Slaget på Kalvskinnet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.

Slaget på Kalvskinnet som var blitt det avgjørende vendepunktet i Sverres kamp for kongemakten for med seieren hadde ikke han bare kvittet seg med den farligste trusselen mot egne sak, men også endret karakteren på krigen fra en reising med en opprørsflokk til en formell borgerkrig med landsdeler mot hverandre. Den anerkjennelse som Sverre Sigurdsson hadde ønsket å oppnår siden våren 1177 kom da trønderne valgt å akseptere ham som deres kongeemne, dermed flyttet kjernen for opprøret seg om fra Viken til Trøndelag i en geopolitisk bevegelse.

[rediger] Bakgrunnen

På høsten 1178 etter seieren i Slaget ved Hørte bro toget birkebeinerne for tredje gang til Nidaros og jaget vekk de kongelige styrker og tok ti skip som ble birkebeinernes første regulære flåte. Med en flåtestyrke som kunne ha en bemanning på mellom 500 og 1 000 mann kunne Sverre Sigurdsson være i stand til å foreta sjøtog langs Norskekysten. På våren 1179 seilte birkebeinerne til Møre fra Trondheimsfjorden med en trolig hensikt å angripe Bergen.

Ved Stad møtte de en stor fiendtlig flåte av mange skip hvor kongen, hans far, Orm kongebror og erkebiskop Øystein Erlendsson med mange lendmenn var ombord. Ved synet av dette snudde birkebeinerne og drog rett ut på havet i håp om å unnslippe. Ved hjelp av tåke og dårlig sikte kunne ikke de kongelige skipene finne de flyktende skipene. Da Erling Skakke fikk melding om at fem skip var sett i Breisundet på vei mot Trondheimsleia besluttet han å dele opp sin flåte for å beskytte Bergen hvis Sverre skulle fortsette mot sør med disse skipene som var ikke lokalisert, så erkebiskopen og Orm kongebror snudde sammen med få lendmenn. Resten fortsatte mot nord etter disse fem skipene og det var først på Nordmøre de lærte at Sverre var dratt nordover fra havet til Trondheimsfjorden.

Erling Skakke og Magnus Erlingsson stevnet inn i fjorden og kom overraskende på birkebeinerne som hadde lagt til ved bryggene slik at Sverre Sigurdsson var nødt til å beordre sine menn å rykke opp i byen og vekk fra deres skip som var ikke tømt for deres eiendeler og utstyr som forsyninger. Magnus Erlingsson og Erling Skakke rodde inn og opp i Nidelva mens en styrke gikk på land ved Brattøra der elvemunningen løper ut. Det ble en skarp forfølgelse helt til birkebeinerne hadde etablert seg ved Elgeseter og slått tilbake forhastede angrep på deres baktropp. Etter trefningen ble bruen over Nidelven, som var for smal, oppgitt av begge parter som skjøt pil på hverandre. Etter det trakk birkebeinerne seg opp i fjellene først til Klæbu og deretter til Gauldalen. Der valgte han å komme seg vestover til Nidelva med sin hær og oppholdt seg der i minst fire dager i håp om at Erling Skakke hadde feiltolket deres hensikter. Erling Skakke trodde, gjennom forhør av reisende og meldinger fra egne speidere, at Sverre var mest sannsynlig dratt mot Opplandene.

[rediger] Talen

Idet Sverre Sigurdsson fikk høre at Erling Skakke hadde fått i stand gjestebud og avmønstret sin hær om å være klar for strid visste han at tiden var inne, med sine styrker trent i overraskende manøvrer med hurtig bevegelse for å lansere et endelige overfall. Med 360 birkebeinerne og et oppbud fra Gauldalen skulle som skulle ha blitt tatt med i fremstøtet, kom Sverre til Byåsen utenfor dagens Trondheim ved daglysningen til den 19. juni 1179 og stoppet på Feginsbrekka nå Steinberget. Der stod han av sin hest og etter å ha holdt bønn holde han tale til sin hær.

«Jeg trenger ikke å legge ut for dere om all den nød og flakking dere har måttet utstå før vi kom hit til landet, og vi har fått lite godt og mye vondt hittil. Jeg kjenner det også på meg at dere nå synes det er på tide å få noe igjen for strevet og for den store fare dere har utsatt dere for. Vi har fått slikt som vi har kjempet oss til, veitsler der det var å få og annet gods der vi har fått tak i det.

Men nå gjelder det noe mer enn det som før har stått på spill, det er byen Nidaros. Kong Magnus og Erling jarl er også der, og mange hirdmenn og lendmenn. Nå er det større ære å vinne enn det har vært noen gang før. Jeg tror vi kommer til å seire, etter det jeg har drømt, la oss nå gå på så mye hardere som vi har mer bytte å vente nå enn før. Dere skal få vite hva dere har slåss for: Den som feller en lendmann og har vitner på det, han skal bli lendmann; hver mann skal få rang som han selv rydder seg rom til, den blir hirdmann som dreper en hirdmann; han skal også få ære og andre gode ting av oss Slikt er det vi spiller om nå.

