Slaget om Malmö

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Slaget om Malmö var en viktig begivenhet under den skånske krigen 1675-1679 da et dansk forsøk på å erobrer den viktigste svenske besittelsen på Skåne mislykkes under en beleiring som vist de første kjenntegner på inkompetente utføring fra den danske krigsledelsen.

Innhold 1 Bakgrunnen 2 Slaget som ikke hendt 3 Beleiringen 4 Stormingen 5 Etterspillet 6 Kildene

[rediger] Bakgrunnen

Etter Slaget ved Lund i desember 1676 kunne Karl XI forsynet sine medtatte styrker i Malmö som hadde allerede forrådslagre tilgjengelige under generalguvernør Fersen som helt fra starten av hadde forberedert seg på angrep. Etter å ha trukket seg ut tok de Helsingborg kort etterpå og herjer ved nyttåret rundt Landskrona i en maktdemonstrasjon for å vist at Christian V var slått fra landsbygdene.

Deretter rykket Karl XI mot Kristianstad i østlige Skåne i januar 1677 i hensikt på å tar den viktige besittelsen som kontrollere de østlige deler av Skåne og utgjør en trussel mot enhver fremstøt vestover. Men idet han fikk lært at danskene hadde forsterket garnisonen der besluttet han å går i vinterkvarter i Vä sørvest for Kristianstad. I mellomtiden beordrer han Gyllenstierna, Ulfeld og De la Gardie om å takler snapphaner som var blitt en plage, noe som fulgt til Beleiringen av Kristianopel og Beleiringen av Karlshamn.

Idet vårløsningen nærmer seg hadde danskene med 1 700 mann forsøkt å gjenerobret Helsingborg uten å lykkes å tar festningen med slottet den 22. mars 1677, den samme dag brøt Karl XI opp sin hær fra vinterkvarteret i Vä. Karl XI fremdeles vil tar Kristianstad, men vil også søkte slag så hans hær blir flyttet mot Nääs nå Trollenäs derfra man kunne holde Kristianstad under observasjon og samtidig forberede seg på dansk fremstøt fra Landskrona mens man venter på forsterkninger fra Sverige. Først ved 16. mai var danskene klar til et nytt felttog med forsterkninger som var sårt tiltrengt etter Lund-slaget.

[rediger] Slaget som ikke hendt

Med en hær på 7 800 infanterister, 4 200 ryttere og 800 dragoner på tilsammen 12 800 mann som blir mønstret den 16. mai samtidig som 2 400 mann blir besetning for Landskrona festning, kunne Christian V forbereder seg på slag. Bare dagen etterpå rykket den aggressive Karl XI ut fra Trollenäs i slagorden under avansement og ved ettermiddag den 17. mai 1677 stilte så den svenske hæren seg på Rönneberga backar. Det var et sjansespill som demonstret hvilken vågehals den svenske kongen var, for han hadde bare 14 skvadroner og 7 bataljoner på bare 5 000 mann eller bare større enn en tredjedel av den danske styrken i Landskrona. Generalene skremt over dette forsøkt å få Karl XI fra å våge slag, men dette ble besvart med trussel om dødsstraff, noe som var ikke ubegrunnelige.

Christian V merkelig nok til tross for at man visste om egne overlegenhet, foretrakk å vente på forsterkninger i form av 4 000 leiesoldater fra Münster og to danske regimenter før man kunne ta opp Karl XIs «tilbud». Verdifulle tid var gått tapt og da danskene marsjere ut fra deres leirer den 26. mai om natt og kom til en sterk stilling nordvest for Rönneberga backar ved morgen til den 27. mai, var det nå tre for hver svensker eller mer. Idet Karl XI så den danske slagorden stilt han sin hær opp og rykket fram mot danskene.

Bare tilfeldigheter vil at det var et par hundre meter bredt myrlend som skulle skilte de to hærer fra hverandre slik at det knapt blir løst et skudd. Det var da Christian V demonstret at han fremdeles var preget av opplevelsene under Slaget ved Lund, for han blir overforsiktig da det kom meldning om rytterforbander på avstand. Selv om man hadde tilintetgjort en avdeling på 150 rytterne som var kommet ved feil inn i deres midten, besluttet Christian V å trekke hæren om til et pass vest for Rönneberga backar for å vente til den neste dagen.

Karl XI kom hurtig under stor press fra nærmeste alle offiserer om å brøt opp før et dansk angrep kunne skjer, selv soldatene i rekkene var innstilt på å reddet seg fra den nærliggende katastrofen de kunne observere for den danske overmakten var massiv. Da det vist seg at Christian V vil ringer inn den svenske hæren for slag den neste dag, gav endelige den ensidige kongen seg.

Danskene oppdaget det og sendt ut kavaleriet om morgen så det kom til forfektninger, men ikke før Felsen var kommet til Malmö og Karl XI selv rykket til Vä tett forfulgt av Christian V som hadde innsett hans feilgrep. Ved 30. juni hadde Karl XI nådde Vä der han sluttet seg til observasjonsstyrken under general Schultz, men fikk meldninger bare timer senere om skarpe trefninger med danskene. Etter å ha slått seg forbi kom danskene med Christian V inn i Kristianstad og dermed måtte Karl XI også brøt opp fra Vä til Mölleröd nordover, reddet seg i ly av mørket fra danskene.

[rediger] Beleiringen

Christian Vs feilgrep som indirekte sett skulle vist seg avgjørende for krigens gang, var deretter forsøkt rettet opp ved å ta Malmö.

