reist en bro vekk fra Kristianstad og trakk seg den 17. august 1677 ut forbi den svenske hæren på 6 000 stridsdugelige mann ved Härlöf. Karl XI fulgt etter og kom fram til Norrvidinge den 20. august der han fikk lært at danskenes hær hadde flyttet seg nord mot Helsingborg.

Etter Baudissin hadde foretatt et nytt tokt ved midten til slutten av august 1677 samle så Karl XI sin hær på Rønneberga bakker utenfor Landskrona og flytte så til Norrvidinge hvor veien fra Landskrona går østover i hensikt på å blokkere danskene fra innsiden av Skåne.

Christian V hadde mistet interessen for å bli værende på Skåne og drar tilbake til København. Der er han med på å organiserte en ekspedisjon på 4 400 mann til Rügen som skjer den 7. september 1677. Karl XI blir oppmerksomt på situasjonen i Båhuslen. Den var alt annet enn god. I mellomtiden hadde observasjonskorpset utenfor Kristianstad blitt et beleiringstren som først tok Kristianstad under beleiring ved høsten 1677. Det andre slaget om Kristianstad skulle være der krigens utfall blir avgjort.

[rediger] Kilder

• Ulf Sundberg, Svenska krig 1521-1814 1998 ISBN 9189080149
• Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen, Danmark i Krig 2005 ISBN 8756772696
• Svenska slagfält av diverse forfatterne for Wahlström & Widstrand, 2003 ISBN 9146202250
• Claes-Göran Isacsson, Skånska kriget 1675-1679 2000 ISBN 9188930874