Jeg tror ikke de vet om vi kommer, dertil tror jeg ikke de har lykken med seg nå, de har nådd sine dagers ende. Men vi kommer til å seire og få den rang og verdighet som tilkommer oss. Gud vil skifte slik mellom oss, for de har sittet lenge med vår makt og vår ære, og nå kan det hende at de miste det som de har tilvendt seg med urette, både æren og makten. Det er ikke utenkelig at de mister livet også. Gjør nå det første åtaket så hardt dere kan, så går det nok bra; de er sikkert drukne og søvnige og rådløse; noen er ombord på skipene og noen her og der i byen, og de vet ikke hvor de skal snu seg eller hva de skal gjøre.»

Talen representerte den fremtidige politiske retningen for Sverre Sigurdsson, en fysisk avløsning av det gamle lendmannsaristokratiet med egne tilhengerne på tvers av tidligere klassebevissthet i det gamle samfunnet var hans politiske mål der kongemakt står sentralt.

[rediger] Slaget

Birkebeinerne rykket nå nedover Steinberget da de kongelige vakter oppdager dem og slå alarm fra Ørene, utløst forvirring og kaos i byen hvor hæren hadde blitt spredt ut under gjestebudet vekk fra skipene der deres utstyr og mesteparten av deres våpen var. Erling Skakke istedenfor å evakuere byen besluttet seg for å ta opp kampen og kom til Nidarosdomen med sitt merke (fane) hvor rester av hæren fylker seg omkring så minst 600 mann står ved støpelen vendt mot Åkeren, et flatt landskap sør for byen og vest for Nidarosdomen som også het Kalvskinnet. Hundrer av andre hærmenn var mest sannsynlig kommet til skipene og dermed kunne ikke støtter Erling Skakke og Magnus Erlingsson på Kalvskinnet.

Med en sterk styrke oppgitt på 360 mann selv om denne opplysningen er gjenstand for en del diskusjon, gikk Sverre til angrep på de kongelige styrker med hovedvekten rettet mot Erling Skakkes egne flokk som blir fort identifisert på deres merke, hensikten var å knuste det sterkeste elementet i forsvaret som Erling representert. Etter å ha hogd ned stangen med merket ned på bakken så de andre menn at deres kommandantens merke var borte og dermed blir fylkingen brutt opp under de hissige angrepene.

Samtidige traff et kastespyd Erling som hadde på seg platebrynje som var ikke helt spent igjen, i midjen. Etter å ha slått vekk få birkebeinere satt han seg på bakken så Magnus Erlingsson kom til og så at hans far blødde stygt, klarer ikke å snakke tilbake. Idet Erling Skakke utåndet, måtte sønnen snur vekk og lå ut på flukt til sitt fars skip Ryden på Nidelven. Med Erling Skakke falt hele hans sveit så bare få unnslapp med livet i behold.

Under flukten sprang mange ned på vannet i Nidelva og flere druknet inkludert en lendmann som rakk ikke å ta av seg sin brynje og sank fort ned. Birkebeinerne stormet så ut til bryggene og var fort med å ta tilbake deres forlattede skipene hvor deres eiendeler og bytte var urørt, tok andre skip som blir etterlatt av flyktningene inkludert kongeskipet Olavssuden. Da Sverre Sigurdsson så skipene rodde vekk på Trondheimsfjorden, var slaget over. Erling Skakke blir funnet og båret til en grav sør for Nidarosdomen. Ti lendmenn og seksti hirdmenn var falt og da regner man ikke med andre hærmenn. Hvor mange som falt er ikke kjent, men det vil ikke være galt å tror det kunne være betydelige.

[rediger] Etterspillet

Slaget på Kalvskinnet var et vendepunkt i Norgeshistorien hvor en opprører hadde seiret for å oppnår kongeverdighet og dermed kunne kjemper seg til retten av å ha et kongedømme, deretter blir krigen i ettertiden mellom to konger om et enekongedømme som det endelige utfallet av rivaliseringen. Sverre Sigurdsson fant sterk støtte blant trønderne der stormenn besluttet seg om å gir deres støtte mot gjenytelser. Magnus Erlingsson etter råd med Orm kongebror og erkebiskopen i Bergen konsolidere sin kontroll i Viken, etablert et nær permanent grep på den landsdel.

Norge var nå delt mellom to partier, birkebeinerne og heklunger med hver sin konge i en borgerkrig. Det var blitt en kamp mellom en nyetablering av utkant- og underklassefolk og et etablissement av storfolk fra de øverste stender av samfunnet om posisjonene i maktstrukturen som utgjør aristokratiet og kongedømmet. Betegnelsen heklung kom av hekle, ermeløs kappe brukt av prester og dermed ment det at Magnus Erlingsson hadde kirkelige støtte siden Kirken setter seg mot en avløsning av etablissementet man hadde bundet seg til.

Det endelige oppgjøret mellom Magnus Erlingson og Sverre Sigurdson fant sted i slaget ved Fimreite i 1184, hvor Sverre Sigurdson beseiret og drepte Magnus Erlingson og hans menn.

[rediger] Kilder

Claus Krag, Sverre, Norges største middelalderkonge 2005 ISBN 8203232019

Sverres saga, Norges kongesagaer.