Det var ikke snakk om et enkelt oppdrag, for ikke bare var generalguvernøren av Skåne en erfarne kommandant med uthvilte tropper og god moral i egne soldater, byen også var godt befestet. I firkantelige form med den nordlige del vendt mot Øresund var byen lett å forsvare med høye voller, flere bastioner og brede vanngraver samt spisse påler som beskyttes mot kanonkuler av mindre jordvoller. Til vest lå citadellet med slottet. Fersen arbeidet med på å forbereder forsvarsverkene og deretter forsvaret av byen, kom inn i enighet med borgerne i byen på 5 000 i alt om å gir dem lov til å organisert seg i fem kompanier hver på hundre mann og deretter gir dem stor ansvar for forsvaret. Det var behjelpet av kunnskapet om hva som kunne ha hendt ved storming for etter krigens sedvane vil byen blir frigitt for plyndring og de tyske soldatene som var kommet til Skåne, skjerpet borgernes forsvarsvilje. For de tyske soldatene var svært beryktet for massemord og overgrep i inntatte byer.

Ved den 11. juni etter forsøk på å få kontakt med Fersen gikk galt, startet danskene beleiringen om natt da løpegraver blir gravde sammen med oppstilling av mindre skanser langs tre innfallsruter, østerporten, vesterporten og slottet. Kanonbatterier blir satt opp som deretter duellere med det svenske festningsartilleriet.

Fersen ville hale ut tiden i håp om unnsetning fra Sverige så han måtte forstyrrer beleiringsarbeidet på den danske siden. Ved den 15. juni 1677 gjorde de et utfall med 150 soldater som gjorde stor skade, tre netter senere kom 60 mann ut hvor de fikk tak på en major. Bare timer etter angriper 400 svenskene et utpost der de fikk lært en generalmajor oppholdt seg i, drepte over hundre mot mindre tap. Det var ingen nåde og de stadige utfaller tok et stort toll på de danske arbeiderne. Det danske artilleriet øker i styrke for hver dag. Om natt til den 22. juni stormet et mindre parti av soldater tre bastioner bare for å blir slått tilbake med tap av 300 mann. Hver natt blir det skutt inn bomber mot slottet som tok liten skade. Det var stor iherdighet og imponerende pågangsvilje som fulgt til at man kunne grave seg nærmere Malmö med endels stor tap, påskyndet av deres konge.

Om natt den 25. juni nådde danskene fram til bastionen Stockholm ved Østerporten og dermed realisert svenskene at stormingen var nå nær, for man kunne ikke unngår å ser løpegravene blir full av danske infanteristene som samler seg til et samlet angrep. Uten å visste det hadde deres fiender begått en feil. Slaget ved Møn i 1. juni var kommet som en forskrekkelse og idet man fikk meldninger om at den svenske flåten var observert ved Bornholm ment man at det var ikke tid for mer bombardement og for å kom svensk hjelp i forkjøpet måtte de angripe uten å ha redustert forsvarsverkene i stor grad.

[rediger] Stormingen

Om natt til den 26. juni kom det en kraftig artilleribeskytning, deretter gikk den danske hæren med den münterske styrken på 4 000 mann, Livregimentet og Prins Georgs regiment i spissen til angrep på åtte ulike steder med stormstiger og pontonbroer (stormbrygge), blir mottatt med dødelige kanonskudd og muskettild. Under heftige angrep var angrepet til å begynne med fremgangsrik, vernet ved Strandporten falt der alle menn under kaptein Matern blir utryddet, så ved kl. 1 om natt brøt man seg inn i bastionen Stockholm, murene mellom bastionene Göteborg og Malmö og på vollen mellom bastionene Norrköping og Malmö.

Alt så ut til å endet med dansk seier, men det var da det var oppdaget feil. Deres stormstiger var for kort og pontonbroer blir raskt ødelagt over vanngravene. Generalmajor Bibow i spissen for en tapper dansk styrke brøt seg gjennom østerporten inn i byen, men det var akkurat da de svenske kanonene skjøt i stykke flere pontonbroer så mange blir fanget inn og slaktet ned under rasende kamp. Bibow falt død sammen med hundrer av sine menn.

Idet natten lyser opp, hadde angrepet mislykket, for det var utilstrekkelige støtte fra artilleri som dessverre var ikke tillatt å få redustere de svenske forsvarsverkene, som ledet til at mellom tre tusen og fire tusen mann falt, de fleste drept siden Fersen gjorde det klart at han vil ikke ha for mange fanger. Hastverk fra en utålmodig kong nervøs over nyheter om den svenske flåten på vei mot Slaget ved Køge bukt hadde utløst tragedien.

[rediger] Etterspillet

Den 2. juli etter Slaget ved Køge bukt kom tre skadede krigsskip til Malmö dagen før bare for å blir tatt under angrep av en nederlandsk eskadre på fem skip som tok de to siste etter Kalmar Slott var satt i fyr og brant ned. En dansk eskadre på flere skip hadde skutt på byen siden 9. juni fra ved Malmö red, men de var kalt vekk underveis mot det store sjøslaget som var noe oppmuntrende for Christian V som fikk hørt om seieren.

Ved 5. juli var beleiringen opphevet da danskene hadde rømt deres løpegraver og skanser tilbake til deres leir som deretter blir oppbrutt den 12. juli idet man hadde lært at forsterkninger var kommet til Herrevaldskloster i nordlige Skåne der Karl XI holdt til. Idet den danske hæren nå står ved Saxtorp var forspillet mot Slaget ved Landskrona startet.

Seierherren fra Slaget om Malmö, Fabian von Fersen døde kort etterpå av naturlige årsaker. Kongen som hadde lidd nederlag, hadde nå tapte muligheten for å avgjøre krigen for egne fordel to ganger.

[rediger] Kildene

Claes-Göran Isacson, Skånska kriget 1675-1679 ISBN 9188930874

Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen, Danmark i Krig ISBN 8756772696